En optimistisk tragedie

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«120 slag i minuttet» er en potent og intensiv tidslomme fra en epoke som mer eller mindre er glemt.

Filmen heter «120 slag i minuttet» fordi noen har funnet ut at det er det foretrukne tempoet i en poplåt på dansegulvet, fordi hovedpersonene er opptatt med å telle t-celler hver eneste dag for å vite hvordan det står til med immunforsvaret deres, fordi det er så rask pulsen må være for at hivsmittede skal rekke å leve livene sine før de dør.

Det er de stinne nattklubbgulvene fra cirka 1989 i Paris som er den mest iøynefallende visualiseringen av regissør Robin Campillos gjennomløpende tematikk: Man er sammen, men likevel alene. Man er mange, men til syvende og sist har man bare seg selv.

Fakta: «120 slag i minuttet»

Frankrike 2017, originaltittel «120 battements par minute», regi Robin Campillo, spilletid 143 minutter, sensur 15 år, norsk premiere 23. mars.

Med: Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel, Antoine Reinartz og flere.

Og i denne filmen er det bokstavelig. For hvert møte aksjonsgruppen Act Up Paris har, er det en som ikke er der lenger, eller en som er litt stillere enn vanlig, en som har endret innstilling til gruppens prosjekt. En som ser døden i øynene.

Avsky

De er blitt hivsmittet i en tid da man fremdeles ikke visste hvordan man skulle holde sykdommen i sjakk, og de vet så inderlig godt at det haster med resultater i den medisinske forskningen. De aksjonerer på politiske møter og hos farmasøytiske institusjoner, de krasjer skoletimer for å dele ut kondomer og danser med slagord i Gay Pride-paraden. De blir møtt med avsky og hets, politiet har hansker på når de tauer dem inn i demonstrasjoner, og den generelle uvitenheten er overveldende.

Berører. Argentinske Nahuel Perez Biscayart står i «120 slag i minuttet» frem med en rolle som imponerer og ­beveger i like stort monn.​

Berører. Argentinske Nahuel Perez Biscayart står i «120 slag i minuttet» frem med en rolle som imponerer og ­beveger i like stort monn.​

Først observerer vi dem på avstand; vi kommer rett inn på et møte hos Act Up Paris der de informeres om reglene for deltagelse. Ingen buing, man hveser i stedet kollektivt om man ikke liker det som blir sagt. Vil man vise sin støtte, knipser man. Man holder seg til dagsorden, tiden er knapp.

Men etter hvert blir noen personer tydeligere for oss. Den unge gutten som er blitt smittet gjennom blodoverføring. En avdøds mor som har valgt å fortsette i gruppen. Og ikke minst, etter litt tid, så ser vi Sean (Nahuel Perez Biscayart) og Nathan (Arnaud Valois) og en fascinasjon som utvikler seg til en dyp forelskelse på lånt tid.

Inderlig og voldsomt

Regissør Robin Campillo har tatt med seg alle aspektene. Han fanger tidsånden med stor presisjon samtidig som han har med seg det tidløse, det menneskelige som ikke endrer seg nevneverdig. Møtene er en naturtro blanding av hybris og sceneskrekk, av gode forslag som er dårlig formulert og omvendt, samtalene høres ut som samtaler flest, og sexscenene er inderlige, fomlete, ømme og voldsomme. Også musikken tar oss tilbake til tidlig 1980-tall, og med unntak av datidens hitlåter som Bronski Beats «Smalltown Boy», er det dj-en Arnaud Rebotini som har mikset lydsporet.

Filmelsker? Les mer om film her

Regissør Campillo var selv midt i marerittet, og kunne ikke forestille seg at han kom til å være i live lenge nok til å fortelle denne historien. Det merkes at den fremdeles føles presserende; det haster å fortelle, fordi denne perioden allerede er glemt, den finnes ikke i det kollektive minnet på samme måte som andre verdensomspennende fenomener; den er i beste fall en parentes.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Campillo skaper hele mennesker ut av 1980-tallets spedalske, og fremst står argentinske Nahuel Perez Biscayart med en rolle som imponerer og beveger i like stort monn. «120 slag i minuttet» er en ektefølt tragedie med optimistiske undertoner og en dyp menneskelighet og livsglede.

Pedro Almodóvar sa under fjorårets Cannes-festival at det er vanskelig å elske en film mer enn denne. Det er det lett å si seg enig i.

*(Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk