«Chan» Marshall alias Cat Power gjør comeback med albumet «Wanderer».

Høsten 2012: Charlyn «Chan» Marshall – bedre kjent som Cat Power – slipper albumet «Sun». Etter et langt bransjeliv som aspirerende indiedronning, entrer hun endelig den gjeveste Billboard-listen. Det er bare ett problem: Hun kan hverken feire eller nyte.

– Jeg ble veldig syk idet platen kom ut, erindrer hun temmelig nøyaktig seks år senere.

– Jeg stresset fælt, hvilket tok fullstendig knekken på immunforsvaret mitt.

Det blir konstatert at Marshall lider av angioødem, en tilstand som gir hevelser i hud og slimhinner og kan være livstruende uten kyndig behandling.

– Jeg er innlagt på sykehus, og så kommer en kompis av meg og melder at jeg har nådd Topp 10.

Hun fnyser, der hun sitter, på en tussmørk hotellterrasse i Vest-London.

– Samme for meg – følelsen min var: Jeg kunne ikke brydd meg mindre om listetoppen.

Skapertrang

Selv om Chan Marshall (46) er sprekere fysisk, gjelder den følelsen ennå. Ifølge eget utsagn er det derfor hun, etter syv utgivelser på ett plateselskap, har signert med et annet i anledning comebacket «Wanderer».

– Eks-labelfolkene mine likte ikke denne skiven. De ville ha hiter, ville at jeg skulle endre den.

Det siste kunne de glemme. Marshall valgte å følge sin egen overbevisning, slik hun stort sett har gjort siden hun spilte inn dobbeltdebuten «Dear Sir» (1995) og «Myra Lee» (1996) i løpet av et døgn.

– Kunstnerisk integritet er tross alt ganske vesentlig. Jeg vil lage sanger med troverdighet, erklærer hun dongerikledd i en sky av colabrus og sigarettrøyk.

– Av grunner jeg ikke kan forklare, har jeg en trang til å skape ting, hva enn det er. Det er den jeg styrer etter. Jeg har behov for å «oversette» noe, vil bare skape. Jeg tror det er viktig for hele menneskeheten at den gir folk rom til å produsere hva de vil. Det er sånn vi finner sammen, gjennom å dele hverandres informasjon og kommunikasjon. Det er et viktig verktøy for utviklingen vår.

Når det er sagt, har ikke sørstatskvinnen med whisky-light-røsten gjort det enkelt for seg selv på sin tiende langspiller. Borte er det elektronikaflørtende kvasidansbare fra kutt som «Manhattan» og «Nothin’ But Time» på forrige fremstøt. I stedet går hun tilbake til americana-røttene med piano- og kassegitarbaserte viser og ballader. Det vil si:

– Jeg går ikke tilbake! protesterer hun snart.

– Målet mitt er å gå fremover. Jeg tror vi trekker på erfaringene våre, og håpene og drømmene våre, men jeg tror ikke på å bevege seg bakover.

Hun flirer forsonende.

– Beklager, kanskje jeg er mest sta. Flere journalister har påpekt det samme. På den annen side: Hva er det som er så oppsiktsvekkende med at jeg spiller piano og gitar? Det har jeg alltid gjort.

Alenemamma

Sikkert er det at Marshall befinner seg et annet sted i livet. Det fantes en tid da hun var like berømt for avbrutte og avlyste konserter som for samarbeidet med størrelser som Eddie Vedder og Dave Grohl. En tid da hun skapte like mange overskrifter med alkoholmisbruket sitt som for det faktum at hun var første jente til å vinne Shortlist-prisen, for «The Greatest» i 2006.

Nå er hun mor til vesle Boaz, eller «Bo», som hun så langt har oppdratt alene.

– Jeg var 43 da jeg fikk ham, forteller Marshall – og vedgår at det var en påkjenning.

– Jeg var i et forhold som gikk i oppløsning, og jeg var på turné da jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg sto overfor en tøff avgjørelse, da det er et enormt ansvar å sette et barn til verden. Jeg måtte finne ut om jeg var forberedt på å belemre en ny sjel med tilværelsen.

Det var hun.

– Han viste seg å være en gave. Han har gitt meg så mye – jeg er så stolt av ham.

– Hvordan har mammarollen forandret deg?

– Den har ikke forandret meg som artist eller musiker. Derimot har den gitt meg noe som menneske som jeg alltid trengte, men som jeg aldri visste – aldri trodde – skulle komme.

– Er det Bo som pryder det nye coveret?

– Ja, jeg prøvde å ta et bilde av kjolen min i speilet. Guttungen holdt på med gitaren min, fordi han liker å spille på den. Jeg prøvde å gjøre dette …

Hun viser med armer og hender at det skjedde vel mye på en gang, derav omslaget med litt av henne, litt av ham og litt av hennes klassiske Dan Electro.

– … og så ble fotoet tatt. Jeg skulle egentlig sende det til en venn, men glemte det siden jeg ble forstyrret. Så, da coveret skulle i trykken, måtte alt skje i hui og hast. Jeg lette gjennom filene mine, redigerte det aktuelle bildet, skrev «Wanderer» på det i rødt og sendte det inn.

Hun sukker.

– Og så likte de ikke platen. De sa jeg måtte endre den.

Stjerneduett

Ironisk, da, at Marshall gjorde det såpass skarpt i sommer med oppvarmingssingelen «Woman», hennes smått usannsynlige duett med Lana Del Rey. «I’m a woman of my word/Now haven’t you heard?» synger de to i kor over bølgende, sjelfullt komp.

Rolling Stone, for eksempel, mener summen er kraftige saker, «forsterket av det kulturelle øyeblikket».

– Hun kaster et lys over femininitet som inspirerte meg til å realisere den sangen, sier Marshall om sin yngre kollega.

– Jeg fikk frem budskapet jeg ville ha frem – kontekstuelt, eller hva vi skal kalle det. Jeg følte det var en fin ting å si, uansett hvordan menn og kvinner responderer. Lana fargela den – hun spurte om jeg kunne tenke meg å turnere sammen.

– Så initiativet kom fra henne?

– Vel, hun spurte om jeg ville turnere, noe jeg slo til på. Og hun har en settliste med låter som hun fremfører hver bidige kveld. Men så var det én kveld da hun utrettet noe med stemmen sin som jeg ikke hadde hørt eller opplevd før – noe som tenderte mot soul og country. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, utover «flott».

Marshall flirer igjen.

– Det var som om hun viste oss tennene sine på en annerledes måte. Etter hvert oppsto et kameratskap som jeg lenge hadde savnet i bransjen – det er ikke det samme etter at platesjappene forsvant, etter at CBGB stengte dørene. Jeg spurte om hun kunne tenke seg å bidra på min låt med sin superelegante, ikke-unnskyldende femininitet.

– Hva handler resten av «Wanderer» om?

– Den handler om personlig rom – om hvordan du velger å skape, bruke, innbille og forestille deg det. For innenfor det personlige rom kan vi forhåpentlig skape personlig frihet som kan føre til personlig styrke.

Den handler om personlig rom – om hvordan du velger å skape, bruke, innbille og forestille deg det

Cat Power — om albumet «Wanderer»

Alternativmedisinsk

Forleden brukte Marshall det rommet til blant annet å fremføre gjennombruddet «Moon Pix» (1998) i sin helhet ved Operahuset i Sydney. Ellers legger hun ikke skjul på at hun trives bedre og bedre hjemme i Miami, hvor det tempererte kystklimaet skal gjøre underverker for helsen hennes.

– Hva lærte du av å ligge syk?

– Alt det gjorde, var å dokumentere at gamle greier stadig har gyldighet. Homøopati reddet livet mitt. Det er så enkelt og flott. Den tradisjonelle medisinen gjorde formen verre.

– Gjorde erfaringen noe med deg som låtskriver?

– Nei, jeg er nok den samme. Jeg er bare blitt litt …

Hun legger inn en kunstpause.

– Jeg prøver å få dagen til å bety litt mer, lander hun på.

Colaglasset er tomt, sigarettpakken slunken.

– Det er som om det har gått opp for meg at denne stunden kan bli min siste.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.