Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Sean Finnigan (til venstre) og Conor Larkman i LF System var en helt vanlig, ukjent dj-duo frem til de fant gull med sin disco-edit «Afraid To Feel».

Sean Finnigan (til venstre) og Conor Larkman i LF System var en helt vanlig, ukjent dj-duo frem til de fant gull med sin disco-edit «Afraid To Feel».

En høyst uventet dj-suksess

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

LF System klatret til topps på hitlistene med et gammelt dj-triks: en disco edit.

Hvor mange saker kan skrives om retrotendenser i musikklivet før man går tom for trykksverte? Men skyt ikke på skribenten – for tallenes tale kan ikke mistolkes. Store deler av den mest relevante og strømmede popmusikken i dag er sterkt inspirert av tidligere tiders hitlister: Beyoncé og hennes Crystal Waters-aktige houselåt «Break My Soul», åttitallsfunken til Lizzo og Dua Lipa, for ikke å glemme Harry Styles og hans Magne Furuholmen-aktige postpunk. Bare for å ta fire av de mest populære eksemplene.

I tillegg er Kate Bush’ fantastiske «Running Up That Hill» fra 1985 blitt årets låt, etter sin virkningsfulle medvirkning i fjerde sesong av tv-serien «Stranger Things».

Fakta: LF System

«Afraid To Feel»

Warner Music

Smurfesoul

Men en ny virkelighet krever da også ny musikk, kanskje man derfor kunne trekke et lettelsens sukk da en ny dancelåt skubbet Kate Bush ned fra toppen av de britiske hitlistene forleden uke. Et eget språk for en egen tid! Men nei.

Den tidligere så ukjente skotske dj-duoen LF System gjør vei i vellinga med sin «Afraid To Feel», båret frem av braksuksess på Tiktok. Men singelen er også bare enda et eksempel på all gjenbruken og brokkene av musikkhistorie vi vandrer rundt i, denne er basert på en soulperle fra 1979: «I Can’t Stop (Turning You On)» av det amerikanske funkbandet Silk.

Den konfektmoody originalen, preget av en svimlende god produksjon og deilig moderat tempo, er speedet opp til smurfetempo av skottene Sean Finnigan og Conor Larkman. Singelen deres høres ut som et opptak av noen som på gøy endrer hastigheten på en låt på fest. Egentlig ganske effektivt.

Edit vs

remiks. Sangen til LF System kan omtales som en såkalt disco edit, altså et stykke musikk der man har reorganisert elementer i en utgitt låt, ryddet opp litt, kanskje endret rekkefølge på elementer – og presentert det som en egen tolkning som skal fungere ekstra godt på dagens dansegulv. Det er noe annet enn en remiks, der man gjerne legger til egne ting. Ikke at altfor mange klarer å differensiere mellom disse to innfallsvinklene.

For å gjøre dette enda vanskeligere å forstå er «Afraid To Feel» (god tittel!) også en slags coverversjon, siden LF System har fått spilt inn musikk og vokalspor på nytt, for å omgå samplelovgivningen og dermed spare penger. Man skal helst ikke vite hvordan pølser og politikk lages, sies det, men man kan også miste noen romantiske visjoner om kreativitet når man skjønner hvordan pophits blir skapt – og gjenskapt.

Hemmelig våpen

Lenge var disco-edits dj-enes hemmelige våpen, utarbeidet etter eksperimentering med hva som faktisk funket ute på dansegulvet. Først utarbeidet på klipp-og-lim-vis på slutten av 1970-årene, av dypt kreative sjeler i New Yorks discoverden, som Tom Moulton, Walter Gibbons og François Kevorkian.

Lenge var disco-edits dj-enes hemmelige våpen, utarbeidet etter eksperimentering med hva som faktisk funket ute på dansegulvet

Siden 1990-årene har en rekke yngre folk reorientert seg mot dette tiåret, og holdt disco-edits aktuelt. DJ Harvey, Dave Lee og norske Todd Terje er gode eksempler på artister som har hatt dette som en viktig del av sitt virke.

Digitaliseringen og enkel tilgjengelig programvare gjør at dette nå er noe «alle» kan gjøre hjemme på jenterommet, så det har vel gått litt inflasjon i triksene. Men at disco-edits nå også topper hitlister, er et tydelig tegn på en ny virkelighet. Personlig har jeg alltid vært mest opptatt av artistenes opprinnelige intensjon, samt låtens naturlige oppbygning og historie ute blant folk. Faktiske minner om opplevelser med akkurat de minuttene og sekundene som ble laget i studioene den gangen. Jeg kan føle på en irrasjonell irritasjon om det i et dj-sett kommer flere disco-edits på rad. Men her er jeg nok i mindretall

Knuste drømmer

Men tenk så morsomt at det omsider skulle bli ordentlig suksess for folkene i bandet Silk, om enn ikke slik de hadde sett det for seg. Dette er atter et eksempel på gode musikere som ikke helt fikk det til, med drømmene knust i tusen knas, selvfølelsen nedpolert og evnene brukt annetsteds.

Likevel ligger det store gevinster i å oppdage musikken deres. De ga ut ett album og tre singler på Philadelphia International Records, et av 1970-årenes beste plateselskap, mens «I Can't Stop (Turning You On)» ble gjenutgitt av britiske platesamlere, etter å ha blitt oppdaget av dj-en Richard Searling i 1990-årene.

Albumet «Midnight Dancer» (1979) er småpent, om enn ganske ujevnt, som de fleste album fra denne epoken. Debra Henry er en vokalist av format, slik det gjerne var i disse store funkbandene, og hun ga også ut en single med Jerry Butler på samme selskap. Lakmustesten på om en funkplate er god eller ei, er om man ser en haug barbrystede og blide menn på omslaget, sammen med en kvinne i en science fiction-aktig eller Egypt-lignende drakt. Da er som regel musikken både funky og sjelfull. Men denne gjengen fra Richmond, Virginia har også en rik forhistorie.

Tre forsøk

Bandet var nemlig enda bedre før de satset som Silk. Tidligere het de Anglo Saxon Brown, og ga ut kremalbumet «Songs for Evolution» (1976). Den magiske midtempo-smygeren «Straighten It Out» ble utgitt som single, men traff ikke i markedet, og det ble derfor ikke satset på flere fra plateselskapet Atlantic.

Dermed ble det få som fikk glede seg over albumkutt som den dramatiske harmonysoulen i «The Man I Love», den sofistikerte uptown-Manhattan Transfer-grooven i «Call On Me» eller sveipende modern soul i «Gonna Make You Mine».

Men det stopper ikke der: før dette igjen het de Ujima, og utga et knippe singler på Epic Records. «She’s Gone» er en skikkelig killer, en crossover soul-bombe som først i ettertid er blitt oppdaget på årvåkne dansegulv. «I’m Getting Hip To Your Ways and Actions», som en annen av Ujima-singlene deres het.

Denne gjengen var altså signet på tre store selskap i løpet av samme tiår, men ingen av dem klarte å skape bevegelse på hitlistene. Det måtte noen skotske nerds til, for å få til den bedriften i 2022. Historien ruller videre, lettere redigert.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.