Dette er britisk motorsports hellige gral

Tekst

Vil du få varsel hver gang Nils Anker publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Chichester
<p><b>Tøy og støy.</b> Gamle klær og bråkete veteranfly er en del av totalopplevelsen på klodens mest stilfulle motorsportarrangement. Thomas Schott og Miro Geiger har kommet fra Sveits.</p>

Tøy og støy. Gamle klær og bråkete veteranfly er en del av totalopplevelsen på klodens mest stilfulle motorsportarrangement. Thomas Schott og Miro Geiger har kommet fra Sveits.

I en usikker verden kan 150.000 mennesker søke trøst i tweed og miljøkatastrofale forbrenningsmotorer. Erkebritiske Goodwood Revival er klodens mest elegante motorsportarrangement og samtidsflukt.

Man burde alltid ankomme utlandet i privatfly. Man burde alltid bare lande på en gressplen, fristilt fra all verdens inn- og utsjekkinger, sikkerhetskontroller og passkøer: Friheten i å dundre nedover Europa med potensielt hva du vil i bagasjen: Håndvåpen, åpnede spritflasker, barokke krypdyr fulle av smitte? Ingen vet, ingen sjekker.

Gleden ved å stoppe et sted i Benelux for en sigarett og etterfylling av litervis med klimafordervende, høyoktan flybensin. Det manuelle, håndgripelige i å dytte på plass sitt eget fly utpå plenen etter endelig landing i UK – et glass velkomstchampagne i én hånd, flykroppen i den andre. Og flyet burde alltid være 75 år gammelt, lavtgående, brølende tregt og overfølsomt for sidevind. I slike ting kan det ligge en himmelstormende følelse av frihet.

Fakta: Goodwood Revival

Tre dagers, retrospektiv motorsportfestival, avholdt ved gamle Goodwood Circuit i like utenfor Chichester, Essex, Storbritannia.

Arrangert første gang i 1998, 50 år etter Goodwood Circuits åpning, og begrenser seg til biler og motorsykler som typisk kunne konkurrert i banens aktive periode 1948–1966.

Initiativtager var Goodwood Estates eier og arving, lord March, som med en rekke festivaler og arrangementer har gjort eiendommen lønnsom.

Lord March er direkte etterkommer av kong Karl II, hvis utenomekteskapelige sønn overtok tomten i 1672.

Oppfordrer sterkt sitt publikum til å kle seg tidstypisk.

Samler årlig så vel A-kjendiser som racinglegender og nær 150.000 publikummere.

Det er nettopp sånn vi – en norsk forsamling av skoselgere, storbønder og VVS-rekvisitører – ankommer klodens største hagefest for racing og tilbakeblikk. Rundt oss? En lords pittoreske landområder, historiske kjøretøy, flere veteranfly, samt nær 150.000 halvfulle briter i tweed og foldeskjørt.

Champagnen etterfylles av kjolekledde servitører uti blåsten før festen drar inn i et telt, forbi strandstoler og storbandmusikk. Vel inne er det tilstelning for alle som har ankommet i egne fly. Her er det ikke bare doningene som er gamle: Det florerer i utførlige, erkebritiske slips, portvinsneser, tørt frizzy hår, hofteleddslitasje og nasjonstypisk gå på-vilje.

Et Spitfire-fly brøler over teltduken. Så høy er øvre snittalder, at en mann regelrett dør over pissoaret på herretoalettet. De stenger toalettet et øyeblikk, han bæres diskré bort. Omgitt av såkalt bowl food, fri bar og taffeljazz, trekker han sitt livs siste pust på en festivaldo på et jorde utenfor Chichester. Det er all grunn til å tro han dør lykkelig.

Velkommen til Goodwood Revival. Velkommen til fordums storhet. Velkommen til krasjing med Ferrarier verdt 250 millioner kroner per bil.

<p><b>Cars and cocktails.</b> En velfylt Jaguar MKII gjør susen, tidlig formiddag.</p>

Cars and cocktails. En velfylt Jaguar MKII gjør susen, tidlig formiddag.

Grevens tid

Det hele begynte – som ting så ofte gjør – med utroskap. Da Karl II av England i 1672 fikk en sønn med den franske elskerinnen Louise de Kerouaille – ett av 14 barn født utenfor ekteskap – fikk vedkommende løsavkom senere ervervet slottet og de 48.000 målene tomt rundt Goodwood som «jakthytte».

Grevskapet etter Charles Lennox skulle opp gjennom historien produsere krigshelter, fjærkrejegere, politikere og folk som fikk bitt på seg dødelig rabies av rever de holdt som kjæledyr.

Sistemann i arverekken, nåværende eier lord March, droppet ut av Eton gutteskole og jobbet et øyeblikk for regissør Stanley Kubrick på settet til «Barry Lyndon». Deretter livnærte han seg i flere år som reklame- og motefotograf i London – blant annet for Vogue og tobakksprodusenten Silk Cut – før han overtok eiendommen på tidlig nittitall.

Trillelord. Han har direkte avstamming fra Karl II og fortid som reklamefotograf, men det er nå racing og hestesport som har gjort Lord March (også kjent som Charles Gordon-Lennox, 11th Duke of Richmond) sin enorme eiendom lønnsom.

Han ser naturligvis ut som han er laget for nettopp det; å skyte reklamekampanjer for Silk Cut før han overtar formuende baroniskap. Noen få mennesker kan mestre å gå i dobbeltspente dressjakker og halstørkle av silke. Lord March er satt på planeten for å gjøre det.

Selv arvet March ikke bare tittel og enorme landområder, men også en av britisk motorsports store arnesteder. Etablert av hans bestefar, var racingbanen Goodwood Circuit fra 1948 til 1966 en slags hellig gral for britisk motorsport, for racingens mest svermeriske periode, for forbrenningsmotorens europeiske storhetstid. At den ble lagt ned i 1966 kan synes perfekt: 1966 er på mange måter det siste «klassiske» året.

Ta mote, se på bildesign, hør på popmusikk: Det ble snart «Summer of Love», LSD, og en mer hårete og tilsjasket stil. Verden fikk sin første minibank, Beatles' plater ble for komplekse til at de kunne avholde konserter, Miles Davis gikk elektrisk, menneskehetens første hjertetransplantasjon ble foretatt. Den nye verden var ankommet.

Petrolhead

Også motorsporten var blitt for moderne og rask for Goodwoods manglende sikkerhetssjikaner. Det kunne ikke stagge lord Marchs bilinteresse. Som unggutt kjøpte han sin første bil for 200 pund – en «livsfarlig», trehjulet 1936-modell Morgan, hvis eneste bakhjul ramlet av titt og ofte. Han kunne likevel trekke på seg skinnjakken, kjørebrillene, skrelle av gårde til kjæresten i nabobyen. En selverklært petrolhead var født. Til Goodwood brakte han motorsporten tilbake, først med bakkeløpet Festival of Speed fra 1993, deretter med nettopp Goodwood Revival fra 1998.

I sistnevnte må samtlige deltagere og publikummere kle seg i tidstypiske rekvisitter fra mellom 1948 og 1966. Bilene og flyene skal være historiske, støyende, vakre. Det er en kollektiv innsats.

– Det er romantisk, det er glamorøst, det er sånn det pleide være, sier lord March ved ankomstfestens tale.

Ikke alt gammelt kan imidlertid reddes. I januar ble festivalsjefen, til stor presseoppstandelse, overfalt og klubbet ned av inntrengere i sitt eget slott. Hans hertuginne ble bakbundet, tiaraer, gamle armbåndsur, og en uvurderlig diamantring gitt fra kong Karl II til elskerinnen – alt forsvant. Opplevelsen når ikke ordene for de nyankomne ved Pilot's Club.

– Jeg vil med dette hedre min bestefar, Freddie March. Takk for at dere har villet komme hit i de nydelige flyene deres! skåler lorden i champagne.

Goodwood Revivals største fly i 2017 er norsk, står ute på plenen, har to kulehull i siden, og er fløyet hit ved hjelp av en veibok.

<p><b>Sølvpilen.</b> ​Norges eneste flyvende Dakota DC-3 eies av en stiftelse, og må etterfylles i Nederland på vei til Goodwood. Også passasjerenes livsstilsvaner hører fortiden til.</p>

Sølvpilen. ​Norges eneste flyvende Dakota DC-3 eies av en stiftelse, og må etterfylles i Nederland på vei til Goodwood. Også passasjerenes livsstilsvaner hører fortiden til.

Fri eksos

Torp, Sandefjord flere timer tidligere: Et lite opptog av middelaldrende menn i tweed og sixpencer bærer vinkasser og cateringmat over rullebanen på lavprisflyplassen.

De krøker seg alle inn i det som er en av luftfartshistoriens store klassikere, regnet som en ordentlig traktor og arbeidshest – landets eneste gjenlevende Dakota, DC-3. Skinnende sølvfarget, norske flagg, nesen i været, 2400 hestekrefter, haleror og fri eksos.

Den amerikanske flymodellen revolusjonerte i sin tid passasjertrafikken, går ennå visse steder i verden, sies eksempelvis å ha vært instrumentell i colombiansk kokaintrafikk i jungelen, og gis av og til også æren for at de allierte vant Annen verdenskrig: Dakotaen hadde en bæreevne som fikk frem langt mer personell og materiell enn tyskerne. Dette eksemplaret av arten tilhørte i sin tid en amerikansk general, ble bygget i 1942 og bærer sine kulehull fra invasjonen av Normandie to år senere.

Også nå skal vi krysse Den engelske kanal, men andre veien, og med langt fredeligere formål. Et norsk, lett tilbakeskuende miljø rundt en skoprodusent og en gammel bilmekkeklubb på Rodeløkka i Oslo, har samlet en gjeng på 17–18 stykker som hver har betalt en pen slump for å fly veteranflyet til verdens største sammenkomst for historisk racing. Det innebærer mellomlanding allerede i Groningen, Nederland for å etterfylle bensin. Flyet bruker hårreisende 350 liter i timen. Og timene går. Vanligvis tar maskinen opp lett forskremte betalende bare noen minutter over Vestfold.

Det er en eiendommelig måte å reise på. Langsomt beveger flyet seg utover mot Kattegat, humpende på hver luftstrøm, stadige sidebevegelser.

Den norske delegasjonens Helge Mamen (43) skal senere sammenligne det med å være ute i en seiljolle kontra et stort cruiseskip.

Ved en seterygg aner man konturene av gammelt oppkast.

Hvitevarer. Aftensol, opphold, velfylt bar, og en hvit, 1956-modell Aston Martin DB3S som synger forbi – kan et ringe menneske be om mer?

Lavtflyvning

Pilotene – to eldre, sikre spjerter med hele yrkesliv i Forsvaret og hardføre flyselskaper bak seg – flyr kun på sikt, har denne helt ordinære veiboken mellom seg, må konstant jobbe med blikket, synkronisering av motorer, haleror og sikkert masse greier man lykksalig nok ikke har innblikk i.

Over Limfjorden, Danmark kommer uvær, lavt skydekke, vind og byger. Pilotene legger flyet så lavt over trekronene at man formelig kan se hva folk ser på tv, telle hver trampoline, hver kasserte barnesykkel bak husene. De nær komiske, små knakende vindusviskerne jobber frenetisk. En mann rir på en strand, skotter opp på dette underlige, forhistoriske, larmende, rett over hodet. Når maskinen med ett begynner å krenge frem og tilbake, har det sin naturlige forklaring: Veteranen flyr så lavt at vi må kjøre sikksakk mellom vindmøllene. I Esbjerg tar flyet en «low pass», sneier rullebanen til ære for flyspotterne.

Ved tanking i Groningen er det toalettkø. Christer Lundem (48), som tidligere har etablert et design- og arkitektfirma, men nå lever av billidenskapen sin og også er en erfaren banekjører, vet råd:

– Kan vi ikke bare pisse på tanken på en av de fine hybridbilene der borte, da?

Lundems evne til å få i stand og formidle gamle biler har gitt ham klengenavnet «Doktoren». Han skriver ut veteranbiler til fremmedgjorte samtidsmennesker. Denne dagen bærer han på en gammel doktorveske og har hengt på seg et stetoskop. Det kan trengs. På bakre rad, der det humper aller mest, har en fyr, kledd som en ung Marlon Brando, stadig større problemer.

Les også om «Doktorens» 911: Årgangsvenn

Turen til England tar syv timer: Over havnen i Rotterdam, over pariserhjul i Den Haag, over windsurfere, over gjetere og hvite klipper i Dover. Det gir en helt egen opplevelse av å bevege seg. Noe nesten deja vu-aktig. Å sveve sakte over flere land, veikryss, å se hver måke – det føles som noe man har drømt.

– Stikkordet er tilstedeværelse, sier nevnte reiseleder Helge Mamen.

– Vi var der, hver eneste meter, vi fløy ikke bare over.

Pilotene er hakket mer nøkterne ved ankomst. Over Danmark måtte de til slutt ta en brå sving rundt uværet.

– Vi fløy så lavt vi kan.

– Hvor lavt er det?

Den pensjonerte piloten smiler ikke.

– Det kommer jeg ikke til å fortelle til noen.

Goodwood Revival

Klenodiekrasj

Vip-tribunen ved Goodwood Circuit er vakker og hvitmalt, med funksjonalistiske tårn prydet av gamle, svarte tilskuerklokker fra Rolex. Selv kranbilene, bussene som frakter tilskuere, er fra en annen tid.

Her er småfulle teammedlemmer i tweed og lommeur, Gul Enke flyter, her er små hvitdukede og diskré sponsorrestauranter fra Rolls-Royce og Michelin-guiden, her er høyhælte kvinner med «mekaniker»-akkreditering, kjeledress og skaut i håret.

Om ikke lenge skal en scene utspille seg som for noen er ren lidelse å bivåne, for andre selve essensen, poenget med Goodwood Revival: At noen av menneskehetens flotteste maskiner, noe av vår felles histories største mekaniske og estetiske bragder, faktisk bedriver fullblods, potensielt ødeleggende racing, og ikke ren parademarsj.

Det gir ikke bare spenning. Også lyden nyter godt av at bilene gir på ordentlig. For er ikke dette noe av appellen med motorsport?

Ved nåtidens 24-timersløp i Le Mans er dette sanseinntrykket nå redusert til en nær lydløs, elektrisk rassling, som hos en slange, eller en defekt sentralstøvsuger. Ved Goodwood brøler det biler forbi, hvorav noen – de har like mye personlighet som menneskestemmer – med et rallende, infernalsk skrall som regelrett kiler i øregangene og blåses inn i mellomhjernen, som et rusmiddel.

Les også: Norske garasjer

Bilene opererer i ulike heat, fra ulike tidsepoker, med ulike spesifikasjoner. Ute på banen som i 1962 nesten kvestet den britiske racinglegenden Stirling Moss, kjører et knippe der enkelte er verdt mer enn en bygård i sentrale London. En rekke Ferrarier fra de fabelaktige årgangene på tidlig og midtre 1960-tall konkurrerer mot hverandre, mot Jaguarer, mot AC Cobraer.

<p><b>Sixpence, the richer.</b> Hvor mange milliarder kroner i veteranbil står samlet i paddock? Her trilles en racingklar, britisk Connaught A-type fra tidlig femtitall ut mot banen. Biltypen ble benyttet av sjåførlegenden Stirling Moss, som senere skulle nær kvestes på nettopp Goodwood.</p>

Sixpence, the richer. Hvor mange milliarder kroner i veteranbil står samlet i paddock? Her trilles en racingklar, britisk Connaught A-type fra tidlig femtitall ut mot banen. Biltypen ble benyttet av sjåførlegenden Stirling Moss, som senere skulle nær kvestes på nettopp Goodwood.

Dette fraværet av sjikaner, av grus å skli på, gjør at bilene nærmest akselererer, skulle de forville seg ut på gresset. En Ferrari 250 GTO fra 1964 – som sist den ble solgt, hentet 38 millioner dollar – unngår så vidt å smelle inn i en nesten like kostbar Ferrari 250 LM kjørt av «Top Gear»-programleder Chris Harris, før den flyr ut på gresset og skreller inn i barrierene.

Halve siden av bilen flerres opp. Det går et gisp blandet med spredt sadistisk latter gjennom publikum. Bilen anses nå å være verd 50 millioner dollar, rundt 400 millioner kroner.

– Ja ja, har du råd til å bruke 50 millioner dollar på bil, har du sikkert råd til å bruke to millioner på å få håndbanket ut karosseriet ut igjen, sier en tilskuer tørt.

Skrekkfilm

I paddock – der vanlige publikummere kan gå fritt rundt og se på, ikke minst høre på, de parkerte statsbudsjettene – står Norges eneste deltager, Mads Gjerdrum (44), fornøyd. Det er første gang han deltar ved Goodwood Revival.

– Når man kommer hit på Members meeting i juni, vises man en video. Den filmen vil man ikke være med på, det betyr som regel at du har dritt deg ut og ikke blir invitert igjen, forteller han.

De får se skrekkeksemplene, tidligere tåpers udåder. Dette skal være en ikke-kontakt-sport. Selv fikk Gjerdrum, ingeniør med betydelig baneerfaring og familieforetak uti Asker, kloen i en McLaren fra 1965 med ærverdig stamtavle og hele ti foregående opptredener på Goodwood Revival. Mekanikerne består av et lokalt team. Invitasjonen kommer i personlig brevs form fra lord March. Festen står på slottet.

– Jeg kjøpte akkurat denne fordi jeg hadde håp om deltagelse her ja, smiler han.

Ektefellene er med. På annethvert hjørne står helter som «The Flying Scot», Jackie Stewart, og skravler tilforlatelig med folk som Pink Floyds trommeslager Nick Mason. Gjerdrum håper det blir flere turer til racingens vugge med sin nye veteran.

Blå er den varmeste fargen. «The Flying Scot» var økenavnet på en av bilismens kanskje største ikoner og sjåfører, vesle Jackie Stewart. Ved Goodwood Revival har han satt seg i et annet ikon, Jaguars fortryllende D-Type, «Long Nose», holdt i det seierrike skotske teamet «Ecurie Ecosse» sitt dype mørkeblå

Italiensk for viderekomne. En Ferrari 250GT SWB Berlinetta henter gjerne rundt 100 millioner kroner på auksjon. Det hindrer ikke sen bremsing i svingen

– Hele atmosfæren er vill, men å få kjøre er en stor bonus. Jeg synes det er moro med overmotoriserte muskelbiler på glatte Dunlop Racing-dekk i konstant drift, smiler han, forteller om en krevende circuit med få avkjøringsmuligheter, om frykten for å smelle inn i noen andre, om profesjonaliseringen av historisk racing.

Det er langt opp til noen av verdens fremste proffsjåfører, til mer egnede biler.

– Blir det regn, har jeg ikke nubbesjanse mot Ford GT40ene.

Ved målgang etter et annet heat strutter da også klodens kanskje mest kjente og beste bilist – allrounderen og vinnerskallen Tom Kristensen (50), tidenes mestvinnende på Le Mans – rundt med en sigar. Han er født på en bensinstasjon på Jylland, har kjørt seg opp elleve plasser i en fremmed gammel Jaguar E-type. Han skal gjenta balletten i en tung og personbilpreget Ford Thunderbird senere.

– Jeg prøvde bilen ni minutter i morges, ellers var den helt ukjent for meg. Vi har møttes på Le Mans? gliser han, verdens mest berømte danske.

– Hvordan er det å være her?

«Mr. Le Mans» biter i sigaren, retter på sixpencen, blunker skjelmsk til en hestehalejente med kjeledress og notatblokk.

– Revival? Det er alltid det morsomste hvert år!

<p><b>Panserkrysser</b>. Vanlige publikummere kan stå helt oppi rusing av en Jaguar D-types monumentale rekkesekser i paddock. I fjor solgte Sotheby's en tilsvarende for 21,78 millioner dollar.</p>

Panserkrysser. Vanlige publikummere kan stå helt oppi rusing av en Jaguar D-types monumentale rekkesekser i paddock. I fjor solgte Sotheby's en tilsvarende for 21,78 millioner dollar.

Tilstedeværelse

Man er ikke i England uten at det regner. Ei heller på Goodwood. Mads Gjerdrum får således rett, men avslutter sine runder som raskeste McLaren.

Ved den italienske ølprodusenten Birra Morettis retropregede bar høljer det vannrett, folk har søkt ly, holder paraplyene sine ut som en vegg mot været. Andre trosser det hele med dødsforakt. Utenfor står et hundretall gamle Fiat 500, det er pyntet med rutete duker, vinflasker. Det er ikke en flyktende allværsjakke å se. I stedet: Chaps rett ut av 1930-tallet i tweed, vester, vide bukser og store friskfyraktige sixpencer. Teddy boys, fiktive bryggesjauere, rockere, mods. Eller Tesco-ansatte ungjenter kledd som it-girls fra 1960-tallets London: Hot pants, lange hvite støvletter, kort hår og tung øyensminke.

Med ujevne mellomrom skyller litervis med vann ned fra teltduken, det renner ned bak i nakkene som små kilevink, uten at dette setter en stopper for munterheten. Det er kuling i kastene, kaldt til benet, på banen skriker det i hine tiders Formel 1-biler. Et sylskarpt par stryker forbi, han i militæruniform, hun med oppsatt hår i blåsten. Paraplyene deres spenner seg vrengt mot himmelen som Y-er, men de klarer likevel balansere en flaske champagne, to champagneglass og to iskrem mellom seg.

Alle skal med. Også representantene for pressen – her ved en av dem – må ikle seg tidstypiske gevanter. Festivalen er et kollektivt løft, der mange prototyper kan velges: Landlig tweed, teddyboy, Londonsk it-girl, bryggesjauer, jagerpilot, mod, italiensk lommetyv, vaskekone. Omgivelsene gjør heller ikke skam på antrekkene. Her: For- og bakparter av skotsk, mørkeblå lakk.

Det britiske ordspråket «Keep calm and carry on» er for lengst redusert til en innredningsplakat for folk som lurer på om de ikke tåler hvetebakst, men her ser man det i full vigør: Den nasjonale gå på-viljen, dedikasjonen, entusiasmen, fan-kulturen. Man kjenner det igjen fra britiske soul-fans, fotball-hooligans, clubbing og lignende. Går disse striluggene hjem fra festen, gir de seg på grunn av litt vær? Ikke på tørre møkka.

Goodwood Revival klarer dessuten å kombinere to fenomener som tilsynelatende ligger dypt nedfelt i det britiske: Fascinasjonen for kjøretøy og klesdrakt. Kunne nevnte «Top Gear» kommet fra et annet øyrike? Mod-kultur? Chavs? Briter er opptatt av mye rart, men de husker tilsynelatende alltid hva folk trakk rundt i av klær, hva de kom kjørende i.

Norsk turleder og medgrunnlegger av skofirmaet Dundas, Helge Mamen, har vært på Goodwood flere ganger:

– Engelskmenn har enorm interesse for egen historie og racing, men klassebevisstheten deres er, om mulig, enda større, på godt og vondt. Et kostymeball som dette gjør at de kan gå ut av egen stand og være den de vil. Adelsmann? Rocker? Det er fritt frem for alle. Bare legg litt arbeid i det, og du kan bevege deg mellom klassene som du selv ønsker.

Mamen kan utbryte «annus vulgaris» om ny armbåndsurdesign, snakker om moderne frakoblede mennesker, om sine egne beveggrunner for å fly et gammelt krigsfly til retrofestival.

<p><b>I mørket er alle hester grå.</b> Kveldsracing på våt bane med klassiske Ferrarier verdt noen statsbudsjett alene. Snart skal småfulle, oppkledde publikummere presse seg inn i nedduggede to etasjes busser, kjøres til sentrum av den lille universitetsbyen Chichester, der samtiden truer.</p>

I mørket er alle hester grå. Kveldsracing på våt bane med klassiske Ferrarier verdt noen statsbudsjett alene. Snart skal småfulle, oppkledde publikummere presse seg inn i nedduggede to etasjes busser, kjøres til sentrum av den lille universitetsbyen Chichester, der samtiden truer.

– Det menneskelige element var så mye mer fremtredende enn i dag. Man var mer avhengig av egen kompetanse, erfaring og konstante tilstedeværelse. Avanserte aerodynamiske utregninger ble gjort med regnestav, vingeprofiler utformet etter øyet, racerbiler ble kontrollert av the seat of the pants. Som gamle båt– og flykonstruktører ofte sier: If it looks right, it probably is. Denne tilstedeværelsen og mestringen handler ikke om nostalgi alene, men om kvaliteter vi er i ferd med å miste. Den ineffektive og langsomme flyreisen hit ga helt andre opplevelser enn et moderne rutefly noensinne vil, sier Mamen.

– Vi blir stadig mer fremmedgjort.

På banen har det samlet seg et vell av Jaguarer: E-typer, C-typer og svimlende vakre, sjeldne D-typer, alle i et mørkt metallisk blå. Opptoget er en hyllest til Ecurie Ecosse, det omsungne skotske racingteamet som gjorde suksess på 1950- og 1960-tallet. Her står bilen som i 1956 vant Le Mans. I fjor ble den solgt for nær 250 millioner norske kroner. På banen står nevnte Jackie Stewart (78), samt 88-åringen Ron Gaudion, som både har bygget og stått bak nettopp D-typens triumfer på Le Mans.

Les også: Døgnvilt

Gaudion har ikke vært på Goodwood siden 1962, knaker anekdotisk i vei over mikrofonen. I de historiske bilene – aldri har like mange av dem vært samlet – sitter moderne racingprofiler som sjåføren Dario Franchitti klare for å kjøre.

Og på tribunen – uhyrlig sekkepipemusikk og idiotisk knestrømpemote til tross – står et knippe fullkomment voksne menn og gråter.

Humpetitten

Ved hjemreise regner det og blåser infernalsk. Det er storm i kastene, nesten så en kvier seg for å søke dekning under vingene ved tanking: Vil flyet kunne velte? Og hva med «rullebanen» av gress? Tåler den regn? Er den drenert ordentlig, eller vil vi regelrett stå og stampe i gjørme?

Hatt ved hett blikktak. En hodekledd publikummer beundrer den norske Dakota DC-3en, årets største fly.

– Vi får krysse det vi har, så går vel dette på et vis, sier piloten, forhåpentlig spøkefullt, for sånt pleier vel ikke flykapteiner å si?

Vel oppe i luften humper og skvetter det rundt kontinuerlig, uten pausene man får i dagens maskiner.

– Jeg skal aldri klage på turbulens igjen, sier «doktor» Christer Lundem.

En annen passasjer, Sveriges fremste reparatør og formidler av historiske racingbiler, Johan Helenius – som for øvrig også har deltatt i svenske «Idol» – ser ut som en fryktinngytende, stoisk rolig mc-kriminell med hang til vektløfting. Hjemme har han en sjelden Ferrari Daytona. Nå sitter han pjusk over en spypose.

Men så, like over Den engelske kanal, letter været. Pilotene koser seg der fremme, legger seg høyt over Nordsjøen og bare durer stabilt av gårde.

Sidemannen begynner å fikle med telefonen, har en podkast han vil benytte anledningen å lytte til. En norsk nettavis har ferske boligpristall, en epost minner om forfalte fakturaer.

Hverdagen er her allerede.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk