Intervju med klimaaktivisten og kunststudenten Cinta Hondsmerk fra Suldal i Rogaland, som er en av 2022s 30 ledestjerner.

Vi møter henne på bursdagen, som tilfeldigvis også er dagen for LOs landsmøte. Cinta Asmara Hondsmerk (21) fra Suldal har stått tidlig opp for å bake veganske sjokoladekjeks til delegatene, hun står på Youngstorget hele dagen, smiler og deler ut kjeks og brosjyrer.

Ikke en aksjonsform en først og fremst forbinder med klimagruppen Extinction Rebellion, som Hondsmerk de seneste årene har vært koordinator i. Kanskje er bevegelsen blitt eldre. Kanskje har de følelsen av at ting faktisk er i endring. Det er lov til å ta seg en kjeks.

Engasjert før fødselen

– Jeg er født i Nederland, begynner Hondsmerk, vi har satt oss på en utekafé noen kvartaler unna Youngstorget.

Hun nipper til en iste, mens hun forteller om begynnelsen på klimaengasjementet. Det begynte allerede før hun ble født, med to foreldre fra hver sin særlig klimautsatte del av verden.

– Moren min er indonesisk og faren min fra Nederland. Jeg bodde i Nederland de første syv årene av livet mitt.

Moren har doktorgrad i biomedisin, faren i kjemi, og de kjente begge på ufriheten i bylivet: lange dager, lang reisevei, langt til sjø og luft. De dro på en flyttemesse, der de møtte en representant fra Suldal i Rogaland. Der ble de introdusert for vestlandsk fjord- og fjellnatur, med kort vei til skole og barnehage. Da familien kom flyttende, banket naboer på døren med fruktkurver og kaker. Det var et stort, positivt sjokk.

– Det fellesskapet i bygda, at alle kjenner alle, at man står sammen om ting, har vært veldig fint og inspirerende. Vi har for eksempel saken om riksvei 13, en veldig rasfarlig vei, og skoleveien til søsteren min. I fjor organiserte de en buss som dro til Oslo for å protestere og snakke med politikere. Jeg tror slikt var viktig for at jeg selv begynte å engasjere meg. Jeg har sett hvordan det å bygge tette nettverk og jobbe målrettet kan endre ting.

Kjærlighetsbarn

Cinta er et indonesisk navn, det betyr «å elske». Mellomnavnet Asmara betyr «kjærlighet». Hun beskriver seg som et svært empatisk barn, som også levde i sin egen verden.

– Som barn var jeg veldig sjenert og stille. Jeg følte ikke at jeg passet inn noe sted, for jeg satt med ett ben i hver kultur, både i familien jeg kom fra, og det at jeg flyttet til Norge. På barne- og ungdomsskolen var jeg en slags sommerfugl, som ikke hadde en fast vennegjeng. Jeg strevde med å følge med i timene, jeg drømte meg bort og satt og tegnet.

Hun hadde likevel én fast venninne, som het Une. På ungdomsskolen dro Une i gang et lokallag av Amnesty, og fikk med seg Hondsmerk.

– Det var mitt første møte med aktivisme.

Da hun ble 16 år, flyttet hun til Sandnes for å gå på videregående. Sammen med Une videreførte hun Amnesty-arbeidet her, og fant også mange andre venner.

– Det andre året på videregående lærte vi om klimakrisen. Jeg satt i timen og var skikkelig fortvilet og sint. Det føltes som ingen andre i klassen følte det på samme måte. Det første jeg gjorde den dagen var å google «hva kan jeg gjøre for å redde klimaet?».

Det første hun gjorde var å slutte å spise kjøtt, etter hvert ble hun veganer og meldte seg inn i «alle organisasjonene jeg kunne finne».

Greta-effekten

Nå ble hverdagen fylt med engasjement, samtidig som hun oppdaget hvor komplekst det kan være å redde verden: ulike hensyn som jobber mot hverandre, hvordan miljøbevegelsens kampsaker kan slå hverandre i hjel.

Ikke særlig enkelt for en fulltidsstuderende, 17 år gammel skoleelev. Og så kom Greta Thunberg på banen.

– Jeg bare ventet på at noen skulle begynne å streike i Stavanger. Jeg hadde ikke lyst til å være først, for jeg var fortsatt veldig sjenert, og hadde ikke vært noe særlig i mediene. Jeg ventet til januar 2019. Da ble jeg så lei at jeg spurte noen venner om de ville bli med og stå utenfor Domkirken etter skoletid. Vi laget noen skilt og sto der i fire timer. Det var iskaldt, men veldig gøy.

Hver fredag etter skolen sto Hondsmerk der i noen timer. Noen ganger alene, som oftest med andre. Hun ble en frontfigur for skolestreikene i Stavanger.

– Det var veldig fint å bli anerkjent og sett på den måten. Flere kalte meg Stavangers svar på Greta Thunberg.

Men engasjementet førte også til dysterhet, forteller hun.

– Jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne og hva jeg skulle gjøre. Det er ikke bare å dusje mindre og skru av lyset når en går ut av et rom, det er så massivt. Jeg gikk inn i en slags spiral av mørke tanker. Men med en gang jeg begynte å bli aktiv og engasjere meg, kjente jeg at det fikk meg opp i lyset. Et miljø med folk som er likesinnet, som skjønner hva en går gjennom av vanskelige følelser, er veldig viktig. Man kan ikke ta hele byrden på egne skuldre, det blir for tungt.

Rebellene

I 2019 ble Cinta Hondsmerk også med i den ferske aktivistorganisasjonen Extinction Rebellion (XR), noe som skrudde temperaturen opp vesentlige hakk. Hun ble med i lenkegjenger utenfor Stortinget og demonstrerte utenfor Equinors kontorer i Stavanger.

Det føltes dramatisk, men også som å komme hjem. Endelig fantes det en organisasjon som speilet dramaet hun selv følte.

– Det handlet om å bli møtt av folk som forstår at det trengs handling nå. Og det er overraskende mange eldre folk med, som innser hva deres generasjon har gjort, og ønsker å rette opp i det.

Nettopp dette å ha voksne i ryggen, som støtter opp om engasjement og aktivisme, er særs viktig, mener hun.

– Det er veldig tungt for en ung person å stå frem slik jeg gjorde. Stavanger er jo Stavanger, alle kjenner noen som jobber i oljeindustrien. Det var mye hets. Folk kalte meg hjernevasket og idiot. Og det er bare blitt mer av det, etter at ble mer aktiv for XR i Stavanger i 2019. Kommentarfelt har jeg sluttet å lese for lenge siden.

Hun forteller at hun har troppet opp på politistasjonen på Grønland i Oslo for å anmelde dødstrusler. Hetsen kommer på Messenger, Instagram og i tekstmeldinger, særlig etter store demonstrasjoner.

Jeg opplever at vi blir hørt, men vi blir ikke lyttet til

Cinta Hondsmerk

– Selv har jeg lært meg å takle det, og det er lett å blokkere folk på mobilen. Men jeg ser at det er et stort problem, for det gjør det vanskelig for unge folk å ytre seg. Og det er jo de unge som bryr seg mest, dette gjelder fremtiden vår. Jeg opplever at vi blir hørt, men vi blir ikke lyttet til. Folk sier at vi ikke må bekymre oss, for klimaendringene kommer ikke til å påvirke Norge. Men jeg har familie både i Indonesia og Nederland, som er spesielt utsatt. Dette handler ikke om fremtiden, det påvirker folk jeg er glad i, akkurat nå.

Klimautbrent

I 2020 var Cinta Hondsmerk aktivist på heltid. Hun reiste rundt og demonstrerte midt i en pandemi, mens folk var mer opptatt av å beholde helsen enn å redde klimaet. Hun levde fra hånd til munn og sov på sofaen til folk, og til slutt var det nesten tomt på den emosjonelle kontoen. Hun ble klimautbrent.

– Det var veldig skremmende å kjenne på. Jeg opplevde at det ikke var noe lyst igjen i meg. Det ble bare for mye. Jeg har jo sagt til andre at man må ta pauser og ta vare på seg selv. Men jeg måtte selv gå på veggen før jeg skjønte at jeg hadde ikke gjort det selv. Hele forholdet til aktivisme var ødelagt, jeg følte meg helt overkjørt.

Kanskje hadde dette også med formen aksjonene tok? Extinction Rebellion har utmerket seg med sine sivil ulydighet-aksjoner, som ved flere anledninger har ført til konfrontasjoner med politiet. I fjor ble Hondsmerk kastet på glattcelle etter å ha sittet utenfor inngangen til Olje- og energidepartementet.

– Akkurat det å sitte på glattcelle var egentlig en fin opplevelse for meg. Fordi jeg var veganer hadde de laget varm suppe til meg. Jeg fikk et teppe, og fikk ta med meg en bok inn på cellen. De fire timene gikk veldig fort. Men det var andre som hadde en helt annen opplevelse, at politiet banket på og begynte å avhøre dem.

Hun har nå skjønt at på samme måte som naturen trenger å være i balanse, må hun også være det selv. Det er krevende for psyken å gå i aktiv konfrontasjon over lengre tid. Så hun sa fra seg lederrollen i Extinction Rebellion og trakk seg fra alle andre verv, og i fjor høst begynte hun å studere kunst og formidling på Oslomet. Det var et overraskende valg for alle rundt henne, også for henne selv. Hun håper å få brukt studiene på en måte som passer med aktivismen, gjennom dans, kunst og performance.

Akkurat det å sitte på glattcelle var egentlig en fin opplevelse. Fordi jeg var veganer hadde de laget varm suppe til meg

Cinta Hondsmerk

– Jeg tror det er veldig viktig at alle får lov til å finne sin egen måte å engasjere seg på, slik at de ikke mister seg selv på veien. Jeg er jo egentlig ikke en veldig utadvendt person, å få mye oppmerksomhet er ikke noe som føles naturlig. Jeg trenger å lade batteriene, trekke meg tilbake og være for meg selv.

– Tror du på skjebnen?

– Jeg vet ikke, og er glad for at jeg ikke vet. Jeg er glad for at jeg var der i den naturfagstimen, og for alt som har skjedd etterpå, alt engasjementet, alle jeg har møtt. Jeg har jo tenkt på det, om det hele tiden var meningen at jeg skulle gjøre dette, at alt som har skjedd, skulle skje. Jeg tenker i hvert fall at dette året er et avgjørende år. Jeg har tro på at vi kan utrette mange endringer og skape et nytt samfunn, og kanskje sikre en mer bærekraftig fremtid. Det at jeg kommer tilbake nå, etter å ha vært utbrent, føles som en ny start.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.