Sophia (14) har skapt 250 arbeidsplasser for ungdom under 18 år

– Jeg ville tjene mine egne penger. Før hadde jeg ikke så mange penger på bankkortet. Jeg ble lei av å spørre foreldrene mine, de har betalt mye for meg i løpet av livet. Jeg syntes litt synd på dem, sier Sophia Træland (14).

Hun går i niende klasse på Nordberg ungdomsskole og bruker 18 timer i uken på turn, men da hun begynte på ungdomsskolen for halvannet år siden, ønsket hun mer penger mellom hendene. Det skortet ikke på arbeidslysten. I årevis hadde hun vært på foreldrene for å tjene penger i hjemmet. En periode forsøkte hun blant annet å selge batterier skaffet til veie av faren, Christian Træland. Men da hun ville ut i verden, var det ingen jobber å finne for 13-åringen.

For at Sophia skulle få en sommerjobb, måtte hun og faren skape en. De valgte å tenke større.

Halvannet år senere er hun del av Licc – Large Ice Cream Company – selskapet faren opprettet for å endre situasjonen. Over påske skal 250 norske ungdommer tjene penger ved å selge ekstra store iskuler fra 30 isvogner plassert over store deler av Østlandet og trolig i Bergen.

Arbeidslinjen

Norge er et land med en arbeidslinje – det er et uttalt mål å få så mange som mulig i arbeid for å opprettholde velferdsstaten. Men ungdom under 18 som har lyst til å tjene penger og skaffe seg erfaring, sliter.

På slutten av 1990-tallet hadde tre av fire norske gutter på 17 år hatt en sommer- eller deltidsjobb. I 2015 hadde bare halvparten av guttene på samme alder hatt kontakt med arbeidslivet. Og ungdommen som kanskje trenger det mest, barn av foreldre med lav inntekt, er de som er lavest representert blant arbeidende ungdommer.

Forklaringene er mange. Kanskje er norske ungdommer blitt for bortskjemte, kravstore og opptatt med andre ting til å jobbe i ferier og fritid. Men først og fremst er jobbene færre. Landbruket krever høyere effektivitet enn tenåringer klarer å levere. Avisrundene er blitt færre og større og krever førerkort. Dagligvarebutikkene har ikke lov til å la mindreårige jobbe i kassen på grunn av alkohol- og tobakkssalg.

Og å drive et helt selskap? Glem det.

Is på hjul

Licc er et produkt av Sophia Trælands ideer, men i et land der ungdom på hennes alder ikke engang får stå i en butikkasse, er hun for ung til å stå ansvarlig for et helt firma. Derfor er det faren, Christian Træland, som driver det. Men ideen om å selge is – servert i ekstra store kuler – var Sophias.

Den hadde hun fra sommerbesøk i farens hjemby Kristiansand, der det er iskrig hele sommeren og kulene er så store at kundene knapt orker å spise dem opp.

I fjor vår rullet far, datter og et knippe ulønnede voksne ut åtte mobile iskiosker i Oslo-området. De var utplassert på torg og plasser i nærmiljøene der 50 ungdommer mellom 13 og 18 fikk deltidsjobb med å selge is, under verdiene «ærlig, raus, til stede og glede».

– Og vaske, sier Sophia Træland, som tjente 20.000 kroner på jobben i isvognen på Tåsen i Oslo en sommer da det falt 446 millimeter regn og issalget gikk tregt.

– Ja, vi betaler dine barn for å lære å vaske, sier far Træland, som i egen ungdomstid tjente til lommepenger som bakparten av kamelen i Dyreparkens Kardemomme by.

Tjener mer

At ungdom jobber er viktig, presiserer Træland og viser til forskning. Unge som har arbeid i tenårene, har større sannsynlighet for å være i jobb også som voksne – og de som tjener penger allerede som tenåringer, ligger ikke bare an til å ta mer utdannelse enn sine jevnaldrende uten jobb. I snitt tjener de også rundt 100.000 kroner mer i året som voksne.

En ekstrajobb i tenårene er både oppdragelse og kompetansebygging. Ikke minst gir det ungdom kontakt med andre voksne enn foreldre og lærere.

– Jeg kan si til Sophia at hun skal oppføre seg på en annen måte enn foreldrene kan, sier Hedda Høiness, selskapets markedssjef.

– Skolen får ikke kjefte, og foreldrene tør ikke, sier Christian Træland.

På jobb i Liccs iskiosker lærer ungdommene at hvis de vil høre på musikk mens de jobber, må de spille den på høyttaler så også kundene kan ta del i musikken, for ørepropper gjør dem utilgjengelige. De lærer seg å ta ansvar, å se kundene i øynene, og, ja, å vaske. For det får de tarifflønn, pensjon og forsikring. Og oppmerksomhet.

Både Guri Melby og Erna Solberg kom på besøk til iskioskene i fjor. Men den mest celebre gjesten var selveste Richard Branson, forretningsmannen som grunnla Virgin-imperiet. I likhet med ham har Sophia Trædal dysleksi, og da hun skrev til ham om iskioskene, la han inn et stopp hos Licc i løpet av sin dag i Oslo.

«Til tross for at hun er ekstremt dyslektisk, lot ikke Sophia det stå i veien for sine drømmer og sin visjon om å bli Europas største arbeidsgiver for ungdom … Sjokoladeiskremen var deilig også!» skrev Branson på sin blogg.

Sosial utjevning

Deltids- og sommerjobb har også en utjevnende effekt, mener Træland.

– Noen ungdommer trenger jobben for pengene, andre for erfaringen, sier han.

– En 16 år gammel jente som jobbet hos oss, skulle bruke pengene på varme klær fordi hun frøs sånn om vinteren. Men Sophia med ph og Theodor med th som trenger erfaringen, får også jobb hos oss.

Denne sommeren er 30 gule isvogner utrustet for salg av Diplom-Is-kuler i størrelse extra large. I tillegg finnes en varesykkel Sophia kan bruke til å sykle rundt med is til bedrifter og andre kunder. Iskioskene er bare åpne når skolen er stengt, og selskapet ansetter ingen nye over 18 år. Blant de 250 som skal bemanne kioskene i år, er det imidlertid tre 18-åringer som skal få større lederansvar.

Foreløpig får bare én voksen i Licc lønn for arbeidet. Økonomien går rundt blant annet takket være sjenerøse støttespillere. Sophia selv henger i kontorlokalene i en kjeller på Grefsen hver eneste tirsdag. Der gjør hun lekser og spør og graver til faren nesten blir lei.

For selv om hun ikke engang har lov til å ha ansvaret for å bestille is hos produsenten, er planen helt klar om at det er hun og lillesøsteren som skal ta over driften i Licc så snart de er gamle nok til å undertegne juridisk bindende kontrakter.

– Jeg sier som i Patek Philippe-reklamene. Jeg eier ikke dette firmaet. Jeg passer bare på det for neste generasjon, sier Christian Træland.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.