Slekt. Farmor, farfar og meg. Jeg i Malmö FFs drakt, selvsagt.

Slekt. Farmor, farfar og meg. Jeg i Malmö FFs drakt, selvsagt.

Sverige er verdens 19. beste lag. Det er nettopp dét som er så vidunderlig herlig

Tekst

Vil du få varsel hver gang Jens M. Johansson publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Sverige under Janne Andersson er å kjenne den instinktive gleden av å følge et klart regelverk.

Min farfar passet alltid litt ekstra på meg. Vi var begge skilsmissebarn, kanskje var det derfor. At han skjønte hva jeg følte? Jeg elsket å gå bort til bokhyllene og ta ned pokalene og utmerkelsene hans, én etter én og se på dem.

Fra en oppvekst i dyp fattigdom hadde han tatt seg frem. Boksing, tennis, hundesledekjøring, langrenn, bandy, speedracing på motorsykkel – men aller flest – fra fotball. Han var stor keeperstjerne i årene han bodde i Nord-Sverige og jobbet som sjåfør i Umeå. Flere b-landskaper.

«Og du da, Jens, står du fortsatt i mål? Går det bra?»

«Ja», svarte jeg alltid. «Ja», løy jeg.

«Det er bra.» Han smilte og la neven på hodet mitt. «Det er bra.»

Fakta: Jens M. Johansson

Forfatter, journalist – og eksil-svensk

Den svarte panteren

Jeg tenkte ofte på farfar når jeg høre Erik Hamrén snakke. Jeg tenkte på hvordan farfar ville ha fnyst ved synet av Sveriges forrige landslagssjef stå der i dress, dobbeltknappet vest og mansjettknapper, et lommetørkle stikkende opp av brystlommen, et Paul Smith-skjerf i Mette-Marit-knute om halsen.

Når han sto der og pratet om hvor viktig det var å ha shining og attityd i fotballen. Hvor lett han omga seg med ord som steg opp i luften og forsvant før man fikk fanget dem. Jeg leste et intervju der han sa at han trodde på Gud, men ikke var religiøs. Han kunne snakke om det å være forelder, at det også var et slags lederskap og si at hjemme var det kona som var den viktigste coachen. Dere skjønner?

Han bokset i tenårene, farfar, i arbeiderklubben Sparta, uekte barn av en no-good overskipsmaskinist og min oldemor, Tilda. Men fremfor alt var han altså keeper. Først i Malmö FF, så i Malmö boll- och idrottsförening (som senere ble Rosengårds FC, Zlatan Ibrahimović’ moderklubb). Der gikk han under navnet «Svarta pantern» på grunn av sin helsvarte drakt og sine kattemyke bevegelser og reflekser. Dette er ikke mine ord, det står i en artikkel fra tidlig på 1930-tallet, limt inn i farfars utklippsbok.

Såpe og Zlatan

Hamrén tok over etter Lars Lagerbäck. Og der forgjengeren kunne virke som en mutt og ordknapp mann i en illesittende treningsdress, virket Hamrén på meg som en fyr som helst sa det folk ville høre, en smule uavhengig om det var sant eller ikke, som en slags bruktbilselger.

Derfor, kunne jeg tenke, denne forkjærligheten hans for ord med klang, men ikke nødvendigvis mening. Såpeglatte ord som skinte, men ikke var mulig å holde fast i. Han tok over et svensk landslag som Zlatan Ibrahimović vurderte å slutte å spille for, og da ha ble spurt på en pressekonferanse om han hadde ringt stjernen for å overtale ham, svarte han nei, før han la til, som for gardere seg: «Noen ganger, senest i går, har jeg imidlertid vært nære ved å ringe.»

Les også: Zlatans verden

Før – nå. Superstjerne Zlatan og trener Lars Lagerbäck. Nå handler det om trener Janne Andersson og et lag helt uten store stjerner.

Det var noe upålitelig over ham.

Så – etter et elendig EM der Sverige fikk notert én scoring, og det et irsk selvmål – forlot han stillingen. Samtidig takket Zlatan Ibrahimović for seg på landslaget. Det samme gjorde den ubestridte førstekeeperen Andreas Isaksson med 133 landskamper og midtbanekjempen Kim Källström med 131. Sånn sett var det et lag i ruiner som ventet etterkommeren.

Valget falt på Jan Olof «Janne» Andersson, som aldri hadde trent noe lag i utlandet, men hadde ledet et hardtarbeidende, uglamorøst IFK Norrköping til seier i Allsvenskan samme sesong. Nå skulle han lede et landslag uten stjerner gjennom kvalifiseringen til VM i Russland.

Kors på halsen

Farfar sitter i lenestolen i den lille leiligheten i Malmö. Tv-en står uanstendig høyt på, slik den har gjort i alle år etter at hørselen hans ble dårlig. «Ser du, Jens!» roper han, og jeg vet ikke nøyaktig hva han sikter til, men Sverige spiller landskamp og dette er på slutten av 1970-tallet, en junikveld i Sverige og VM i Argentina i 1978 og jeg skal snart bli syv år, så jeg nikker til min kraftige farfar gjennom støyen. Jeg ser.

Jeg sitter i skinnsofaen, fra den tiden han hadde bedre råd, i full Malmö FF-drakt, strømper og alt. Lårene klistrer seg til læret. Sverige spiller mot Østerrike. Det er kamp nummer to i innledningsspillet.

Den første gikk over all forventning. Vi spilte uavgjort mot Brasil, 1-1, vi ledet i nesten ti minutter til og med, men best av alt: målet ble scoret av Thomas Sjöberg. Han var helten min, en midtbanesliter med blondt skjegg og litt tynn lugg, tilbake i Malmö FF etter én sesong og seks kamper for Karlsruhe, så det var ikke for dét, men farfar hadde en gang tatt meg med til en sportsforretning i Malmö for å kjøpe nye fotballsko, og da var det Thomas Sjöberg som hjalp oss med å finne riktig størrelse, amatører som de var på den tiden.

Det ble 0–1 mot Østerrike. Så 0–1 også mot Spania i kamp nummer tre. Sist i gruppen med ett poeng, men like fullt – og dette var viktigere enn alt, ti kniver i hjertet – jeg var lykkelig; det var min helt som hadde scoret Sveriges eneste mål.

Svensk helt. Thomas Sjöberg, min tynnhårede, store helt. Scoret Sveriges eneste mål i VM i 1978, mot Brasil.

Svensk helt. Thomas Sjöberg, min tynnhårede, store helt. Scoret Sveriges eneste mål i VM i 1978, mot Brasil.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Anders, Staffan och Bosse

Janne Andersson er selve klangen av Folkhem, av Tage Erlander og Pripps blå. Eller ikke klangen, det er feil ord, en mindre glamorøs lyd, snarere som en søndagsavis som blir lagt til side.

Sverige under Janne Andersson er å kjenne den instinktive gleden av å følge et klart regelverk. Lukten av Janssons Frestelse, smaken av julmust. Synet av skiltet «Ej upp» over rulletrappen som går nedover. Lykken over å ikke ta noen sjanser. Små klistremerker på trafikklysstolpene som sier «Gå på grön gubbe». Og heller slippe alt løs, totalt anarki én dag i året: Midsommarafton, da en papptallerken bare kan få lov til å bli liggende på gresset, den type galskap, voksne mennesker hopper rundt som små frosker til trekkspillmusikk.

Sverige i VM er alt dette.

1-1, der har du et svensk landslagsresultat. Eller 0–0. Gjerne 0–0. Holde tett bakover. Spille enkelt. Stange ballen unna. Jobbe etter. Spille kvalifiseringskamper – én etter én – begivenhetsløse for alle som ikke er svenske. Slå Østerrike i Gelsenkirchen i snø i oktober i 1973 etter omkamp på nøytral grunn, etter lik målforskjell og ta seg til VM i Vest-Tyskland.

Snakke om lagbygget etter kampen. Si umåtelige kjedelige ting om arbeidsinnsats. Kjenne det heroiske i å slå et lag som strengt tatt spiller deg ut, se hvordan de prøver og prøver, dine folk litt stivere, mindre tekniske, virker å ha litt flere knær, vinterblekhet og klumpfot. Ingen Luca eller Salvatore, men Anders, Staffan, Bosse, fortsatt sånn i det store og hele, egentlig.

Vite at alle egentlig heller hadde sett motstanderen i VM-sluttspillet. Som Italia, denne gangen, som Sverige mirakuløst klarte beseire i den siste utslagningen for å komme til VM. Første kampen i Solna. Å score – litt heldig etter retningsforandring mot et ben – og så skalke lukene og håpe på det beste. Se en svett, tynnhåret kaptein, kalt «Granen», midtstopper, si noe på skånsk etter innsatsen. Føle det avsindige i et 1-0-resultat.

Umeå – Milano

Jeg visste ikke mye om farfar mens han levde. Og da han døde, døde også faren min, året etter, så det tok litt tid før jeg fikk høre historiene. Men litt etter litt.

En dag fortalte en gammel kamerat av ham at farfar hadde vært en god venn av Gunnar Nordahl, fra tiden da han spilte i nord. Gunnar Nordahl! Gunnar føkkings Nordahl. Han var Sveriges første utenlandsproff og toppscorer i italienske Serie A fem sesonger: 1949/1950, 1950/1951, 1952/1953, 1953/1954 og 1955/1956 og fortsatt AC Milans fremste målscorer gjennom tidene med 210 ligamål på 257 kamper. Han pleide visst å overnatte hos farfar og farmor på vei til og fra Italia, fordi reisen fra Milan til Hörnefors i nord ble for lang i ett drag.

Vennskap. Gunnar Nordahl ble toppscorer i italienske Serie A fem ganger. Og var, uten at farfar noen gang sa det til meg, en god venn av farfar.

Vennskap. Gunnar Nordahl ble toppscorer i italienske Serie A fem ganger. Og var, uten at farfar noen gang sa det til meg, en god venn av farfar.

Jeg kan se for meg hvor mye jeg ville ha skrytt av det om det var meg. Men ikke farfar, og ganske sikkert ikke Janne Andersson heller, det tror jeg ikke. Han ville nok bare stukket hendene dypt i lommene på treningsjakken, kortklippet og med briller i fornuftig stålinnfatning, ruslet videre ut på gresset i sitt eget tempo. Tankene på gruppespillet: Tyskland, Mexico og Sør-Korea. Blir vi nummer to, møter vi vinneren av gruppen til Brasil i åttendedelsfinalen. Han vil ikke si det, selvsagt, men det lukter ufortjent avansement lang vei. «Granen», en 33-åring fra Påarp, som den store helten.

En dag, dette er ikke så mange år siden, fikk jeg en pakke i posten. Én ting fra fotballkarrieren hadde farfar tydeligvis tatt vare på i alle år, og den dukket til slutt opp i en opprydning. «Kanske du vill ha den, Jens?» sto det utenpå.

Jeg åpnet pakken. Noe svart lå i en brødpose det sto Skånskt siktebröd på. Det var fotballstrømpene hans, nokså tykke og laget av ull. Stoppet og reparert her og der. Ikke en trøye fra landslaget, ikke noe såpass pralende. Sokkene. I en brødpose. Sokkene til Den svarte panteren.

* (Vilkår)