Borte best

Tekst

Norge er i verdenseliten i en av Sør-Asias største sportsgrener. Men få har hørt om landslaget i kabaddi.

Fakta: Kabaddi

Indisk idrettsgren som sies å være over 4000 år gammel. Noen kaller den «sikh wrestling».

Skal opprinnelig ha vært en selvforsvarsøvelse for å stå imot angrep mot landsbyene fra rovdyr og rivaliserende stammer.

Er en av Sør-Asias største sportsgrener.

Nystartede Oslo Kabaddi Club holder til i Bergensgata 43 på Bjølsen.

Nett:Facebook.com/OsloKabaddiklubb

 

Sikhismen

Religionssamfunn stiftet i India på 1500-tallet.

Deler grunnleggende trekk med både hinduismen og islam.

Sikher utgjør en minoritet i India, men er i majoritet blant personer med indisk bakgrunn i Norge.

 

 

På gressbanen utenfor Ikea på Furuset står fire menn i bar overkropp. De holder hverandre i hendene, bøyer seg svakt i knærne, småtripper på stedet. En femte mann kommer vaggende mot dem, også han i bar overkropp, med armene ut til hver side. En av de fire mennene klapser seg selv på låret og skriker. En annen stamper i bakken, som for å skremme ham. Den vaggende mannen er en halvmeter fra dem.

Så smeller det. Mannen kaster seg fremover, tar på en av de fire, snur seg og prøver å løpe, men mannen han akkurat har tatt på, hopper på ham, tar kvelertak på ham bakfra, klemmer bena sine rundt leggene hans og slynger seg rundt ham som en kvelerslange. Den ikke lenger vaggende mannen prøver å ta noen skritt, men bena hans er låst i en menneskelig knute, og begge de to hårete, svette og tatoverte mennene dundrer i bakken. De ligger der sammenflettet, tilsynelatende kjempende for livet, før de noen få sekunder senere reiser seg og børster av seg noen gresstrå. De smiler begge to. Så gjentar de prosessen.

 

POPULÆR SPORT

I 2007 publiserte nettstedet Cracked en liste over «verdens mest sinnssyke sportsgrener». På en sterk annenplass finner man kabaddi – en idrett som best kan beskrives som en fullkontaktsform for sisten. Kort fortalt går spillet ut på at en angriper løper inn på de fire forsvarernes banehalvdel. Angriperen skal prøve å ta på én av dem, snu seg og løpe gjennom et mål, uten at personen han har tatt på, får stoppet ham.

Som de fleste sportsgrener man ikke har et nært forhold til, fremstår det hele som noe av det mer spesielle man kan bruke fritiden sin på. Det hjelper selvfølgelig noe på inntrykket at spillerne får lov til å puste. Slik har det ikke alltid vært: Inntil for få år siden måtte angriperen rope «kabaddi, kabaddi, kabaddi» i en endeløs og heseblesende regle gjennom hele angrepet – for å vise at han ikke trakk pusten så lenge angrepet varte.

I tillegg er kabaddi muligens verdens mest dopinginfiserte idrett. I profesjonell sykling tester cirka 3,6 prosent av utøverne positivt. I kabaddi testet nesten 25 prosent av utøverne positivt under VM i 2011.

Kabaddi er en av Sør-Asias største idretter. Den er nasjonalsport i Bangladesh og den mest populære idrettsgrenen i India ved siden av cricket og landhockey. Kabaddi spilles i landsbyer over hele Sør-Asia – i Sri Lanka, Japan, Nepal og Pakistan. Det er bøndenes sport.

EN SISTE BØNN. Før hver kamp dekker spillerne til hodet og ber om at ingen skal bli skadet i løpet av kampen. Sukhwant Singh (fra venstre), Soni Singh, Davinder Singh og Dhanraj Singh.

EN SISTE BØNN. Før hver kamp dekker spillerne til hodet og ber om at ingen skal bli skadet i løpet av kampen. Sukhwant Singh (fra venstre), Soni Singh, Davinder Singh og Dhanraj Singh.

VERDENS BESTE?

Som de fleste andre barn i Punjab, spilte Baljit Singh kabaddi på skolen. Han kom til Norge i 1987. Men Singh kjedet seg i Norge. Som 15-åring stakk han av hjemmefra og dro tilbake til India for å spille kabaddi. Faren hans reiste ned og hentet ham. Vel hjemme i Norge gikk faren til sikhenes tempel på Alnabru. De måtte arrangere noe for barna, mente han. I 1990 arrangerte tempelet den første kabadditurneringen på norsk jord. Baljit Singh var yngre enn de andre spillerne.

– Noen veide 120 kilo. Jeg veide 57. Faren min sa til meg: «Det er nok med at du klarer å stoppe en av dem. Etter det kan du bare gi opp.»

I finalen lå de et halvt poeng foran motstanderen. Baljit måtte stoppe den siste angriperen fra det andre laget for at laget hans skulle vinne.

– Det er kanskje det største som har skjedd meg, at jeg klarte det. I den kampen stoppet jeg seks stykker på rad. De bar meg på gullstol. De kåret meg til turneringens beste spiller. Kabaddi ga meg en følelse som ingenting annet hadde gitt meg. Den følelsen vil jeg gjerne gi til andre i dag.

Baljit Singh driver restauranten New Delhi Indian på Egertorget i Oslo. På bakrommet har han fotoalbum med bilder fra kabaddikarrieren. Det er flere år siden han la opp, men hjertet hans brenner fortsatt for sporten han spilte på slettene i Punjab.

– Vet du hva et av verdens desidert beste kabaddiklubblag heter? Ranket som nummer én av Punjab Kabaddi Academy Association fem år på rad? spør Baljit Singh.

– Det heter Shaheed Baba Deep Singh Kabaddi Club Norway.

Klubben består av to lag, som begge heter det samme. Ett av lagene består av fulltids kabaddiproffer bosatt i Punjab i India. Det andre består stort sett av bensinstasjons-, restaurant- og transportarbeidere fra Groruddalen. Restauranteier Baljit Singh er lagleder for begge klubbene. Han følger opp det indiske lagets tre trenere og lar spillerne bo fast på familiegården hans i Punjab. Han sponser og arrangerer turer for både det norske og indiske laget og fungerer som megler for å få spillere ut til europeiske lag. Fem kabaddispillere bosatt i Norge er så gode at de blir fløyet ut for å spille på det indiske laget under turneringer i Europa.

– Før spurte alle i India meg: «Norway? Hva er det? Hvor er det? Hvem er det?» forteller Singh.

– Men nå, på grunn av laget ...

Han løfter pekefingeren.

– Alle i India vet hvem Norway er.

LANDSLAGSKAPTEINEN. Kamaljit «Sonny Khanna» Singh er kaptein på det norske landslaget i kabaddi. Leiligheten hans på Kalbakken er full av kabadditrofeer.<BR><BR>

KAPTEINEN

Kapteinen på det norske kabaddilandslaget heter Kamaljit «Sonny Khanna» Singh og bor i en blokkleilighet på Kalbakken. Som ung gutt i Punjab var han mest opptatt av fotball, men én dag manglet kabaddilaget en spiller.

– Jeg visste ingenting om det, kunne ikke reglene engang. Men noen sa: «Du må stoppe han som tar på deg.» Så da en mann tok på meg, la jeg ham i bakken og satte meg på ham. Så kom dommeren til meg og sa: «Bra, gutt, poeng til deg.» Og: «Du kan slippe mannen nå.»

Khanna ler.

– Jeg satt på ham fortsatt, vet du.

Skolen begynte klokken ti om morgenen. Khanna sto opp klokken fire, syklet 15 kilometer til treningsfeltet og trente kabaddi i to timer. Så syklet han hjem igjen, dusjet og gikk på skolen. På ettermiddagen måtte han hjelpe til på gården.

– Den rutinen har hjulpet meg masse. Men på den tiden var det ikke så mye penger i kabaddi. Jeg skjønte at jeg måtte hjelpe pappa økonomisk, så jeg flyttet til Sverige. Jeg begynte å jobbe på McDonald’s i Stockholm.

Fortsatt trente han kabaddi på kveldene. I 2001 ble laget hans invitert til å spille turnering i Norge.

– Da møtte jeg Baljit Singh for første gang. Han prøvde å overtale meg til å spille for laget hans, men jeg ville ikke flytte til Norge.

Akkurat det skulle forandre seg. I Norge møtte han henne som skulle bli hans fremtidige kone. Året etter giftet de seg, og Khanna flyttet til Norge. Shaheed Baba Deep Singh Kabaddi Club Norway trente hver morgen før jobb og spilte turneringer i Norge, Danmark, Tyskland, Spania, Italia og India.

HARDT. Mange sammenligner kabaddi med wrestling. – Vi sikher har alltid vært fysisk større enn indere fra andre deler av India. Vi kommer fra bondefamilier. Og på en måte vises vel det også gjennom sporten vår, som er en fysisk og hard idrett, forklarer Sukwant Singh

HARDT. Mange sammenligner kabaddi med wrestling. – Vi sikher har alltid vært fysisk større enn indere fra andre deler av India. Vi kommer fra bondefamilier. Og på en måte vises vel det også gjennom sporten vår, som er en fysisk og hard idrett, forklarer Sukwant Singh

STOR INTERESSE. I det norsk-indiske miljøet følges kabaddikampene med stor interesse

NORGE I VM

Det er mange åpenbare grunner til at Norge ikke har noe i verdenseliten i kabaddi å gjøre. En av dem må sies å være at så å si ingen i Norge vet hva kabaddi er. Det er heller ikke en underdrivelse å si at sportsgrenen ikke står øverst på listen til kommunale støtteordninger. Et annet moment er årstidene. Kabaddi spilles i hovedsak utendørs, noe som begrenser den norske sesongen til noen få måneder, mens den i store deler av resten av den kabaddi-aktive verden varer året rundt.

Alle disse grunnene til tross: Da VM i kabaddi skulle arrangeres i India i 2011, stilte Norge med sitt første landslag.

– De skjønte ingenting da vi sa vi var fra Norge. Jeg tror de fleste avskrev oss, forteller kabaddispiller Sukhwant Singh.

– Det burde de ikke gjort.

 

BONDEN I PUNJAB

Sukhwant Singhs far var bonde. Da onkelen skulle dra til Norge for å søke lykken, bestemte faren at onkelen skulle adoptere Sukhwant. Han tenkte mulighetene for et bedre liv var større i Norden. Som femåring kom Sukhwant til Kalbakken i Groruddalen. Han begynte på skolen, men pratet ikke norsk og ble mobbet av de andre barna for turbanen. Alt han ønsket, var å passe inn. Han sluttet å gå med turban, begynte å spille fotball.

Det var først noen år senere, da han fikk besøk av fetteren sin, at han ble med på sin første kabadditrening. Siden har han trent kabaddi på gressbanen ved siden av Ikea på Furuset. Han trente kampsport og bryting for å lære seg teknikker som gjorde ham til en bedre kabaddispiller. I dag er han spillende trener for et av Norges totalt tre kabaddilag: Sheere Punjab – «Løvene fra Punjab». I 2011 ble Sukhwant plukket ut som en av de beste spillerne som sammen skulle danne Norges landslag under VM. Sukhwant var blant de yngste i troppen. De fikk seg røde og blå drakter, de trente sammen og så dro de.

Hele stadion åpnet seg, og rundt 30.000 mennesker skrek og vinket

Sukhwant singh kabaddispiller

– Jeg tenkte ikke noe særlig på det. Jeg sa ikke engang fra til faren min at jeg skulle tilbake til India, sier Sukhwant Singh.

Åpningsseremonien ble avholdt på Sports Stadium i Bathinda. Bollywood-skuespillere opptrådte, det var fyrverkeri og lasershow. Men det var først da de gikk på rekke og rad inn på stadionet for å presenteres på banen, at de skjønte hvor stort kabaddi var i India.

– Hele stadion åpnet seg, og rundt 30.000 mennesker skrek og vinket. Det var som at jeg var borte i et lite øyeblikk. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke måtte vinke, at jeg ikke måtte tro at jeg var helt superstjerne. Men så tenkte jeg at, «faen, du kan ikke gå her ute og late som at dette er noe som skjer hver dag». Så jeg løftet hånden og vinket og ... da var det som at hele stadion eksploderte. Og det føltes som at de skrek fordi jeg vinket til dem, og den følelsen er vanskelig å beskrive.

Det norske landslaget vant kamp etter kamp. Sukhwant bestemte seg for å dra til landsbyen for å besøke faren. Han fikk med seg fire lagkamerater. Da de ankom landsbyen, sto rundt 100 mennesker og tok dem imot utenfor tempelet.

– Faren min hadde invitert dem hjem til seg gjennom hele VM. Han bød dem på søtsaker og lot dem se direktesendingene fra kampene på tv. Hele landsbyen hadde fått med seg hvordan det hadde gått med oss.

Det ble holdt tale for Sukhwant i tempelet.

– Han begynte med å fortelle alle om bestemoren min, om hvordan hun forsørget en stor familie alene. Så fortalte han om faren min, om hvor hardtarbeidende han alltid hadde vært. Da de kom til meg ...

Sukhwant stopper opp.

– Det er vanskelig å skjønne hvor stort det var for dem. Jeg har bare spilt kabaddi på Furuset, liksom. Men de pratet om at jeg hadde gjort landsbyen stolt, at jeg, som hadde reist som femåring, nå hadde returnert etter å ha satt landsbyen på kartet. Det var en stor opplevelse.

ETTER KAMPEN. Sukhwant Singh (med ryggen til), Davinder Singh og den danske spilleren Raju Singh slapper av etter kampen.

ETTER KAMPEN. Sukhwant Singh (med ryggen til), Davinder Singh og den danske spilleren Raju Singh slapper av etter kampen.

FEMTE BEST I VERDEN

Av 14 lag som deltok i VM i 2011, testet spillere fra ti lag positivt på dopingprøver. Tre nordmenn testet også positivt.

– Det kom som et sjokk på oss at de testet positivt, forteller Sukhwant Singh.

Norge kom på femteplass i 2011. Året etter deltok 16 nasjoner. Det er foreløpig siste gang Norge har deltatt i VM. Nok en gang kom de på femte og slo blant annet ut Sri Lanka – en prestasjon det er vanskelig å se noen logisk forklaring på. Skal man likevel prøve, bør det sees i sammenheng med det indiske miljøet i Norge. Kabaddi er en sport som er dominert av sikher. Sikhene utgjør en liten minoritet i India. Ved folketellingen i 2001 utgjorde sikhene kun 1,9 prosent av landets befolkning. I Norge er det annerledes.

– Mesteparten av innvandringen til Norge fra India og Pakistan kom fra Punjab-distriktet. I mange år har sikhene vært en majoritet blant indere i Norge, sier professor i religionsvitenskap ved Universitet i Bergen, Knut Axel Jacobsen.

– De første indiske innvandrerne som kom til Norge på 70-tallet, var arbeidsinnvandrere. På 80-tallet fikk vi en ny strøm med indiske innvandrere som hadde opplevd det som skjedde i 1984. I juni 1984 stormet den indiske hæren Harmandir Sahib i Amritsar, sikhenes helligste tempel, for å drive ut tilhengere av en egen nasjonalstat for sikher i Punjab. Mange ble drept og tempelet ble delvis ødelagt.

31. oktober 1984 brøt brutale opptøyer ut over deler av India. Opptøyene var en reaksjon på drapet på statsminister Indira Gandhi noen dager tidligere. Hun ble drept av to av livvaktene sine. Begge livvaktene var sikher. 80-tallet har vært preget av stigende spenninger mellom sikher og hinduer.

Under opptøyene i 1984 ble butikker plyndret og sikher voldtatt og brent levende på åpen gate. Bare i Dehli måtte 50.000 sikher flykte fra sine hjem. 8000 ble drept. Sukhwant Singh hadde selv en fetter som ble arrestert, og som ingen i familien har sett eller hørt fra siden.

– Det som skjedde i 1984, har selvfølgelig preget alle sikher, deriblant det norsk-indiske miljøet. Vi sikher har en helgen i oss, men vi har også en kriger. Vi er overrepresentert i militæret og politiet. Vi har alltid vært fysisk større enn indere fra andre deler av India. Vi kommer fra bondefamilier. Og på en måte vises vel det også gjennom sporten vår, som er en fysisk og hard idrett.

LØVEN FRA PUNJAB. Sukhwant Singh kom til Norge da han var fem år. Etter kabaddi-VM i India i 2011 ble han mottatt som en helt i sin indiske fødelandsby

LØVEN FRA PUNJAB. Sukhwant Singh kom til Norge da han var fem år. Etter kabaddi-VM i India i 2011 ble han mottatt som en helt i sin indiske fødelandsby

FURUSETBANEN. Kabaddi er populært, men noen fotballfans finnes også.

FURUSET-STJERNER

Det vrimler av turbaner og Punjabi-suits på Furusetbanen. Det deles ut mat og te. I et telt står spillerne. De har dekket hodene med t-skjortene sine og står med bøyde nakker, foldede hender og øynene lukket. De ba om at ingen blir skadet, forteller Sukwath etter kampen, før han forteller om alt det fine med kabaddi.

– Vi får samlet hele miljøet, både gamle og unge. Vi har en hel generasjon med yngre sikher som ikke bryr seg om kabaddi, de vil bare spille fotball. Det vil vi gjøre noe med. Jeg har lenge drømt om å starte en kabaddiskole, og i september åpner den. Det skal bli en skole der alle er velkomne, ikke bare indere.

– Hva gjør dere nå, etter kampen?

Han nøler.

– Nå blir det full fest, med damer og alkohol.

Han smiler, ser opp.

– Neida.

Les også på DN.no:

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk