Såkalte floatingsentre brer seg i USA og Europa. Også i Norge er det mulig å flyte i tank, deriblant på Velvet Spa i Sarpsborg, Carna i Stavanger og Westbytunet i Nordkjosbotn. Floating Oslo finnes allerede, og nylig åpnet hovedstadens andre floatingsenter, Bare Flyt.
– Det er mange som sier at floating kan være en snarvei inn i meditasjon, sier Pål Kuhlmann (35), en rolig sørlending som driver Bare Flyt på Sagene i Oslo sammen med kjæresten Maya Haddad og kompisen Sigbjørn Grimsæth.
Fakta: Floating
Lys- og lydtett tank fylt av høykonsentrert, kroppstemperert saltvann.
Beskrives som en snarvei til dyp avspenning.
Steder å flyte: Floating Oslo og Bare flyt i Oslo, Carna i Stavanger, Velvet Spa i Sarpsborg og Westbytunet i Nordkjosbotn i Troms.
Isolasjonstanker, som dette også kalles, har lenge figurert i science fiction, som portaler til alternative virkeligheter. Den første anretningen ble funnet opp i 1954 av den eksentriske, LSD-slukende nevrologen John C. Lilly, som selv skrøt av å kunne kommunisere med utenomjordiske vesener i tanken.
Nå er floating mindre kuriøst enn det engang var. Hos Bare Flyt er veggene hvitmalte og stemmeleiet dempet, som på et Frogner-spa.
Det høykonsentrerte saltvannet gjør at kroppen kjennes vektløs. Fraværet av sanseinntrykk skal gi hjernen hvile.
– Folk som jobber innen kreative yrker, føler gjerne at de blir mer kreative etterpå, sier Kuhlmann.
Bare Flyt tilbyr to ulike tanker. Den ene er eggeformet og ikke særlig mye større enn et solarium, den andre er større, mer mausoleumsaktig, og har plass til to – om man har klaustrofobiske tendenser, for eksempel, eller ønsker å flyte i tospann. Hvilken skal man velge?
– Lytt til magefølelsen, sier Sigbjørn Grimsæth (30).
– Kan man drukne i tankene?
– Nei, det er helt umulig.
Om man sovner, noe mange gjør, og snur seg over på siden, vil man umiddelbart våkne av saltvannet. (Det eneste registrerte dødsfallet i en floatingtank skjedde i forbindelse med en overdose av det bedøvende stoffet ketamin.)
Etter en dusj er det bare å senke seg ned i tanken og forsøke å holde seg rolig. Det er overraskende lett, og etter noen tilvenningsminutter føles det trygt å trykke inn den svarte knappen som gjør at lokket glir igjen, og deretter den hvite knappen som slukker det blålige lyset inne i tanken, så mørket blir totalt. Den første tiden går med til strenge indre formaninger om å slappe av, angst for at den ene øreproppen skal gli ut og for at klaustrofobien omsider vil sette inn. Men så skjer det noe: lyden av ens egen rytmiske pust, det ugjennomtrengelige mørket som synes å fylles av en blinkende stjernehimmel – en hallusinasjon? – og følelsen av en kropp som forsvinner.
Stigende piping markerer at den tilmålte timen er over. Ingen revolusjonerende tanker er tenkt, men kroppen er mer avslappet enn på lenge, og noen dager senere, på en full 54-buss med en rabiat skoleklasse i klem mellom dørene, kommer en helt ny følelse snikende: tanklengsel. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.