Zane ­Robertson sitter i en sprukket plaststol, på et høydedrag over byen Iten i Kenya, utenfor stedet han for tiden bor – et bølgeblikkinnpakket kompleks. Det kalles et hotell og har faktisk høyere standard enn hans leide bolig i Etiopia. Gradvis reflekteres de milde solstrålene i flere tusen takplater like nedenfor ham.

24-åringen sitter stille og småslurper av en diger kopp. Her i byen sover ikke innbyggerne når solen står opp. Da er de allerede ferdig med dagens første løpetur. Og i det liv­givende afrikanske morgenlyset, nyter alle en kopp te med så mye sukker og fet melk at konsistensen er oljete. Hver morgen i syv år har oppkokt, smakstilsatt vann, sukker og melk vært dagens lille øyeblikk for den slanke, langbente mannen.

I det dempede morgenrushet er løpende barn i skole­uniformer på vei til første time det eneste som vitner om stress. Man hører ikke føttene, bare pusten.

– Det er like fint hver eneste gang, den afrikanske morgenen er så spesiell, sier Robertson og svelger den søte drikken.

Tvillingbrødrene Zane og Jake Robertson er av kristen støpning og oppvokst i byen Hamilton i New Zealand. De trente ikke systematisk før 14-årsalderen, men vant alle lokale konkurranser de stilte opp i. Først da de reiste ut av provinsen Waikato og oppdaget at andre kunne løpe fortere enn dem, begynte de for alvor å trene.

Brødrene ble fort blant landets beste langdistanseløpere, og mot slutten av gymnaset ble de fortalt at det mest fornuftige valget videre ville være å søke seg til amerikanske universiteter på idretts­stipend.

Robertson-tvillingene valgte en annen vei, en vei få vestlige løpere har tatt før dem.

FLUKTPLANER

For historien om verdens beste løpere handler ikke om fornuftige valg. Å løpe fort er vondt. Å løpe langt er tungt. Å løpe fort langt er for­beholdt mennesker som lever langt utenfor komfortsonen. Smerte, vilje, gjennomføringsevne.

De to 17 år gamle guttene ønsket ikke å bli meislet ut etter en eller annen standardisert vestlig modell. De ville bli som forbildene, de ønsket en grunn til å løpe fort.  

– Vi hadde det for godt, fant ikke den dype motivasjonen for å bli eliteløpere. Vi følte vi kastet bort talentet vårt ved å bo i et vestlig samfunn, sier Zane Robertson.

Broren Jake ble kjent med en gjeng kenyanske ­løpere under et juniormesterskap i terrengløping. Brødrene bestemte seg for å prøve lykken i Kenya. I 2007 forlot de hjemlandet. Foreldrene bekostet de første månedene. De trodde det var et midlertidig opphold.

– Den første tiden var veldig hard. Vi var her ­under de voldelige opptøyene i forbindelse med valget i 2007. Heldigvis ble ikke så mange drept her i Iten, men i ­Eldoret, én time herfra, lå det døde menneskekropper i veien. I én til to måneder lå vi mest inne på en madrass, sier Jake Robertson.

Brødrene ble enige om å løpe til Uganda om det skulle bli nødvendig.

– Det var ingen mulighet for transport vekk, og vi ­bestemte oss for at hvis noe skjedde utenfor her skulle vi være klare til å løpe til Uganda. Det hadde tatt to–tre dager. Vi pakket vann og gjorde oss klare. Det var skremmende, men gikk heldigvis over, sier Jake Robertson, som de siste månedene har slitt med skade og ikke fått trent tilstrekkelig.

EN FJERN TANKE

Broren Zane, derimot, er klar for Bislett Games onsdag til uken, der han blant annet møter norske Sindre Buraas som er på omtrent samme nivå: De er blant de beste hvite løperne i verden, og drømmer begge om å løpe under 13 minutter på 5000 meter. Buraas har selv tilbragt flere hundre treningsdøgn i Kenya. Han ville aldri flyttet dit.

– Nei, jeg er for avhengig av livet jeg lever hjemme. Jeg har tro på at det går an å gjøre det på min måte også. Men all respekt til tvillingene. De må være de mest dedikerte idrettsutøverne jeg vet om, sier Buraas, som var i 5000-metersfinalen i VM i Moskva 2013 sammen med Zane Robertson.

– De flyttet for å bli fattige. De har levd på ugali og vann. Uten tv, uten varm dusj og med lite penger. Dette tror jeg er en fjern tanke for de fleste idrettsutøvere i den vestlige verden, legger han til.

VIL HELLER DØ

Bygningen der tvillingene bodde de første to årene, er nå forlatt. I et lite mørkt rom delte de madrass den første tiden, og kunne våkne opp uten følelse i bena fordi hoften lå og presset på det stenharde gulvet. De hadde ikke innlagt vann eller strøm.

Etter at mor og fars pengestøtte opphørte, var brød­rene overlatt til seg selv. Nå bor de i oppgraderte hjem, men taket er fortsatt av bølgeblikkplater, og vannet er heller ikke varmt.

– Kenyanerne overlever det. Hvorfor skal ikke vi klare det? Når du ikke har penger er det ikke annet å gjøre enn å prøve å skaffe penger eller mat på en måte. Spørre om å få litt mat. Løpe fortere for å tjene penger her og der. Det er med et slikt driv østafrikanere rykker ifra. Hjemme i New Zealand hadde vi først trent, så dratt hjem og tatt en varm dusj og spist pizza, sier Zane Robertson, som for første gang ­siden flyttingen i 2007 besøkte familien hjemme i New Zealand i julen ifjor. 

– Savner dere aldri komforten dere vokste opp med?

– Som løper er det en fordel å være fattig. Å løpe er ingenting når du er vant med å kjempe for tilværelsen ellers. Vi har aldri tenkt på å dra tilbake. Vil heller dø her enn å ikke slå gjennom som løpere, sier Zane Robertson, som akkurat har flyttet til Etiopia for å bo nærmere sin etiopiske kjæreste.

Men han ser på Iten som sin hjemby og er her så ofte han kan for å trene med broren.

De fem første årene fikk ikke tvillingene støtte fra hjemlandets sentrale idrettsmyndigheter. Nå er samarbeidet tettere, og de får tilgang til støtteapparat på internasjonale stevner, samt dekket reise og opphold. Men de rene økonomiske bidragene uteblir, selv om brødrene stadig nærmer seg den absolutte verdens­eliten.

– Det er en kamp vi må gjennom for å komme på det nivået vi drømmer om. Løpe for pengene er en del av dette, det er derfor vi flyttet. Og vi har god tid. Kenyanerne sier man ikke er løper før man har fylt 28. Vi har fire år igjen, sier Zane Robertson.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.