Tenk deg de vakreste stykkene musikk du vet om. I mitt tilfelle for eksempel «Touching» av Annette Peacock, Caetano Velosos versjon av «Cucurrucucú Paloma» eller tittelsporet fra Marvin Gayes «What’s Going On». Bare å se låttitlene i skrift gjør meg underlig beveget. Små bevis på musikkens og kunstens gode krefter, og en indikasjon på at det via musikk kan skapes en positiv energi som vi alle kan enes om og bli sterkere av. Et annet liv er absolutt mulig — det eksisterer og blomstrer opp mens man hører disse lydene. Hjemme alene, eller ute sammen med andre på konsert eller på et dansegulv. Gjennom et rikt indre liv eller fellesskapets eufori. Men en slik pompøs og pseudo-religiøs holdning til musikk er dessverre en illusjon blott. Selv ens bitreste meningsmotstandere kan finne stor glede og inspirasjon i musikk, kanskje til og med nøyaktig den samme som deg.
Menneskene bak den gode musikken trenger slettes ikke være bare gode mennesker. Og musikk kan sannelig også brukes som et aktivt redskap i ondskapens tjeneste.
Fakta: Peter Bryngelsson
«Musik på blodigt allvar. En studie av musikens roll i krig og konflikter»
Gidlunds förlag, 2017
Blodig alvor
Den svenske komponisten og forfatteren Peter Bryngelsson, berører noen av disse alvorlige problemstillingene i sin nye bok «Musik på blodigt allvar. En studie av musikens roll i krig og konflikter» (Gidlunds Förlag, 2017), en forholdsvis spinkel bok kjennetegnet av en noe springende blanding av sakprosa, litterært essay og enkelte kortintervjuer. Også han begynner med utgangspunktet at med tanke på hvor sterkt forhold han har til musikk, er det jo er nødt til å besitte det godes kvaliteter. At den fungerer som inspirasjon og vekker til å utføre gode gjerninger. Men folk er rare, og ikke minst forskjellige, og det er uomtvistelig at musikk har vært brukt aktivt under krigføring, som signal for å øke kampmoralen, som propaganda, og som torturredskap. Og at også tidenes verste tyranner og arkitekter bak folkemord har hatt varme tanker for og kunnskap om den vakreste musikk. Gjennom spredte punktnedslag i verdenshistorien, viser Bryngelsson oss små eksempler på dette, fra Bibelens rapportering fra murene rundt Jerikos fall, etter sigende grunnet effektive støt fra tre-trompetene ved navn zurna, frem til våre dagers krigføring som like gjerne foregår via sosiale medier som på slagmarken. Forfatteren forteller om orkesterne som red til hest foran resten av soldatene, og hvordan utviklingen av «låter» som den franske nasjonalsangen fungerte som et dytt i baken for bedre innsats ute i strid. Etter innføring av radioen ble musikk et enda viktigere virkemiddel som propaganda, men musikk ble også brukt som motstandsarbeid, noe tiden rundt Vietnam-krigen er det fremste klisjébildet på.
Fraværet av musikk
Bryngelsson minner oss om hvordan musikk ble brukt under Balkan-krigen (såkalt «turbo-folk») og mellom hutuer og tutsier i Rwanda (glad highlife-aktig pop med tekstlige oppfordringer om å drepe naboen). Internett har selvfølgelig utvidet kampsonen ytterligere, noe «den arabiske våren» var et tegn på. I Syria begynte det på YouTube med anti-Assad-låten «Yalla Erhal Ya Bashar», lagt ut av artisten Ibrahim Qashoush. Musikeren ble fanget og halshugget, men etter at nettet ekspoderte med støtteerklæringer og tributelåter til Qashoush, innså Assad-regjeringen at det ville hjelpe mer om de produserte Assad-vennlige låter selv istedet. Og slik var den musikalske krigføringen i gang. Men også fraværet av musikk kan ha sine krigshisserske egenskaper. Terrorledere som Osama Bin Laden hatet musikk og instrumenter, og så på det som haram av verste sort. Men det er på nettet disse menneskenes propaganda hovedsaklig lever, og i den anledning har vi sett oppblomstringen av noe som kalles nasheed, en slags musikksjanger uten bruk av instrumenter men med menneskestemmer a capella, mange ganger med bruk av autotune og med en harmonikk som lener seg mot vestlig popmusikk uten å av den grunn underkaste seg vestens dekadente verdier. Dette er lydsporet for de verste markedsføringsfilmer, skapt for å få unge menn til å verve seg til tjeneste. Men musikkens forlokkende kraft har rike tradisjoner i alle slags sekter, enten det er Charlie Mansons motkultur eller ekstremistisk ten-sing. Og vi må heller ikke glemme det amerikanske militærets bruk av egen populærkultur som våpen, med massive høyttalere som pumper ut vestlige verdier. Eminem i Falluja, Britney Spears i Abu Ghraib, Bruce Springsteen i Guantánamo. Under avhør med fanger kunne man gjerne spille disse tre samtidig, for å forverre fangenes sjelstilstand.
Terroristen
Heller ikke den grusomme grå sommerdagen for seks år siden forløp uten musikk. Den som leste Anders Behring Breiviks forrykte manifestcollage senere den natten, fikk med seg terroristens ambivalente forhold til moderne musikk og hiphop-kulturen spesielt. Hans følelse av ikke finne sin plass i miljøene rundt musikken, gjorde at han istedet vendte seg mot den. Men under forberedelsene til de barbariske aktivitetene han skulle utføre, brukte han også musikk aktivt for å gjøre seg mer klar for dem. Vel ute på Utøya gjorde han som så mange av oss: tok på seg et headsett for å lukke seg inne i musikken, for enklere å utføre dagens gjøremål. Menneskene som finnes på spillelisten han brukte der ute, og artistene han har kanonisert i sitt manifest, har aldri bedt om å bli assosiert med disse ideologiske uhyrlighetene, for eksempel Helene Bøksles fagre sang og den nasjonsbyggende patosen i svenske Sagas musikk. Så også Breiviks yndlingsstykke «Lux Aeterna» av Clint Mansell, opprinnelig brukt som filmmusikk til «Requiem For A Dream», senere omarbeidet til bruk i «Ringenes Herre: To Tårn». Han skrev at at han hadde hørt musikken flere hundre ganger uten å bli lei av den, at den hadde i seg et følsomt sinne som virket inspirerende for det han skulle gjøre. Han skulle skru Ipoden på maks volum for å undertrykke eventuell frykt underveis. Å være komponist og lese Breiviks ord om hvordan musikken virket på ham, må være en ubehagelig opplevelse. Men det understreker at avsenders intensjoner aldri er noen garantist for hvordan den oppleves hos lytterne. Og at musikk kan ta bolig i selv det mørkeste av hjerter.(Vilkår)
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
Å være komponist og lese Breiviks ord om hvordan musikken virket på ham, må være en ubehagelig opplevelse