Det har vært et merkelig musikkår, på samme tid ekstatisk og langt fra overveldende. Få virkelige klassikere er produsert. Det er ingen soleklar kritisk konsensus, men heldigvis mye flyktig kvalitet overalt. Men noe musikk er mer populær enn annen, selv om den som helhet fortsatt er kontroversiell – ja, norsk politi stenger konserter og Putin ønsker å kontrollere den. Det er urban og rap – og selvfølgelig forskjellige former for latin – som har vært det sentrale i 2018.
Drake, XXXTentacion og Post Malone er blant årets mest avspilte artister på Spotify. Rap-basert musikk er nå så dominerende som populærmusikk at den nesten har fjernet seg fra sine røtter som isolert subkultur med en klar historisk narrativ linje.
Slekt skal følge slekters gang, har vært omkvedet i den ritualelskende hiphopkulturen, med en soleklar visshet om hvem som var først, hierarki, familieregler og kutyme. Slik er det ikke lenger.
Ja, gamle helter som Jay-Z og Eminem er fortsatt maktfaktorer i markedet. Sistnevnte trakk 55.000 publikummere på Voldsløkka i Oslo i sommer. Akkurat han der trodde jeg var en has-been, men der tok jeg skammelig feil. Kendrick Lamar har også en klassisk aura som «verdens viktigste artist». Han er skapt av historien og er arvtageren etter de store historiefortellerne. Han hadde ikke eget album ute i år, men hans deltagelse på Black Panther-soundtracket og solide liveshows gjorde ham til en av årets helter likevel. Men veldig mange av hans kolleger på rap-toppen bryr seg øyensynlig ikke om annet enn en slags form for suksess. Selv om heller ikke det later til å gjøre dem spesielt lykkelige.
Foreldres skrekk. 6ix9ine, eller Tekashi 69, underholder på Philipp Plein-visningen under moteuken i Milano i september tidligere i år. Den kontroversielle bråkerapperen har siden havnet i fengsel, og risikerer veldig mange års straff for gjengkriminalitet og verre lovbrudd.
Posthistorisk
Ja, det oppleves snarere posthistorisk å lytte til de store rappere i dag, ofte reduktivt omtalt som ansiktstattoverte pillemisbrukere, i hvert fall i disse spaltene, som Lil’ Pump, 6ix9ine og så videre. Som om de ikke i det hele tatt er i takknemlighetsgjeld til de store menn som har kommet før dem.
Det er nesten som om de ikke tilhører hiphop i det hele tatt. De kjenner ikke sin plass i historiens kø, oppfører seg som respektløse stuter i en porselensforretning. Sutrer også fælt, er ikke dyktige rappere i klassisk forstand, har patetiske tekster, elendige liveopptredener, og er vel antagelig tidenes verste rollemodeller for verdens unge og lettpåvirkelige. Om du har hørt syvåringen din synge med på «fucked up liver with some bad kidneys» i Juice WRLDs «Lean With Me» mens han kaster monopolpenger ut over stuegulvet, skjønner du kanskje hva jeg mener. Og det er for så vidt en av de mer sjarmerende passusene i akkurat den rapperens forfatterskap.
Det er samtidig også her den største kraften ligger i populærmusikken i dag. Den har kanskje ytre fellestrekk med hiphop, men slekter vel så mye på depperock, grunge, emo, pop-punk og andre tidligere ungdomsvennlig outsidermusikk. At dette er «den nye rocken» er hevet over tvil. Den taler til noe grunnleggende i det utilpassede ungdomssinnet, er engasjerende, tøff, selvmedlidende, nihilistisk og barnslig.
Forstyrret poet. XXXTentacion rakk å revolusjonere/ødelegge hiphop (stryk det som ikke passer) før han ble skutt og drept tidligere i sommer. Kritikkverdig privatliv, fascinerende blanding av følsom singer/songwriter og sinna rapper på scene og plate.
Rakfisk
Det hjelper selvfølgelig for den historiske betydning å gå bort for tidlig. I år har vi mistet store rappere som Mac Miller, Lil’ Peep og XXXTentacion, for egne eller andres hender, og slik stemningen er der ute nå skal vi ikke se bort fra at flere kan ryke i nær fremtid. Tidligere nevnte 6ix9ine, den mest uspiselige artisten i populærmusikken i dag, risikerer livstid i fengsel for diverse forbrytelser han er beskyldt for, og har allerede blitt flyttet fra varetektsfengselet av frykt for at han skal bli drept av konkurrerende gjengmedlemmer. Hans etterlengtede album «Dummy Boy» ble først utsatt, så rushreleased forrige uke etter at den ble lekket. Det låter tidvis så uimotståelig at jeg føler at gårsdagens rakefiskmiddag vil opp igjen, samtidig er det unektelig noe tiltalende rånete tøft og aggressivt ved det, slik man kan anerkjenne GG Allin eller tidlig Beastie Boys. Tidsriktig nok er det et par spansktalende låter her, noe som hjelper med å få opp de globale strømmetallene. Tracket på «Mama» er hypnotisk, arty og fett. Ikke engang et gjestevers av årets mest slitsomme menneske, Kanye West, ødelegger den. Og den langsomme sommersingelen «Fefe» som han deler med Nicki Minaj, får også nakken i bevegelse. «I don’t really want no friends» er for øvrig et refreng for vår tids rappere.
I år har vi mistet store rappere som Mac Miller, Lil’ Peep og XXXTentacion, for egne eller andres hender, og slik stemningen er der ute nå skal vi ikke se bort fra at flere kan ryke i nær fremtid
Grunge. 16 år gamle Lil' Mosey er fra skogene i Seattle, og bærer bud om en mulig melodisk vending i ny rap-musikk. Debutalbumet «Nothsbest» kom for to måneder siden, og i januar holder han konsert for et ungt publikum på Sentrum Scene i Oslo.
XXXTentacion, som ble skutt i juni, var en fascinerende og samtidig ganske frastøtende artist. Når man hører på albumet «?» blir man slått av den mangefasetterte musikaliteten, og de små glimtene av skjønnhet oppi de mange forvirrede indre demon-utdrivningene. Forrige uke kom også den posthume utgivelsen «Skins», med etterlatte fragmenter og låter, i en salig blanding av death metal, folkesang, samtidsmusikk, skrangleindie, hardcore og hiphop. Når han er i sitt mest melodiske og introspektive, oppleves han som en begavet raputgave av Kurt Cobain.
Walk It Like I Talk It
Det er for øvrig ikke bare død og fordervelse i urbanmusikken. Childish Gambinos ambisiøse «This Is America» ble en av årets definerende låter, og mannen bak, Donald Glover, er en av de mest interessante mangesyslerne i popkulturen i dag. USAs store problemer med håndvåpen, skytetragedier og rasisme burde jo uansett være noe de fleste amerikanske rapartister i dag kunne ta opp, men de færreste er vel i stand til å sette problemstillingene til så sofistikert musikk.
Cardi B.
Drake hadde et godt år, selv om han avsluttet det med å være offer for en pinlig twitterade fra Kanye West. Men Drakes tre singler «God’s Plan», «Nice For What» og «In My Feelings», er en totalt uimotståelig troika fra musikkåret 2018. Det overlange albumet «Culture II» med Migos inneholdt gull som retrolydende «Stir Fry», men de måtte vel se seg slått av Kulture, datteren Migos-medlem Offset fikk med årets urban-artist Cardi B. Ekteskapet deres ble avsluttet forrige uke, kun fire måneder inn i foreldrelivet, etter at Offset ble tatt i utroskap.
Cardi B er uansett et fenomen som ikke lar seg overskygge av eventuelle menn hun skulle være forknippet med. På albumet «Invasion of Privacy» hadde hun ingen attitudeproblemer i det hele tatt, og med «I Like It» fikk hun en vaskeekte paraplydrink-sommerhit. Og på slutten av året fikk vi tegn på en melodisk vending i hiphop, med Post Malones søte single «Sunflower», og den lovende, 16 år gamle mumlerapperen Lil Mosey fra Seattle, også han ganske søt, hør for eksempel herlige «Kamikaze». Han ga til og med ut en sjarmerende julesingle, «K for Christmas». La oss håpe denne utviklingen fortsetter i 2019.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.