«The Jet Harris Guitar Book» har i 56 år vært en gåte svøpt i et mysterium. Det er ingen bok, men et hefte på rundt 20 sider, prydet med portrettet av bassisten i den eventyrlig suksessfulle instrumentalgruppen The Shadows.
Fakta: Per Øydir
Frontfigur i Perry Dear & The Deerstalkers, som prøver å gjenskape lyden av 1962.
jansenrecords.com
Tidligere medlem i Kåre & The Cavemen, The Indikation og Pete Berry & the Shake Set.
Prøver nå å gjenskape lyden av 1963 med ep-en «The Jet Harris Guitar Book».
Heftet rommer noter til seks sanger – svisker som «Blue Moon» og «The Green Leaves of Summer» – men ingen av låtene var på repertoaret til Jet Harris, som samme år som heftet kom ut, fikk flere store hitlåter i tospann med Shadows-trommis Tony Meehan.
– «Blue Moon» dukket først opp på en liveplate i 1978, og han ga ut en forferdelig versjon av «The Creep» i 1990, men det var en annen Jet Harris enn den jeg forholder meg til, forteller Per Øydir (41).
Nå gir 1960-tallsentusiasten – med fartstid fra Kåre & The Cavemen og Perry Dear & the Deerstalkers – ut de seks sangene på platen «The Jet Harris Guitar Book», spilt inn slik Jet Harris burde ha gjort det i 1963.
Spolert karriere
Per Øydir har to ringrever med på laget: John Tuck og Colin Pryce-Jones fra den engelske beatgruppen The Rapiers. Sistnevnte har grublet over noteheftet siden han kjøpte det i 1963.
– Min teori er at heftet ikke hadde noe med Harris å gjøre, at det var et musikkforlag som tok kontakt med managementet og bare ga det ut i hans navn, sier Øydir.
Ny ep. Per Øydir prøver å gjenskape lyden av 1963 med «The Jet Harris Guitar Book».
Dukker du ned i Shadows-fansider på nettet, finnes det flere spekulasjoner rundt noteheftet – kanskje var det en forsmak på en kommende soloplate. Men høsten 1963 ble Harris skadet i en bilulykke, for deretter å synke dypere ned i alkoholisme. «Hans senere liv var preget av alkoholisme og mislykkede comeback, men han fortjener å huskes som en britisk pioner for den elektriske bassen», skrev The Guardian da Harris døde av kreft i 2011.
– Vi har ikke brukt notene i heftet, men arrangert sangene slik vi ser for oss at Harris ville spilt dem inn i 1963. Da var han en av de hotteste artistene i England. Han hadde nettopp brutt med Shadows, begynt å spille på en seksstrengers Fender VI-bass, og laget musikk som hørtes ut som om den kom fra en helt annen planet; med trøkk, guts og attitude.
Drømmeåret
Året 1963 representerer den vestlige kulturens høydepunkt for Øydir, og da D2 intervjuet ham om hans Ford fra 1968, innrømmet han at bilen egentlig var hakket for moderne, «for designmessig ble de beste tingene tegnet en stund før».
Han er derimot beskjeden på grensen til det selvutslettende når det gjelder egne plater. Årets utgivelse oppsummerer han som «ikke noe publikumsfrieri», mens det ferdig innspilte albumet til Perry Dear & the Deerstalkers mener han vil høres «like passé» ut uansett om det gis ut i år eller i 2020, som er planen.
– Kan du ikke bare si at «The Jet Harris Guitar Book» er platen for alle som savner Kåre & The Cavemen fra 1990-årene?
– Hehe! Jo, det kan godt hende det, det er jo både instrumentalt og med blåsere, med relativt sett ganske delikate arrangementer.
*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.