Fakta: «Maradona»
Dokumentarfilm
Regissert av Asif Kapadia.
Vises på Oslo Pix 6. og 8. juni.
To kinoklare dokumentarer utspiller seg begge sommeren 1984. «John McEnroe: In the Realm of Perfection», som for tiden vises på Kunstnernes Hus i Oslo, kulminerer med finalen i tennisturneringen French Open; «Maradona», som har norsk premiere på Oslo Pix-festivalen 3.–9. juni, begynner med den argentinske fotballspillerens ankomst i sin nye klubb Napoli i Sør-Italia. Der blir Diego Maradona møtt av et fullsatt San Paolo stadion, en vegg av pressefotografer og advarsler om at hele byen er eid av Camorra-mafiaen. På spørsmål om hva han venter seg i Napoli, svarer han likevel bare: «Tranquilidad». Ro.
Som i en film
John McEnroe, på den annen side, finner ikke mye tranquilidad den sommeren. «Få noen til å gjøre noe med kameraene», sier han til dommeren. «De er her. De er der. Overalt. Og de kommer stadig tilbake.» Han truer med å stappe racketen sin i munnen på en fotograf; han føler seg forfulgt av vindsokken på en mikrofon. «Jeg er ikke med i skuespillerforbundet», stønner han. «Jeg er en profesjonell tennisspiller.»
Diego Maradona, derimot, synes tilsynelatende det bare er gøy med all oppmerksomheten. Som han storøyd sier, selv mange år senere, om sin første middag hjemme hos Giuliano-familien, Camorra-mafiaens sjefsklan: «Det var som å være med i en film.»
Kamp i kampen. John McEnroe krangler med kamera i juni 1984. Fra filmen «In the Realm of Perfection».
Fakta: «John McEnroe: In the Realm of Perfection»
Dokumentarfilm
Regissert av Julien Faraut.
Vises på Kunstnernes Hus i Oslo 2. og 15. juni.
Godard og Todd Terje
«Maradona» er regissert av britiske Asif Kapadia, mannen bak de feirede dokumentarene «Senna» og «Amy». «In the Realm of Perfection» er regissert av Julien Faraut, mangeårig arkivar i det franske sportsinstituttet.
Begge baserer seg på hittil usett materiale: Faraut på 16 mm-opptak fra French Open '84, Kapadia på 500 timer hjemmevideo fra Maradonas familie. Den ene filmen er konvensjonell i formen, den andre er veldig fransk: Faraut klipper inn både Jean-Luc Godard-sitater og meditasjoner over tid og rom. Han åpner med støyrocken til Sonic Youth der Kapadia bruker Todd Terjes italodisco.
Og mens John McEnroes hvileløse klaging på dommeravgjørelser sjelden går på bekostning av hans uanstrengte spillestil – «McEnroe spiller bare bra hvis han tenker at alle er mot ham», foreslår voiceoveren, «han følger en gyllen regel som er at han aldri må virke tilfreds» – fremstår Maradona mer og mer fanget i flomlyset.
Mafiaen og mediene vender seg mot ham, farskaps- og dopingsakene tårner seg opp. På vei inn til et rettsmøte insisterer han, ikke lenger like overbevisende: «Jeg har aldri vært roligere.»
Et lykkelig øyeblikk
Men minst én ting har hovedpersonene felles. Tidlig i filmen spiller Diego Maradona tennis med ungdomskjæresten. Etter en ballveksling jubler han høylytt – «Jeg har vunnet Wimbledon!» – og hopper over nettet i triumf.
«Ballen var ute», sier kjæresten.
«Hva snakker du om?» spør Maradona utenfor kamera.
«Den var på linjen.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.