<p>Flere bøker på samvittigheten. Statsviter Francis Fukuyama er professor ved Stanford University i USA og ble for alvor kjent med essayet «The End of History?» i 1989. </p>

Flere bøker på samvittigheten. Statsviter Francis Fukuyama er professor ved Stanford University i USA og ble for alvor kjent med essayet «The End of History?» i 1989.

«Woke» gjennom historien

Tekst

Vil du få varsel hver gang Bjørn Gabrielsen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Begrepene «woke» og «identitetspolitikk» er kanskje nye. Men følelsene de er tuftet på har en lang historie, sier Francis Fukyuama i sin nyeste bok.

Den som hadde bodd i en hytte i skogen, avsondret fra medier både tradisjonelle og sosiale i ti år, ville knapt trodd sine øyne ved gjensynet av aviskiosker og internett i 2018. For å ta et eksempel: I denne ukes New York Times skriver en innsender brev til et panel av familie- og samlivseksperter om sin datter. Datteren erklærte seg «panseksuell» som 11-åring, og har de siste fire årene vært forelsket i både jenter og gutter. Nå har hun fått seg en transseksuell kjæreste og tilbringer all sin fritid i et transseksuelt miljø. «Noen av disse barna går ikke på hennes skole,» skriver moren, «og noen av dem virker svært smalt opptatt av kjønnspolitikk.» Gjør hun rett i å være bekymret for datteren?

Slett ikke, svarer et samlet panel. Det eneste som bør bekymre moren er hennes egne reaksjonære forestillinger om hva som er normalt. Faktisk klarer de ikke bruke ordet uten anførselstegn, de skriver «normalt».

Man kan bejuble det New York Times-sanskjonerte ekspertpanelet for deres «wokeness», eller man kan kritisere dem for å være ideologisk motiverte. Men man kan ikke påstå at at denne meningsutvekslingen kunne forekommet i en avis for ti år siden. Dette er helt nytt.

Eller er det det?

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Gamle grekere

Den amerikanske statsviteren og politiske økonomen Francis Fukuyama prøver å nøste opp de filosofiske og økonomiske grunnsteinene til dagens identitetspolitikk. Han starter med Sokrates' fremstilling av «thymos», begjæret etter anerkjennelse. Og Fukuyama påpeker, ganske overbevisende, hvordan mange bevegelser gjennom historien kan forklares ut fra et ønske om anerkjennelse, kanskje i større grad enn ønske om økte materielle goder.

Allerede fra starten har forfatteren en utfordring i at «identitetspolitikk» kan brukes om kravet om at enkeltpersoner skal vurderes ut fra sin egenverdi, men samtidig også om kravet om at enkeltpersonen skal behandles ut fra sin tilhørighet til en bestemt gruppe. Men forestillingene kommer til dels fra de samme kildene, og Fukuyama presenterer, lettfattelig og engasjerende, relevante bidrag fra Luther, Kant, Rousseau og Johann Gottfried Herder.

Fakta:

Francis Fukuyama

«Identity. The Demand for Dignity and Politics of Resentment»

Farrar, Strauss & Giroux, 240 sider

Fordi man kan

Når forestillinger om «identitet» fremstilles som nye, skyldes dette delvis at det er sant. De fleste mennesker, gjennom mesteparten av historien, har ikke kunnet velge sin identitet. Som Fukuyama skriver: Det mest dramatiske de kunne gjort er å reise fra sin jordbruksbaserte landsby til en annen jordbruksbasert landsby, der strukturene var helt identiske. Med urbanisering og, senere, globalisering, kom helt andre muligheter for å undersøke sitt indre jeg, og kanskje oppdage at man ikke følte seg som den man var blitt dømt til å være av omverdenen. De økonomiske premissene har dermed vekslet med de filosofiske.

Dette perspektivet gjør at man kan se på samtidens ganske betente debatt med mildere øyne. Fremveksten av nasjonalisme og ideologisk forsvar for identitetseksperimentering hos barn (to voksende trender som ikke skal sammenlignes uten videre) stammer ikke utelukkende fra iboende moralsk svikt hos sine forkjempere, selv om motstanderne føler det slik. Det finnes tanker og utvikling langt bak i tid som har ført oss der vi er idag. Det er banalt, men det skader ikke å gjenta det.

Et annet fortrinn med Fukuyamas bok er at leseren tar seg igjen og igjen med å sympatisere med siste taler. Man kan finne det groteskt at studenter på Stanford, med Jesse Jackson i forgrunnen, ropte «Hey, hey, ho, ho, Western Culture's got to go». Men når man leser fra talen til Bill King, daværende leder for Stanfords Black Student Union, tar man seg allikevel i å føle en viss empati.

Men han kan være bra nådeløs i sine angrep. «For noen på venstresiden er identitetspolitikk blitt en billig erstatning for dypere tanker om hvordan man kan snu den tretti år lange trenden i liberale demokratier mot stadig økende økonomisk ulikhet.» Venstresiden i dag, påstår Fukuyama, «har ingen ambisiøse strategier for å hanskes med det potensielt enorme tapet av arbeidsplasser automatiseringen vil medføre, eller inntektsgapet som teknologien kan føre til for alle amerikanere, hvite og svarte, mann og kvinne.»

Det kan være frustrerende å avgjøre om identitetspolitikk er en taffelbordlek blant dem som ikke har annet å ta seg til, eller en flodbølge som vil suge stadig mer oksygen fra rommet. Man kan være usikker på om grunnleggende menneskelig verdighet virkelig kan handle om å finne et autentisk «jeg» eller om alle ikke er bedre tjent, i sum, med at vi prioriterer gruppetilhørigheten bedre.

Men Fukuyamas «Identity» gir i hvert fall noen verktøy å bruke mens man snakker om det.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk