Ed Sheeran – popbransjens største kyniker?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvind Holen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Er «No. 6 Collaborations Project» et forsøk på å bryte ned alle sjangergrenser eller på å bli verdens største popstjerne? Kanskje begge deler.

Lyden av 2019. I år er Ed Sheeran blitt nærmest sin egen radiostasjon. – Sjekker du telefonen til en 14-åring, finner du én låt fra Adele, én fra Coldplay, én fra One Direction og én fra B.O.B. Det er en låtkultur nå, sa han til D2 i 2014.

I 2017 luktet den britiske musikkpressen blod. Den amerikanske indie-trubaduren Father John Misty kalte den nyslåtte engelske nasjonalskalden Ed Sheeran «kynisk» i et intervju med Los Angeles Times. Endelig en artistkollega som turte å plassere rødhåringen blant de mest kalkulerte popsnekkerne; en som skrev sine sanger først og fremst med tanke på algoritmer, markedsandeler og crossoverpotensial.

Father John Misty, som selv hadde begynt å levere popsanger til både Beyoncé og Lady Gaga, presiserte raskt uttalelsen. Han mente overhodet ikke at Sheeran var kynisk, men at det ville vært kynisk hvis han selv begynte å skrive poplåter som Sheeran.

Nummer én

Har ikke Father John Misty rett? Er ikke Ed Sheeran den mest kyniske popartisten vi har, og er ikke hans ferske album det mest kalkulerte produktet musikkbransjen har sett på lenge?

På «No. 6 Collaborations Project» samarbeider Sheeran med andre stjerner innen hiphop, country, rock, EDM, grime, pop og r&b, og som – selv uten drahjelp av en monsterhit som 2017s «Shape of You» – plasserte Sheeran ettertrykkelig på toppen av Spotifys mest strømmede artister.

Nesten 70 millioner Spotify-brukere hører nå på Ed Sheeran i måneden, mye takket være samarbeid med så mange andre av de mest populære artistene akkurat nå, som også suser opp på statistikken takket være Sheerans album. Vinn-vinn, altså. Tre andre fra Topp 10-listen til Spotify er med på spleiselaget (Khalid, Camila Cabello, Justin Bieber), mens bare to av de 22 gjesteartistene (Yebba og J Hus) ikke er inne på den magiske Topp 500-listen.

Ed Sheerans musikk er skreddersydd for å plassere ham på hit- og spillelister over hele verden. «No. 6 Collaborations Project» føles ikke som et album, men mer som en radiokanal der Ed Sheeran synger refrenget på alle sanger som blir spilt, enten det er grime med Stormzy, hiphop med Eminem, pop med Khalid eller countryrock med Chris Stapleton.

«Som stereotypien av radiopop anno 2019», mente Aftenposten. «Dette er Absolute Music Ed Sheeran», skrev Dagsavisen, mens Stavanger Aftenblad oppfattet de fleste sangene som «en klisjé eller parodi på dagens populærmusikk».

På tvers av kontinentene

Og jo da, «No. 6 Collaborations Project» er et stykke skamløst publikumsfrieri, men dette er slik hele platebransjen tenker om dagen.

Uken dette skrives er over 30 av sangene på Spotifys globale Topp 50-liste samarbeid mellom ulike artister, og blant popstjernene som trives på egen hånd finner vi blant annet hele fire sanger av Taylor Swift.

Universal-direktør Bjørn Rogstad la merke til dette alt i 2017, da han viste undertegnede hvordan de største Spotify-hitene gjerne forente artister på tvers av både kontinenter og sjangere.

Jeg svarte spøkefullt at den perfekte oppskriften må være et samarbeid mellom en amerikansk rapper, en latinamerikansk popstjerne og Ed Sheeran. Nå har sistnevnte virkeliggjort spøken med «No. 6 Collaborations Project».

Les også: Låtenes herre

Ut av komfortsonen

Er dette kynisme? Eller er det noe Ed Sheeran har drømt om siden han begynte å plukke på kassegitaren hjemme i Halifax? Allerede i 2011 ga han ut ep-en «No. 5 Collaborations Project»; et samarbeid med rappere fra Englands grimescene.

Da jeg intervjuet ham i 2014 viste Sheeran stolt frem tatoveringen på venstrearmen: deler av teksten fra Mike «The Streets» Skinners «Everything is Borrowed», i den engelske rapperens egen håndskrift; skrevet som en autograf da en ukjent Sheeran møtte sin store helt.

I 2014 fortalte han også fornøyd om albumet han nettopp hadde spilt inn med gangstarapperen The Game, et prosjekt som aldri ble utgitt. Han forklarte hvorfor han likte å samarbeide med amerikanske rappere: «Vi engelskmenn er ganske direkte av oss, i likhet med amerikanske rappere. De fleste amerikanske popartister er langt tryggere, de vil aldri gå så langt utenfor komfortsonen.»

Ed Sheeran begynte disse samarbeidene for å utfordre seg selv, drevet frem av et boblende konkurranseinstinkt, for å bevise at han som den evige outsider kunne måle seg med sine egne helter. At dette rastløse jaget etter å bryte ned trygge sjangergrenser ble den ledende arbeidsmetoden i internasjonal popmusikk er nok mer et utslag av flaks enn kynisme.

Et spanskkurs er trolig neste skritt mot det totale verdensherredømme. På «South of the Border», med Camila Cabello og Cardi B, synger han «te amo, mami» i refrenget, kanskje et varsel om «No. 7 Colaboraciones Proyecto», med latinamerikanske superstjerner.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk