Intervju med ledestjerne og biolog Anders Gunnar Helle.

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

De lave furutrærne står som kunstferdige sølvskulpturer i en eng av lillabrennende røsslyng. Tåken ligger tett over Østfold, men her oppe ved husmannsplassen Munken ved Slottsfjellet utenfor Fredrikstad, titter trærne ned på Oslofjorden slik de har gjort i over 250 år. De fleste trærne her er eldre enn Grunnloven, det er et mirakel at de ikke er blitt hugget ned.

Biolog og nyutnevnt ledestjerne Anders Gunnar Helle (27) ville vise frem akkurat dette platået, for å fortelle at trærne kan bli så gamle og lyngen så sprakende, fordi det en gang har vært skogbrann her – og fordi de ikke er blitt hugget ned, så klart.

For når furutrær brenner, blir kvaen krystallisert, veksten stopper opp og veksten reduseres tilsvarende reduksjonen av barnåler. Veden blir derfor knallhard av mange år med treg tilvekst, samtidig som temperaturen koker kvaen og gir en naturlig impregnering av treet. Det fører til at trærne kan øke levealderen med flere hundre år, og det igjen gjør dem til unike tilholdssteder for mange arter som ikke kan leve andre steder enn i og på eldgamle trær. Derfor er dette området med gammelskog så unikt og verdifullt, og artsmangfoldet så stort.

– De ordentlige skogene utgjør bare 1,7 prosent av skogen i Norge, og ikke alt er vernet. Fortsatt hugges det i de delene av denne skogen som ikke er vernet. Det å vite at vi har dette området her, gir en følelse av noe sårbart. Og det er en skjønnhet i det. For den skogen som er plantet, gir meg ingenting, forteller Helle.

– For deg er det å gå i skogen ikke bare avslapning?

– Nei, det har det ikke vært siden 2018.

Mer enn bare trær

Selv er Anders Gunnar Helle bare en tidel av den anslåtte alderen til treet han nå står og holder rundt. Like fullt har 27-åringen i flere år ledet et av Norges største private initiativ for naturbevaring gjennom tidene, ved å organisere hugst av den utskjelte sitkagranen i Vågsøy på Vestlandet, samt restaurering av den utvalgte og sterkt truede naturtypen kystlynghei.

Dette gjør han på fritiden, ved siden av sitt doktorgradsprosjekt i økologi og de andre forskningsprosjektene han driver med ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Og som ikke alt dette var nok, er han altså i gang med å kartlegge truede arter i gammelskogen mellom Fredrikstad og Sarpsborg.

Det finnes ingen komplett oversikt over områder som dette, til det er de for få. Denne skogen har Helle lett seg frem til via flyfoto på nettet. Han løfter blikket og ser rundt seg.

– Med kunnskap innser man at skog ikke bare er skog lenger. Det aller meste er plantasjer, eller gjennomhugget. Og skogen som har fått bestå, mer eller mindre upåvirket av mennesker, får jeg lyst til å undersøke enda mer, så den kan bli bevart.

Bondesønn

Det begynte ved en tilfeldighet, slik det ofte gjør, når livets mening stakes ut. Anders Gunnar Helle var slett ikke interessert i naturvern, han var bondesønn og hadde lenge hatt en plan om å bli tømmerhugger og gårdbruker med skogsdrift.

Men ting i privatlivet hadde gjort at han hadde vært nødt til å leve et liv med mange begrensninger. Etter hvert kjente han på et enormt behov for å oppleve så mye som mulig, presse seg selv så langt det gikk.

– Jeg er nok en person med et naturlig behov for å gjøre mye, og det behovet var blitt undertrykket en lang stund.

Derfor meldte Helle seg på alle mulige kurs, og tok tre jobber ved siden av studier i landskapsarkitektur Høgskulen på Vestlandet i Sogndal og vervene i studentpolitikken. Ett av kursene var som turleder, i regi av Norsk Botanisk Forening. Han dro til Trondheim med en studiekamerat, for å lære mest mulig om naturmangfold.

– Jeg var egentlig ikke så interessert i natur på det tidspunktet, jeg ble med mest for å komme meg ut. Den helgen fokuserte jeg ikke noe særlig på planter, men mer på det sosiale.

Men studiekameraten fulgte med mens lederne instruerte, og på vei tilbake til Sogndal bestemte kompisene seg for å starte en egen lokalavdeling av den botaniske foreningen. De innså også at de kunne få med seg nye medlemmer ved å lokke med det sosiale, slik Helle selv var blitt med fordi han likte hytteturer. Det måtte derfor bli en ny hyttetur, og den måtte gå til et område der de kunne studere naturmangfold.

– Vi kunne jo ingenting, så vi tok utgangspunkt i en av de få artene vi visste om, nemlig sitkagran. Og så tenkte jeg at når vi først dro på hyttetur med en hel gjeng, kunne vi like gjerne bidra litt.

Prosjekt sitkagran

Dagen før hytteturen dro Anders Gunnar Helle på besøk til flere av grunneierne i området, for å få tillatelse til hugst av sitkagran.

– Det skulle være et møte på én time, men jeg ble der i fire timer. I løpet av besøket hadde jeg forpliktet meg til å følge opp prosjektet i 15 år og fjerne sitkagran på et område på 70 kvadratkilometer.

Året etter mottok Helle 1,2 millioner kroner for å fortsette arbeidet med å fjerne sitkagran. Han smiler litt.

– Og nå er dette, så vidt jeg vet, blitt det prosjektet startet av private i Norge som har mottatt mest offentlig støtte gjennom tidene. Så det er stas.

Prosjektet har hittil fått over fem og en halv millioner kroner i støtte, i hovedsak fra Miljødirektoratet og Statsforvalteren i Vestland, men gjennomføringen er også avhengig av frivilligheten til flere hundre lokale grunneiere. Dette betyr at dette er et av de private prosjektene med bekjempelse av fremmede arter og naturrestaurering som har mottatt mest støtte, og det er også størst i form av antall involverte grunneiere og areal, forklarer Helle.

Årsaken til at dette arbeidet er så viktig, er fordi granen fortrenger andre arter i området, og den gir heller ikke lønnsom hugst, slik meningen var da myndighetene i 1950-årene innledet storstilt planting av granen.

– Etter at vi satte i gang, har andre tatt kontakt for å få hjelp med det samme. Og så fikk jeg jobb som miljørådgiver. Problemet var at jeg ikke kunne noen ting. Jeg hadde jo fått øynene opp for naturen bare et par måneder tidligere.

Han smiler igjen.

– Men det ga meg en sterk motivasjon for læring. Og det ble mange nye prosjekter, en ganske heftig og bratt læringskurve.

Jeg har som mål å kartlegge fem prosent av alle nye arter i Norge neste år

Botanikertempo

Å gå på tur med Anders Gunnar Helle, er å bli kjent med uttrykket «botanikertempo». For som han selv sier: Det trengs kanskje satellittfoto for å oppdage den unike gammelskogen, men det trengs lupe for å oppdage hva som gjør den så unik.

Lupen han selv bruker kommer med livstidsgaranti fra den sveitsiske produsenten. Med den kan Helle vise oss arter som ennå ikke har fått navn, og som nesten ikke kan ses med det blotte øyet.

– Det hjelper å ha litt konkurranseinstinkt. Jeg har som mål å kartlegge fem prosent av alle nye arter i Norge neste år.

Han stopper opp ved en furu og peker på en utvekst midt på barken.

– Det der er en furustokkjuke, en sopp, som i motsetning til mange andre, kan leve i 50 år. Den kan bare vokse på trær som er over 150 år gamle. Og når den gamle skogen er truet, trues også den.

– Gjør det noe, da?

– Det er det som er problemet: Vi vet ikke. Vi vet altfor lite om sammenhengene i naturen. Kanskje er denne arten løsningen på antibiotikaresistensen, eller kanskje er den hjemmet til en liten bille som bekjemper den fryktede barkebillen.

Dette er et av Helles hovedpoeng: Vi vet ikke hva som skjer når arter forsvinner, og de forsvinner raskere enn vi klarer å kartlegge dem.

– Det er dette som er det store problemet, og det er helt vilt at vi er inne i FNs tiår for naturrestaurering, og så aner vi ikke hva som kan restaureres, og hvor mye ressurser det vil kreve.

Han trekker pusten dypt.

– Men det som er helt sikkert, er at det vil kreve enormt mye mer enn det vi gjør i dag. Når 90 prosent av unge mennesker i dag oppgir reising som hobby, er vi ille ute. Reising er et privilegium man kan unne seg en sjelden gang.

Vi kommer ikke til å klare å redde naturen hvis alle skal dra til London på shopping tre ganger i året, fortsetter Helle, som rett og slett savner at folk tenker mindre på seg og sitt og mer på hensynet til fellesskapet.

– Vi må begynne å spørre oss selv hva vi kan gjøre for å bidra. Og for meg er alle disse utfordringene noe som motiverer til innsats, ikke noe som gjør meg desillusjonert. Når jeg ser et behov og samtidig en løsning, kan det være ekstremt motiverende.

Når 90 prosent av unge mennesker i dag oppgir reising som hobby, er vi ille ute. Reising er et privilegium man kan unne seg en sjelden gang

Kartlegger frø

På lang sikt ønsker Anders Gunnar Helle å starte en storstilt forskning på frøbankenes overlevelsesevne, og da mener han ikke frøbanker som skal sikre at vi kan plante nye arter etter en atomkrig, men alle frøbankene som allerede ligger i bakken, sådd av planter som har båret frø.

Det er problemet med fremmede og uønskede arter som utkonkurrerer den naturlige floraen: Når man har fjernet dem én gang, vet man ikke hvor lenge man må følge dem opp, og eventuelt hvor lang tid det tar før de spirer opp igjen.

– Jeg drømmer om å starte et samarbeid mellom ulike universiteter i verden, for å skaffe nok informasjon om ulike arters frøbanker, slik at vi kan si noe om når ulike karplanter dør ut og hvor mye ressurser vi må bruke for å bli kvitt fremmede karplanter. Slik at vi ikke erklærer arter for utdødd et halvt århundre for tidlig, eller undervurderer hvor lang tid det tar å bekjempe en fremmed art. Eksempelvis kan man risikere å starte en ny 50-årsperiode med oppfølging av lupiner om man går glipp av ett frø som tilfeldigvis venter med å spire til det har gått 30 år.

Helle brenner for å lære så mye som mulig om naturen, og for å overføre kunnskapen videre.

– Én ting er at mange arter er rødlistet, men de som kan noe om artene, er også rødlistet. De som kan mest om naturmangfold i Norge, er i ferd med å dø ut. Det haster å få tak i den kunnskapen og sikre at den videreføres.

– Hvorfor det?

– Vi mennesker er bare én av ti millioner arter, og det oppdages hele tiden nye. Til tross for dette, driver vi på i et enormt tempo og utrydder de andre. Det kommer til et punkt hvor det ikke er noen vei tilbake. Dersom vi er tidlig ute med å oppdage de artene som er truet, og finner ut hva de trenger, kan vi kanskje snu den trenden.

Han stapper lupen tilbake i bukselommen.

– Det viser seg nemlig – og det har jeg oppdaget ved å møte de som kan mest om naturmangfold – at det å konstant lære nye ting og bevege seg mye ute i naturen, er en oppskrift på å bli skikkelig gammel. Ved å bruke mye tid i naturen og utfordre hodet gjennom læring, kan man fort bli 100 år, i hvert fall en sprek 80-åring!

Vi mennesker er bare én av ti millioner arter, og det oppdages hele tiden nye

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.