Suksessforfatter Sally Rooneys andre roman «Alle andre» kommer nå i norsk oversettelse.

En søndag ettermiddag, i en mørk kjeller i Oslo sentrum, satt tre menn og én kvinne på en scene og diskuterte Sally Rooneys forfatterskap. På et tidspunkt kom samtalen inn på en scene fra debutboken hennes, «Samtaler med venner», der hovedpersonen Frances har sex med en ulidelig fyr hun møter på Tinder, selv om hun egentlig ikke har lyst.

Hun «vurderer» å be ham stoppe, men tanken om at han kanskje vil ignorere henne, føles mer alvorlig enn situasjonen behøver å være: «Ikke rot deg oppi en stor juridisk greie», tenker hun.

Samtlige av mennene i panelet ga uttrykk for at scenen åpnet øynene deres for kvinners sårbarhet i en slik setting.

– Wow, er det sant? Det er jo helt fantastisk, sier Sally Rooney (28) to dager senere, på en kafé i Dublin, da hun får høre om seansen.

Hun er blitt kalt «den første store millennial-forfatteren», men selv ser hun påfallende tidløs ut, der hun sitter rank og konsentrert på en kaféstol, kledd i grått knelangt skjørt, grå høyhalset genser, grå kåpe og flate støvletter, som en seriøs lønnsmottager.

– Bare ved å skrive ærlig om visse typer erfaringer som sjelden diskuteres, kan man åpne et vindu i en leser som kanskje aldri vil ha samme opplevelse selv, og på den måten få dem til å tenke annerledes, sier hun.

– Det er en rar makt å ha.

Fremtidig klassiker

Tepper av regn feier gjennom Dublins travleste handlegate. Det lukter brente mandler og vått søppel, studentene stimler mot kjedekafeer. Midt i gaten, under lysende girlandere, står en ung kvinne kun iført svart blondeundertøy med «dette er ikke samtykke» skrevet i svart tusj på brystet, omkranset av unggutter i skoleuniform.

Proteststuntet er en del av en større politisk klimaendring, som har brakt spørsmål om maktskjevheter, kjønn og privilegier inn i sentrum av den offentlige samtalen. Det har gitt romanene til Rooney enda større relevans.

– Lesningene av bøkene mine har vært kjønnede, men også på en måte jeg tror har virket til min fordel. Det har oppstått et kulturelt øyeblikk nå der folk er interessert i unge kvinners stemmer, sier hun.

Det har oppstått et kulturelt øyeblikk nå der folk er interessert i unge kvinners stemmer

Sally Rooney – forfatter

Debutromanen «Samtaler med venner», som kom ut i 2017, sto i sentrum for en budkrig mellom syv forlag, og rettighetene ble solgt til tolv land. Et henrykt anmelderkorps utropte henne til en stemme for sin generasjon, og Rooney ble sammenlignet med alle fra Elena Ferrante og Karl Ove Knausgård, til hipsterikoner som Greta Gerwig og «Girls»-skaper Lena Dunham.

Den nye romanen, «Alle andre», fulgte et snaut år etter debuten, ble nominert til Bookerprisen, kåret til Årets bok av bokhandelkjeden Waterstones og erklært en «fremtidig klassiker» av avisen The Guardian. Nå utgis den på norsk av Stordalen-forlaget Armada. En BBC-serie basert på boken skal regisseres av den Oscar-nominerte Lenny Abrahamson. Rooney skriver selv manuset.

Det har, med forfatterens beskjedne ord, «vært mye oppstyr for to relativt stille oppvekstromaner».

Biseksuell kommunist

Kafeen der vi sitter, nord i Dublin, ligger i et tidligere industrilokale og er av typen man vil støte på i alle gentrifiserte bystrøk: eksponert mur, blondt treverk og umake stoler. På menyen står avokado-toast, matcha-latte og havregrøt med chiafrø og kokosblomstsukker.

Stedet er på mange måter beskrivende for Rooneys litterære prosjekt: å utforske hvordan gamle strukturer huser moderne forhold.

– Jeg håper at romanene mine kan dramatisere, eller observere, hvordan disse overhengende ideene vi har om kjønn, klasse og seksualitet former menneskers intime liv, sier hun.

Førsteutkastet til «Samtaler med venner» ble skrevet på tre måneder, samtidig som hun tok en mastergrad i amerikansk litteratur ved Trinity College i Dublin, som også er bakteppet for romanen. Ordet føres av 21 år gamle Frances, en «biseksuell kommunist», som sammen med sin tidligere kjæreste og nåværende bestevenn Bobbi, plasserer seg i breial opposisjon til borgerlige idealer. Eller som kritiker Alexandra Schwartz skriver i New Yorker: «Kapitalismen er for Rooneys unge kvinner det katolisismen var for Joyces unge menn».

En kveld ute blir venninnene kjent med et eldre ektepar, fotografen Melissa og hennes «generisk kjekke» skuespillermann Nick. Snart innleder Frances et forhold til Nick som truer hennes avmålte posering. «Vi kan ligge med hverandre hvis du vil», forteller hun ham på et tidspunkt, «men du skal vite at jeg bare gjør det ironisk».

– Frances verdsetter bildet av seg selv som kul og ubekymret, til et punkt der masken hun bærer blir den hun faktisk er, sier Rooney.

Denne frykten for å være hudløs, for å ha og uttrykke følelser, er noe hun kan kjenne igjen, og som hun tror deles av flere unge kvinner.

– Jeg tror det handler om å finne en femininitet, eller en type kjønnsuttrykk, som føles verdig og ektefølt. Hvordan uttrykker man kjønn på en måte som ikke annonserer at man tilhører en underlegen klasse?

Kapitalen

Sally Rooney vokste opp Castlebar, en liten by nordvest i Irland. Som tenåring følte hun seg «rar og klønete», som om hun aldri helt passet inn. Hun forsto ikke kodene som lå til grunn for det sosiale livet på skolen, var ikke opptatt av gutter «på den måten». Hun gikk på katolsk jenteskole, men sier at holdningene hennes til sex og romantikk ble formet mer av tv-serien «Venner for livet», enn av religiøse autoriteter.

– Vi fikk besøk av høyrekonservative, religiøse fanatikere som kom på skolen og fortalte oss at vi aldri måtte ha sex, men da satt vi bare der og fniste.

Foreldrene hennes er «veldig venstreorienterte» og innprentet tidlig solidariske verdier i datteren. Moren vokste opp i sosialboliger på 1960- og 1970-tallet og faren tilbrakte hele sitt voksne liv som tekniker for et telefirma.

Rooney kaller seg marxist, og tilhører generasjonen som ble voksen samtidig med at Irlands økonomiske eventyr kollapset fullstendig under finanskrisen.

– Vi har måttet innse at vi kanskje aldri vil ha en sikker inntekt eller eie vårt eget hjem. Jeg tror det er en mer definerende egenskap ved vår generasjon enn at vi bruker Whats App.

Vi har måttet innse at vi kanskje aldri vil ha en sikker inntekt eller eie vårt eget hjem. Jeg tror det er en mer definerende egenskap ved vår generasjon enn at vi bruker Whats App

Sally Rooney – forfatter

Rooneys far var en av dem som mistet jobben da økonomien raknet. Samtidig begynte hun på Trinity College, landets fremste eliteuniversitet, som ligger som et fort i hjertet av Dublin. Her kommer rundt en tredjedel av elevene fra privatskoler, til forskjell fra fem prosent på landsbasis, noe som gjorde henne «veldig klar over den sosiale segregeringen som skjer på bakgrunn av klasse» i samfunnet.

– For en som meg, som vokste opp i vest, langt vekk fra den herskende klassen, var det en øyeåpner. Jeg husker at jeg tenkte: «Ah, så dette er sånn Irland faktisk styres.»

Samtidig var universitetet en mulighet til å «konstruere en helt ny personlighet», sier hun. Hun involverte seg i debattlaget på skolen, et sosialt miljø der intellektuell smidighet var den fremste sosiale valutaen. Som 22-åring ble hun europamester i debattering.

– I det miljøet kunne jeg enklere manøvrere de sosiale kodene, for plutselig handlet alt om kulturell kapital og det å være supersmart, sier hun.

– Det var en frigjørende opplevelse.

Hvilken middelklasse

Hovedpersonene i den nye romanen «Alle andre» bygger på ulike sider av Rooneys egne opplevelser. Fortellingen kretser rundt forholdet mellom to skoleelever fra en irsk småby: Marianne, en keitete, skarp rikmannsjente, med verdenslitteratur under armen og klumpete sko, og Connell, skolens kjekke fotballstjerne. Connell bor i en kommunal bolig sammen med moren sin, som arbeider som vaskehjelp hjemme hos Marianne.

De to tenåringene innleder et hemmelig seksuelt forhold, og romanen følger dem videre til universitet i Dublin, der maktdynamikken snus på hodet. Connells gullkjede og utgåtte Adidas-sko latterliggjøres av medstudenter i «plommefargede chinos og voksede jakker», mens Marianne, med sin privilegerte bakgrunn og dominerende intellekt, nå er et sosialt omdreiningspunkt.

– Klasse blir en viktigere faktor i organiseringen av sosiale sirkler, og innen det hierarkiet føler Connell seg fortapt, sier Rooney.

– Han kan ikke lene seg på sin kjønnede tilværelse lenger. Den type maskulinitet han utstråler blir på universitetet regnes som arbeiderklasse, og derfor sett ned på.

I mange anmeldelser er det blitt lagt vekt på at Rooney skriver om «den privilegerte middelklassen», noe som irriterer henne. Hun mener diskusjonen om klasse har lite for seg så lenge den først og fremst fokuserer på identitet, ikke økonomiske realiteter.

– Ofte snakker vi om unge mennesker med høyst usikre jobber, som enten er frilansere eller jobber på midlertidige kontrakter, som middelklasse kun fordi de har universitetsutdannelse, sier hun.

– På hvilken måte er de middelklasse? Ja vel, de leser bøker, men de har også enorm gjeld og bruker 80 prosent av lønnen på husleie. Hvis det er den virkeligheten begrepet skal dekke, mister det all relevans.

Majoritetsstemme

I fjor vår begynte hun i ny jobb som redaktør i det Dublin-baserte litteraturtidsskriftet The Stinging Fly, som har vært med å dyrke frem en ny generasjon irske forfattere.

Hun kaller det «en enestående jobb» som også har gjort henne mer bevisst på sin plass i den irske forfatter-tradisjonen, uten at det «løper noen direkte linje fra 'Ulysses' til mine bøker» av den grunn.

–I den grad jeg føler meg som en del av en tradisjon, er den mer knyttet til nettet, og til min generasjon, enn til nasjonalitet, sier hun.

– Men som redaktør seg jeg enkelte troper og temaer som gjentar seg, og mange av dem bruker jeg selv: regn, begravelser … Det er noen sosiale ritualer og psykologiske overgangsriter som er så integrert i irsk liv at vi ikke engang merker når vi reproduserer dem, sier Rooney.

Kanskje gjenspeiler den litterære oppblomstringen i Irland en større brytningstid i hele den irske kulturen. I mai i fjor stemte to av tre irer ja til å tillate abort i historisk folkeavstemning, mye takket være den unge generasjonen. «Jeg blir emosjonell når jeg tenker på generasjonen av unge som gikk for å stemme ja i skoleuniformene sine i går», skrev Rooney på Twitter dagen etter. Å gå nedover gaten ga henne en følelse av å tilhøre noe større, sier hun. Hun var ikke en «politisk avviker med radikalt feministisk syn»; folk flest var enig med henne i at kvinner bør få bestemme over sin egen kropp.

– Det var fint å være en del av majoriteten, for en gangs skyld.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.