Anmeldelse: «The case against education» av Bryan Caplan

I den nye verdensordenen fosser det frem andre, mektige land. Men den konservative kommentatoren Robert Kagan skrev i «Of Paradise and Power» i 2003 at USA hadde liten grunn til bekymring. Eliten i disse landene investerte fremdeles pengene sine i USA, og sendte sine barn til landets prestisjefylte universitet. Så unison er aksepten for at den liberale, demokratiske verdensordenen garanterer eiendomsretten og tilbyr den beste utdannelsen.

Nobelpriskomiteens leder Geir Lundestad skrev noe lignende i Aftenposten i 2011. Ved hver nobelprisutgivelse ble han intervjuet av Al Jazeera og andre medier fra den muslimske verden, «Men det var et spørsmål som aldri sto på arket: Hvorfor er det så mange jøder som får nobelpriser generelt og så få arabere? Slike spørsmål kan være ganske avslørende. Svaret hadde nemlig lite med konspirasjon og religion å gjøre, men nesten alt med kultur og kvaliteten på universiteter.»

Likevel har det i USA oppstått en bevegelse som ser på det nåværende universitetssystemet med dyp skepsis.

Utdannelsesinfalsjonen

Kritikken mot universitetene antar mange former. Den kanskje mest kjente er kulturkrigsvarianten, med Harold Blooms «The Closing of the American Mind» fra 1987 som den ledende teksten. Den er et oppgjør med det som i ettertid ser ut som runde én med krav om politisk korrekthet, og en klagesang over gamle verdier og forfinet visdom som drukner i moderne diller og reaksjoner. Også Camille Paglias «Sexual Personae» (1990) har sitt utgangspunkt i den samme debatten på høyere utdannelsesinstitusjoner: I hvilken grad skal universitetene formidle tradisjonelt tankegods, og i hvilken grad skal de underkaste seg nye tankemåter. Denne kritikken mot utviklingen har fått fornyet vind i seilene nå 30 år senere, drevet frem av den såkalte «Intellectual Dark Web» med (høyt utdannede) personligheter som Jonathan Haidt (med blant annet «The Coddling of the American Mind», 2018) og Jordan Peterson.

Et annet argument for endring av universitetene er inflasjonen i antall studenter, som ikke står i forhold med tilsvarende vekst i yrkesmuligheter etter endt skolegang. Også disse skildringene har peaket med en generasjons mellomrom, med Richard Linklaters film «Slacker» (1990) i første runde og tv-serien «Girls» (2012–2017) i andre. Man studerer og studerer (om enn kanskje ikke så hardt), og når man kommer ut sitter man bare igjen med en jobb i butikk og et uoverkommelig studielån.

Symboleffekten

En mer målbar utfordring med universitetene ble fremført av nobelprisvinnerne i økonomi Michael Spence og Kenneth Arrow allerede for 50 år siden: En universitetseksamen forteller egentlig lite om hvor mye relevant kunnskap en søker har til en stilling, eksamenen fungerer i stedet som en avansert påfuglfjærprakt, som et abstrakt signal av hvor attraktiv man er. Disse tesene blir ganske metodisk undersøkt i en av fjorårets sakprosabestsellere, «The Case Against Education» av Bryan Caplan, også han økonom.

Et argument han fremfører er hvor avgjørende det er for en student å ha fullført en universitetsutdannelse helt ut. En nesten fullført grad gir dramatisk mye mindre uttelling enn en helt fullført grad. Men det er ingen naturlov at en arbeidsgiver egentlig har behov for den kunnskapen som er blitt tilegnet helt på tampen av studiet. Særlig når Caplan kan føre bevis for at studenter sjelden husker særlig mye av hva de har lært uansett.

Også denne innvendingen mot universitetene har fått uttrykk i populærkulturen. Den eksentriske start-up-millionæren Peter Gregory i fjernsynsserien «Silicon Valley» er så full av forakt for tradisjonell universitetsutdannelse at han tilbyr penger til studenter som går med på å slutte.

Oppå dette kommer avsløringer som at Harvards kriterier for studentopptak har gjort det vanskeligere for studenter med østasiatisk bakgrunn å komme inn, enn søkere fra andre bakgrunner med tilsvarende kvalifikasjoner.

Kina og Midtøsten

Enda en utfordring kommer fra det som i mesteparten av etterkrigstiden har vært nesten umulig å forestille seg: Fremveksten av økonomisk sterke land helt uten liberale demokratiske tradisjoner. Disse landene har en rikdom som er basert på tilgang til råvarer, eller på evnen til å tilfredsstille forbrukermønsteret i det allerede velstående Vesten. Muammar Gadaffis Libya var en betydelig bidragsyter til London School of Economics. Amerikanske prestisjeuniversiteter har opprettet campus i golfstater, mot betydelig økonomisk avhengighet. I en undersøkelse blant 500 amerikanske studenter i kinastudier, oppga 68 prosent at de følte «selvsensur» utgjorde et problem i deres fagfelt.

Utvalgskriterier ut fra rase og påfølgende tap av legitimitet som en meritokratiserende faktor, økende studiekostnader kombinert med synkende karrieremuligheter, sensur fra både politiske aktivister og autoritære regimer: Til sammen har dette bidratt til at universitetene knapt kan oppfattes som uangripelige.

En utfordring med denne debatten er at alle ankepunktene mot universitetene, om de er aldri så rotfestet i fakta, også kan brukes av motstanderne til det universitetene er ment å være: Uavhengige utdannelses- og forskningsinstitusjoner.

Som om det ikke var nok å tenke på før man tok opp studielån.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.