Klimakrisen fikk Greta Thunberg inn i en depresjon.

Det var i den tiden Fredrik Høyer (31) gikk omkring i gatene i Oslo, eller han tok t-banen under dem, eller han lå hjemme i leiligheten, og stort sett var livet fint. Men så: Bæng.

– Det er som hvis noen kapper av deg bena og du svever i luften, sier han.

– Som å hoppe ut i kaldt vann fra søvnig tilstand. Sånn føltes den, den plutselige klimaangsten.

For Høyer, som er forfatter og artist, kan den komme i bølger, ofte som et bakholdsangrep, og kan sette ham helt ut. En stund gikk det bedre, men nå er han litt tilbake på start, i angstgropen.

– Det skjer kanskje når jeg har lest noe jeg ikke burde, sier han, som da han nylig skrollet nyheten om at Grønlandsisen smelter bort, fire ganger fortere enn før, og han føler oversvømmelse i magen.

– Jeg føler meg av og til litt alene i skrekk-følelsen. Det virker som det er mange som ikke har det sånn, sier Høyer.

De engstelige

Det går til helvete med klimaet, sier forskere. Likevel går det helt greit for de fleste av oss. Grønlandsisen smelter, ja, men vi sover ikke dårlig av den grunn. Det finnes brødskiver som skal smøres, jobber som skal gjøres og politikerne er jo enige nå, er de ikke, om å begrense oppvarmingen noen få grader? Klimakrisen er bare én av krisene, et sted i bevisstheten blant boligpriser og terror, og mange føler den ikke.

Men noen får hetta. Vi så dem blant venner og bekjente og i sosiale medier: Folk som ikke lenger ville fly, som forkynte og fordømte på Facebook. Vi hørte om folk som ikke fikk sove, og en dansk dame med en klimaangst som fikk henne til å kaste opp, som hadde tatovert atmosfærens C02-konsentrasjon i armen.

Og vi hørte den virale talen til den svenske 16-åringen Greta Thunberg: «Jeg vil at dere skal føle frykten jeg føler på hver dag», sa hun til verdenslederne i Davos.

Noen snakker om «klimaangst», andre om «økoangst», en depresjon, sorg – eller bare om øyeblikket de fikk en dyp erkjennelse av naturens undergang. Hva er det som får noen av oss til å rammes så hardt?

Døde dyr

– Jeg ble både redd, lei meg og deprimert – og sint – på samme tid, sier Greta Thunberg.

Det er en kald fredag i mars. Den 16-årige klimaaktivisten har satt seg på Mynttorget i Stockholm, for sin ukentlige skolestreik – et opprør som nylig inspirerte til en internasjonal masseaksjon blant barn og unge.

Greta Thunberg var selv bare 11 år den gangen det ble for mye.

– Det var bilder av ekstremvær, og stormer og isbreer som smelter, og isbjørner som ikke har noe sted å bo. Hav fulle av plast, og alt sånn, sier Thunberg.

Så ille ble det, har hun tidligere fortalt avisen Financial Times, at hun sluttet å spise, sluttet å snakke, sluttet på skolen og gikk ned ti kilo.

– Jeg var urolig for hvordan fremtiden skulle bli, sier hun.

Klimahulk

Hun husker hvordan det var å være i verden før hun ble klimabevisst, sier artist Marte Wulff (38). Hvor lett det var å pusse opp en leilighet uten å tenke miljø, eller frihetsfølelsen hun fikk av å fly.

Og hun husker følelsen av å innse at en masse av disse hverdagstingene hun så på som ganske uskyldige, viste seg å være forferdelige og at hun – forbrukeren – var en stor del av problemet. Hva mer hadde gått henne hus forbi?

– Og da, den tanken, på hvilket hav som finnes av ting du ikke vet … det var en slags toppen av isfjellet-følelse. Det var litt sånn …, sier Wulff, slipper pusten.

– En avgrunnsfølelse.

Wulff sitter på Kulturhuset i Oslo, et par måneder etter at hun slapp sin aller første poplåt om klimakrisens dype alvor. Det var under et foredrag på Universitet i Oslo hun selv først tok det innover seg – alvoret. Erik Dammann, grunnleggeren av Framtiden i våre hender, hadde nettopp oppsummert hvor mye dyre- og planteliv vi har klart å knerte på 40 år, og plutselig begynte hun bare å gråte. Våte tårer, store hikst.

– Helt åpenlyst. Jeg klarte ikke å legge bånd på meg i det hele tatt, og det var første gang det bare traff som en slegge i hodet: shit, liksom, sier hun.

Jeg klarte ikke å legge bånd på meg i det hele tatt, og det var første gang det bare traff som en slegge i hodet: shit, liksom

Marte Wulff – artist

For Wulff føltes det aller mest som en sorg og siden har den alltid vært der, for har man først virkelig «skjønt det», hvilken vei det går, kan man liksom ikke «av-skjønne det», heller.

– Ja, det er jo litt det samme som før man begynte å tenke på hva døden er, egentlig, sier hun:

– Gud så deilig.

Ensomheten

Hun ble jo ensom, og i ettertid har psykolog Karin Kali Andersson tenkt at det ikke var så rart, for hun tenkte på klimaet – alltid: Der kjører en bil, er det nødvendig? spurte hun seg. De tomatene der, har de reist for langt?

– Jeg ble sint på hun jeg bodde sammen med, fordi hun ikke ville slukke utelampen om natten, sier hun.

– Sånne småting.

Andersson er på telefonen fra Stockholm, der hun driver kontoret Klimatpsykologerna sammen med to andre psykologer. De vil være «en psykologisk hjelp i klimakrisen» – både for bedrifter som vil bli mer miljøvennlige og enkeltpersoner som har klimaangst, eller andre sterke psykiske reaksjoner på klimaendringene.

For frykten for klimaendringer øker i mange land. I Norge er det ti prosent som «bekymrer seg veldig for klima», viser en ny undersøkelse fra Cicero Senter for klimaforskning.

Etter den varme sommeren i fjor opplevde Klimatpsykologerna stor pågang, mest fra bedrifter, men også fra enkeltpersoner som var «utmattet av stress og uro for klimaet». Flere av dem hadde oppsøkt psykolog tidligere, uten at klimaangsten deres ble tatt på alvor, ifølge Andersson.

– «Det skal du ikke tenke på, du er bare et individ», sier disse psykologene, forteller hun.

De mente visst at det måtte ligge «noe annet» bak, at klimaet i seg selv ikke kan skape så mye uro. Men hva er mer urovekkende, mer eksistensielt opprørende, enn tapet av en levbar planet, lurer Andersson.

– Det er interessant at mange sier at det verste for psyken er ikke at jorden ødelegges, sier Andersson.

– Det verste er «at vennene mine fornekter det, og later som det ikke skjer»: ensomheten i det.

Noe Er Galt

«Klimakrisen er ensom i starten», skrev spaltist Bjørn Stærk i Aftenposten før jul: «Den treffer deg først der det gjør vondt for akkurat deg, og så går du rundt etterpå med en uggen følelse av at Noe Er Galt». Så treffer det gjennom alt vi gjør som er årsaken til problemet, skrev han, og det kan treffe så hardt at «noen ender opp i en dyp, eksistensiell angst over sitt eget og andres hykleri».

Klimaendringene kan aktivere ulike deler av følelsesregisteret vårt – og gi en rekke mentale helseproblemer, og det er et tema som får stadig mer oppmerksomhet innen psykologien, sier klimapsykolog og politiker Per Espen Stoknes (52), som har skrevet boken «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming» (2017).

I forfjor publiserte blant annet organisasjonen American Psychological Association en rapport om klimaendringenes mulige virkninger på psyken. Ikke bare kan store naturkatastrofer gi alvorlige, psykiske konsekvenser, ifølge rapporten, også de mer gradvise klimaendringene kan føre til frykt, sinne, følelse av maktesløshet eller utmattelse.

– Jeg tror mange mennesker går gjennom en slags sorgprosess, når man innser at vi har fucka opp klimaet og dermed vårt eget hjem, jordkloden, sier Stoknes.

Og dette er en utfordring, mener han: Vi er vant til å snakke om følelser, som sorg og tap i relasjoner, oss mennesker imellom, men når det kommer til tap av landskap, av artsmangfold, av natur?

Vi mangler et språk.

På ekte

«Typisk meg å bli født midt i en masseutryddelsesperiode av arter», sier Fredrik Høyer fra hovedscenen på Nationaltheatret til en fullsatt sal. Forestillingen «Grønlandsūtraen» er et resultat av Høyers klimaangst, etter at han hadde lest og lest, vært i et «bekmørke» – og følt på at bena hans ble kappet av. «Se for deg at du tar inn over deg alt det her på ekte», sier han, «50 ord for snø og alle betyr regn».

Forestillingen, som også er en plate og en diktsyklus, har gått for fulle hus. Sånn sett kan det virke som han har klart å sette ord på en følelse av atmosfærisk krise som flere i hans generasjon kjenner på: snikende uro, en følelse av uvirkelighet.

Kriger og heksebrenninger, folkemord og slaveri: Folk har jo gjort dumme ting før, det er ikke noe nytt i historien at menneskene ødelegger for seg selv og naturen – og skaper angst for sin egen art. Atomtrusselen holdt folk våkne om natten på 1980-tallet, og kan kanskje ligne litt på klimafrykt.

Men likevel er det vanskelig å finne en knagg i historien som kan gi informasjon, eller trøst, om det som nå foregår – ganske enkelt fordi noe lignende ikke har skjedd før. Så hvordan tenke om det, og snakke om det?

– Jeg kunne gått inne med disse følelsene. Men for meg ble det en mulighet til å utforske det muntlige språket, sier Høyer.

– Jeg jobber med spoken word, som er politisk poesi.

Det han kaller «sjokkbevisstheten» viste seg å være en enorm kilde til energi, han skrev mye denne tiden.

– Jeg kunne skrike ut frustrasjon, rope om hjelp. Det må jo skje noe.

Men diktene han fremfører er ofte morsomme også, i alle sine skiftende nevroser, som hopper fra angsten for å være for rik og for hvit, og kanskje syk og ikke god nok på meditering, men uansett bosatt på en klode i totalt klimahavari.

– Folk ler av dem. Men på mine mørker dager har jeg tenkt: Hvorfor ler dere? Det er veldig sprøtt, sier Høyer.

Han vil jo at folk skal le, og diktene er laget for fremføring, de er laget for at man skal snakke om dem, han finner mening i det.

En nådeløs fiende

Før var det sånn: Om alt endrer seg i livet, så blir høst til vinter, og vinter til vår, og da spirer hestehoven i grøften. Men hei sann, nå spirer hestehoven i februar, og i desember kommer ikke lenger snøen. I mange år var denne «krisen» noe som hørte fremtiden til, men i fjor kom denne varme sommeren. Noen lovpriste, mer eller mindre uttalt, den globale oppvarmingens Syden-effekt her i nord.

Mens Helga Eggebø (36), hun gikk om bord i en altfor varm buss i Bodø en sommerkveld i fjor og fikk angst, skrev hun på bloggen sin. Hun hadde alltid vært opptatt av klimaendringer, men først da ble hun redd, for bussen var varm som en ovn, og dette var nord for polarsirkelen, om kvelden: «Den eksotiske midtnattsola er blitt til ein nådelaus fiende som steikjar dag og natt», skrev hun, som en dystopisk fremtidsvisjon.

Så hva er det som gjør at noen grupper mennesker kimser av aparte årstider, mens andre kjenner på den dype uroen?

Det skjer fordi hjernene til «de urolige» har deaktivert noen typiske barrierer, mener klimapsykolog Per Espen Stoknes. De har koblet en observasjon ute i verden til en erkjennelse av at «dette angår meg» – og de indre forsvarene deres har senket garden.

– Den første gruppen har ikke gjort denne psykologiske jobben med å ta det fra en kunnskap de har hørt om eller lest om til en ektefølt erkjennelse, sier han.

Dype erkjennelser kan dessuten komme med en del truende følelser, og derfor er det mange som ikke orker å gjøre denne «indre jobben», sier Stoknes.

– Den tilstanden av dyp anerkjennelse og dyp innsikt har jo et potensial i seg til å forandre hvem du er, og det kan komme mye godt ut av det, sier han.

– Men det krever en tåleevne da – at du tåler å stå i det ubehaget som disse følelsene gir deg.

Et eksperiment

Pr-rådgiver Beate Nossum (49) deler gjerne folk opp i «de som har skjønt det», og «de som ikke har skjønt det» – altså klimaproblemets alvor.

– Jeg holder ofte tilbake, sier Nossum, tenker hun må spare omgivelsene, ikke være «så på» dette med klima – hele tiden.

Men inni seg er hun det. Og ifølge henne var det denne klimaangsten som fikk henne til å si opp jobben for et par år siden: Hun forlot stillingen som partner i pr-byrået First House, og startet det grønne pr-byrået Footprint, et selskap som kun jobber med prosjekter som bidrar til bærekraftig omstilling.

– Det vi utsetter atmosfæren for nå, er et gedigent kjemisk eksperiment, sier Nossum.

Psyken hennes higer etter oversikt over konsekvensene, for henne og de tre barna, men noe sånt finnes ikke. CO2 har aldri hopet seg opp i atmosfæren så raskt som nå. Sånn sett er kjernen i Nossums angst abstrakt, nemlig at «folk og viktige beslutningstakere ennå ikke har forstått konsekvensene av det som skjer i atmosfæren, og derfor ikke handler i tråd med klimaproblemets alvor».

– Det er fortsatt mange x-er. Vi vet ikke når eller hvordan klimakrisen vil eskalere og ramme. Det skremmer meg så jeg får vondt i hjertet.

For Jennie Kaae Ferrara i Danmark ble det å tatovere armen med CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, den dagen hun ble født, et slags svar på dette abstrakte. Under tatoverte hun konsentrasjonen da barna hennes ble født: «379<» og «383<».

– Særlig det at jeg tatoverte inn mine barns CO2-fødselsår gir det en emosjonell side, som tall ellers sjelden gir, sier Ferrara.

Hun fikk panikkangst på grunn av de dårlige klimanyhetene, mange dager kunne hun overhodet ikke fungere, måtte stadig kaste opp.

– Jeg er bare et menneske, og tror det er en ganske normal menneskelig reaksjon, forteller hun.

– Ærlig talt: Jeg tror at folk som ikke får en reaksjon på denne krisen, er litt unormale.

Kanskje er det ikke så avansert. Kanskje trenger man ikke en psykolog til å forklare at det er stress å se på at demningen slår sprekker – mens folk rundt deg vil vente, alltid vente, litt til, med repareringen.

Så kan det i det hele tatt kalles angst, disse gufne følelsene som den varslede klimakollapsen skaper? Psykolog Stoknes mener klimatrusselen kan oppleves såpass abstrakt at man kan nesten si den kvalifiserer som angst.

– For du kan ikke angripe klimaet eller komme deg unna, på en eller annen måte. Du er låst fast. Vi lever alle av og i luften, som nå brått er blitt forandret, sier han.

– Den er usynlig og allestedsværende, så det er vanskelig å plassere frykten noe sted.

Et plettfritt individ

Hjemme i Sverige sluttet psykolog Karin Kali Andersson å reise. Hun syklet til jobb hver dag – én time hver vei – og ble veldig sulten. Og maten var kanskje det vanskeligste, Andersson spiste «veldig begrenset». Selvfølgelig var hun veganer, men begrenset seg til poteter, bønner og gulrøtter, som var økologisk dyrket i Sverige, og litt pasta og ris.

– Det eskalerte, jeg bestemte meg for å slutte å spise ris og pasta, sier hun.

For risen er dårlig for klimaet, tenkte hun, reiser for langt.

– Og så følte jeg meg bedre en stund, men så kom ubehaget tilbake.

Da begynte hun å dyrke maten sin selv, ville være «et plettfritt individ».

– Jeg var en dyktig martyr, og tenkte at om alle på jorden var som meg, da ville verden bli bedre.

Jeg var en dyktig martyr, og tenkte at om alle på jorden var som meg, da ville verden bli bedre

Karin Kali Andersson – klimapsykolog

Andersson ble bedre av klimaangsten først da hun begynte å demonstrere, blant annet mot et svenskeid kullkraftverk i Polen.

– For meg personlig var det viktig at jeg ble koblet sammen med andre som også ville gjøre noe mer. Jeg begynte å føle at nå gjør jeg alt jeg kan gjøre, sier Andersson, som for tiden skriver på en bok om klimaangst.

Selvpiskingen har hun roet ned. Mantraet om å begynne i det små, med seg selv, er oppskrytt, mener hun: denne frenetiske kildesorteringen. Og få blir lykkeligere av «å krangle med faren sin på julemiddagen, fordi han spiser kjøtt». Det er politikerne som tjener på at folk bare pisker seg selv, mener Andersson, i stedet for å rette skytset også mot dem.

Hun mener også at det er misforstått at psyken vår ikke tåler dårlige nyheter, at vi blir apatiske av dem.

– Det har vært en idé om at vi ikke skal fortelle om hvor alvorlig det er, sier Andersson.

Både forskere og miljøbevegelse har vært for redde for «skremselspropaganda».

– Vi må vite hvor ille det er, for å kunne handle. Men det er viktig å ikke bare formidle en forferdelig sannhet, vi må samtidig fortelle hva vi kan gjøre.

Å gjøre noe

For klimaaktivist Greta Thunberg ble kuren «å gjøre ulike ting selv», sier hun tilbake i Stockholm.

– Jeg tenkte at det var sløseri med tid at jeg skal føle det på denne måten, når det finnes så mye jeg kan gjøre, sier hun.

– Den beste medisinen mot klimaangst er å gjøre noe.

Der hun sitter i et stadig virvar av demonstrerende ungdommer og nysgjerrige, tar hun ofte pauser, kan det virke som: snur ryggen mot folkemengden og lener seg ut over rekkverket mot elven, ser ned i vannet.

Thunberg føler fremdeles på mørke følelser, sånn av og til.

– Men jeg forsøker å ikke tenke på det. Jeg har ikke tid til å tenke på det.

– Jeg tror at mange barn har klimaangst, at de er redde for hvordan fremtiden ser ut – og om de har noen fremtid, sier hun.

De tusenvis av unge skolestreikerne, som har fulgt i Thunbergs spor, sies å ha gitt nytt håp til mange.

Men håp? Denne godfølelsen synes ikke Thunberg er alle forunt: «Jeg vil ikke at dere skal være håpefulle», sa Thunberg i talen til verdenslederne tidligere i år: Hun ville at de skulle få panikk. «Så vil jeg at dere handler», sa hun.

Håp

Klimapanikkens tid er her, skrev journalist og forfatter David Wallace-Wells i New York Times nylig. Panikk kan virke kontraproduktivt, men vi er kommet til et punkt hvor alarmisme og katastrofetenkning er verdifullt av flere årsaker, mente han, som at historien har vist oss at «frykt kan mobilisere, til og med endre verden».

Også klimaforsker Glen Peters, ved Cicero Senter for klimaforskning, er lei av optimisme, «We’re fucked», uttalte han i et intervju med Dagbladet i fjor.

– Det jeg mente er at det egentlig er umulig å nå togradersmålet, sier han i dag. Om Peters, som er spesialist på klimascenarier, er blitt mer optimistisk i det siste?

– Hm… Nei, sier han. Til tross for mye oppstuss om vindkraft og elektriske biler, fortsetter klimautslippene å øke. Men Peters har likevel ingen klimaangst.

– Nei. Jeg har trukket meg ut, ser på eksperimentet utenfra. Hvis du er inni det, så bobler det nok, og eksploderer. Og det er nok mye verre.

– Når du begynner å fatte omfanget selv, er det som om du ikke kan snakke helt åpent og ærlig om det, for du skal ikke skremme folk og ditten og datten, sier artist Marte Wulff, tilbake på Kulturhuset i Oslo.

– Men jeg merker at de tingene blir litt mindre viktig for meg, for man kan ikke gå rundt med silkehansker nå, det er helt … det er nå det gjelder liksom, sier hun.

– Det er virkelig nå.

Noen ganger kan hun få en følelse av å ha tråkket ut på sidelinjen og står og ser på alle de som bare kjører på som før. Det kan være frustrerende, men samtidig: det er jo ikke lenge siden hun var der selv. Hun skjønner det.

– Og jeg tenker ikke «hvordan kunne jeg være der, så lenge», sier Wulff.

– Jeg tenker takk og pris for at jeg fikk opp øynene til slutt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.