Det er rart med det. Samme hvor gufsen, småkald, støl og uvillig man måtte være ved en turs utgangspunkt, er det alltid godt å bare begynne å gå. En fot foran den andre, en ski foran den andre, varmen som tilkommer kinnene, tanken og humøret som letter, gangfrekvensen som begynner å sitte, luften rundt ørene.
Mot naturen. Snørikt i nærheten av Puttedalen, langt nord i Oslo. Ikke en kjeft å se.
Topptur i Oslomarka er den beste kur mot brakkepsyken.