– Ledelsen gir meg total frihet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Brochmann publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Paris

Christine Nagel er Hermès' husnese – mot alle odds.

Henslengt i en sofa sitter motehuset Hermès’ husnese, sveitsiske Christine Nagel (58). Hun har på seg en enkel, fotsid, hvit skjorte som når henne til anklene. Øynene er rammet inn av et par myndige og runde Le Corbusier-aktige briller. Hun tok over stillingen i 2016, og lanserte i høst sin nye parfyme, Twilly d’Hermès.

– Ledelsen gir meg total frihet, så presset kommer innenfra, sier hun.

– Jeg pleier å si at frihet er som en avgrunn. Jeg har faktisk høydeskrekk, men jeg liker å titte ned, så den tiltrekningen er også en drivkraft. Jeg snur aldri.

Tidligere har Nagel jobbet med storselgere som For Her fra Narciso Rodriguez, Miss Dior Chérie fra Dior og Sì fra Giorgio Armani, og dessuten innovative parfymer for Jo Malone.

– Forskjellen er at jeg nå ikke har noen begrensninger når det gjelder pris, materialer og farge. Og jeg trenger ikke gjøre noen markedstester. Det er 500 neser i verden, og bare seks av dem er interne parfymører i store hus. Jeg er den eneste som aldri blir spurt om å gjøre en markedstest, sier hun.

– Det ville være helt sprøtt å ikke benytte seg av denne friheten.

Trangt nåløye

Christine Nagel er opprinnelig utdannet innen organisk kjemi ved universitetet i Genève, og startet karrieren hos den store duftprodusenten Firmenich. Arbeidet besto i å analysere den kjemiske strukturen i duftmolekyler, slik at de kunne fremstilles syntetisk.

Hun trivdes i jobben, men fra kontorvinduet pleide hun å se en mann hente inn damer fra gaten for å la dem prøve parfymer. Hun la merke til kvinnenes begeistring og entusiasme når de kom ut igjen.

– Jeg så det sterke øyeblikket mellom parfymøren og testpersonene, og sa til meg selv: «En sånn jobb vil jeg også ha!»

Da den unge kjemikeren søkte seg til en parfymeskole på 1980-tallet, fikk hun døren slengt ettertrykkelig i trynet.

Fakta: Twilly d'Hermès

EdP · 30 ml · 600,-

– For det første: Jeg var kvinne. For det andre: Jeg var ikke datter av en parfymør – jeg kom ikke fra et dynasti av neser, jeg kom ikke fra Grasse. Og sist, men ikke minst: Jeg hadde drevet med kjemi. På den tiden skulle du helst ha universitetsbakgrunn – gjerne innen litteratur. Men det verste var at jeg var kvinne, sier Nagel.

Bakveien

Parfymeskribent Denyse Beaulieu, som underviser i parfymehistorie ved École Internationale de Marketing du Luxe i Paris, bekrefter mannsdominansen i parfymøryrket, og minner om at «parfyme er en industri med store anlegg, forskningslaboratorier og råvareplantasjer, dominert av streite, hvite menn i dress». Hun beskriver de gamle familiene i Frankrikes parfymehovedstad Grasse som en mafia.

– Før i tiden ble du en parfymør fordi du kom fra en parfymefamilie, fortrinnsvis fra Grasse. Dersom sønnen din ikke var spesielt smart, ville de si: «Han kan alltids bli en parfymør!»

Christine Nagel forsto at den eneste måten hun kunne komme seg inn i parfymebransjen på, var via en bakdør. Hun fikk seg en stilling hvor hun jobbet i omvendt rekkefølge.

– En parfymør tenker på en duft, for deretter å skrive ned formelen. Jobben min var å lukte på en duft, og deretter finne formelen. Nå har man maskiner som kan gjøre dette, men på min tid måtte man bruke nesen. Det var ikke kreativt, men teknisk svært komplisert.

– Når du lukter en frisk parfyme, er det ofte sitrus i den, forklarer hun.

– Det første spørsmålet jeg måtte stille meg, var: «Er dette appelsin? Er det lime eller sitron? Er det bergamott, mandarin eller kanskje grapefrukt?» Når jeg hadde slått fast at det måtte være appelsin, var neste spørsmål: «Er denne appelsinen fra California, Sicilia, Israel?» Ethvert jordsmonn gir ulik kvalitet. Det var da jeg forsto at hver ingrediens, hvert molekyl, representerer noe helt bestemt.

I dag finnes det to parfymeskoler i Paris, ISIPCA og École Supérieure du Parfum, hvorav den ene krever minst to års kjemiutdannelse. På begge skoler går det nesten bare jenter.

– Det føles som en hevn, en søt hevn, sier Nagel, som ikke klarer å skjule et triumferende smil.

Fakta: Christine Nagels

Parfymør for Hermès

Født i 1959 i Genève, Sveits.

Aktuell med parfymen Twilly d’Hermès, som ble lansert i høst.

Store sko

Nagels forgjenger i Hermès, Jean-Claude Ellena, var derimot av den gamle skolen. Han kom fra Grasse, var sønn av en parfymør, og karrieren hans har vært en av de mest lysende i parfymens panteon. Før han gikk av med pensjon, hadde Ellena signert nærmere 40 parfymer, deriblant herreduften Terre d’Hermes, som siden lanseringen har vært en pengemaskin for merket. Ifølge Hermès' årsrapport omsatte selskapet parfyme for nærmere 2,5 milliarder kroner i 2016.

Ellena er vidkjent for sin minimalistiske duftstil og ekstremt korte formler. Enkelte med så få som 20–30 ingredienser, noe som på parfymespråk kan sammenlignes med å skrive haiku med duft.

Ifølge parfymeskribent Denyse Beaulieu har Christine Nagel «en helt annen tilnærming enn Jean-Claude Ellenas og hans begrensede palett»:

– Han er veldig fokusert og behersket. Hun er typen som ville spurt deg hvordan du vil ha det, mens Ellena er den rake motsetningen. Om jeg foreslo noe, ville han si: «Nei, nei! Det er helt feil, hør nå her …» Stilen hennes er myk og sensuell. Mille et Un Roses, med rose, amber, vanilje og musk, som hun gjorde for Lancôme i 1999, er typisk henne. Hun er en livsnyter, elsker mat og nyter å arbeide med yngre mennesker, sier Beaulieu.

Twilly

Hermès har gjort det til en kunst å gå baklengs inn i fremtiden, og gjør sjelden noe som ikke refererer til egen historie, produksjonen av eksklusive sadler og seletøy. Hermès' klassiske parfymeflasker er utformet som hestevognenes lykter, og de ikoniske Hermès-skjerfene har sitt opphav i jockeytrøyer, også kalt «racing silks». I 2003 designet Bali Barret Twilly-skjerfet – et smalt tørkle med skråkuttede ender som kunne brukes både som hårbånd, armbånd og belte.

– Når jeg så jentene ute på gaten, vred de på Hermès-koden slik at den passet deres egne liv. De gikk med skjerfene rundt håndleddene, brukte dem som bh eller hadde dem i håret som Amy Winehouse, sier Christine Nagel.

Det er denne lekenheten hun ønsker å videreføre med den nye parfymen. Parfymeflasken har fått en fargesprakende silkesløyfe rundt nakken og en overdimensjonert bowlerhatt som kork – et nikk til 1960-tallets «Swinging London».

– Jeg så for meg en jente som går i skapet til moren sin, tar den gamle kjolen hennes og klipper den om til et miniskjørt.

Nagel bestemte seg for at hun ikke ville lage en «parfyme for unge piker». Hun ville jobbe med ingefær, og det i sjenerøse mengder.

– Jeg hadde en god kvalitet, men når jeg økte mengden, fikk jeg en såpeaktig note. Jeg prøvde en type fra Madagaskar, fra Afrika, fra flere opprinnelsesland, men fikk ikke de resultatene jeg ønsket. Research krever utholdenhet, at du holder fast ved en idé, sier hun.

– En dag fikk jeg tak i en fantastisk ingefær. Akkurat som iris, er ingefær vanligvis ekstrahert fra tørkede røtter. Denne var fra fersk ingefær.

Oppspilt økte hun doseringen, én prosent av gangen. Normalt ville hun brukt 0,5–0,8 prosent, men til slutt nådde hun svimlende åtte prosent.

– Jeg visste øyeblikkelig at jeg hadde funnet lerretet mitt. Istedenfor å være frisk, ble ingefæren brennende, og det ble min måte å bryte reglene for hvordan man lager parfyme på.

Som kontrast ville Nagel ha en kald, hvit rose. Valget falt på tuberose, blomsten som i sin tid ikke var tillatt i karmelittordenens klostre fordi nonnene kunne få «ideer». Elskerinnen til Ludvig XV av Frankrike, Madame de Pompadour, skal på sin side ha bedt spesifikt om få tuberose plantet i hagen for å pirre sin elsker når han kom på besøk.

– Det er en mystisk blomst. Den er ganske teatralsk, men på avstand blir duften omsluttende og kjærtegnende, sier Nagel.

– Normalt går ikke ingefær og tuberose så godt sammen. Jeg måtte trette ut tuberosen for å få den til å bli snill og grei. Sensuell, ikke sexy.

Som bunnote gikk Nagel for sandeltre, en ingrediens med lang varighet.

– Den er melkeaktig, men har en animalsk fasett som gjør deg avhengig, sier hun.

Under huden

Selv bruker ikke Christine Nagel parfyme.

– Huden min er arbeidsverktøyet mitt – også i helgene. Jeg kan ikke lukte på duft bare på papirlapper, jeg må lukte dem på min egen hud.

På vanlige dager går hun med armene fulle av fargerike klistrelapper. Hver av dem representerer variasjoner av parfymen hun jobber med.

– Jeg har noen sammensvorne her på Hermès som jeg kaller mine hemmelige agenter. Pressesjefen Anne de Lalun er en av dem. Jeg gir henne en testversjon, men hun forteller meg aldri når hun har den på. Noen ganger når jeg støter på henne, tenker jeg: «Aha, det er sånn den er!»

Å teste sillage, parfymens hale eller kjølvann‚ er verre. Da sprayer hun skjorten til en assistent og ber ham eller henne ta seg en tur ut – og så følger hun etter.

– Det er en stor glede når jeg møter noen som går med en parfyme jeg har laget. Vi kunne kanskje ikke blitt venner, det er ikke sikkert at de ville likt meg en gang, men selv om de ikke vet det, bærer de faktisk en del av meg med seg.(Vilkår)

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner