Anki Gerhardsen om mediene, livet, Metoo og transidentitet

– Alle norske journalister kjenner en lesbisk akademiker, men ingen kjenner en uføretrygdet kassadame.

Hun smiler over bordet.

– Ja, jeg tror det er en nokså dekkende beskrivelse. Kritikere sier gjerne at journalister stemmer venstrevridd, men der mener jeg de bommer på poenget. Det er et mye større problem at vi har et helt likt verdifundament. Derfor blir vi veldig ofte velmenende og servile overfor dem vi er redde for å såre. Og dypt moraliserende overfor dem vi mener er drittsekker. Dette går på tvers av partipreferanser. Vi blir høye og mørke forsvarere av det gode. Og vi glemmer gjerne et helt grunnleggende spørsmål: Er nå det så sikkert, det vi alle er enige om?

Stemmen er vennlig.

– Når det er sagt, kjenner jeg kanskje ikke så mange uføretrygdede kassadamer selv, heller. Men om jeg ikke kjenner noen uføretrygdede kassadamer, kjenner jeg både kassadamer og uføretrygdede, det gjør jeg. Det er en av fordelene med å bo et mindre sted enn Oslo. Markedet for «dine egne» er ikke like stort.

Hun ler.

– Kjenner du noen lesbiske akademikere?

– Ja, ja, det gjør jeg. Det gjør vi jo alle.

Vaktbikkje og visvas

For de fleste kom Anki Gerhardsen litt fra ingensteds da hun begynte å skrive mediekritikk i Aftenpostens spalte «Medierevisjonen». På bare to år har hun klart å markere seg som en toneangivende stemme i offentligheten, noe som ikke er hverdagskost – såpass ærlige må vi være – for en middelaldrende teaterkritiker. Rett nok hadde hun ertet på seg selveste FNs barnefond etter å ha skrevet krast om bloggeren Sophie Elise i bransjebladet Journalisten og undret seg over hvorfor journalister ikke stilte kritiske spørsmål til voksen kvinne med velutviklet forretningssans, slik de gjorde til andre med makt. Men likevel. Det var ikke så mye som tydet på at Anki Gerhardsen skulle bli en av de klareste motstrømsstemmene da hun – for å ta et eksempel – jobbet i Soria Moria barnehage i Digermulen på Hinnøya i Lofoten, eller passet tre barn mens mannen var ute på fiske halve året, for den saks skyld. I lang tid uten tv, dessuten, som et bidrag i en antimaterialistisk kamp. Men der andre kontrære stemmer i offentligheten mange ganger har kunnet virke breddfulle av begeistring for egne meninger og sin evne til å formulere dem, har Gerhardsens innlegg om alt fra kjønn og identitet til giftangrep og Russland snarere virket drevet av et mindre sleivete og mer desperat ønske om større nyanser og kompleksitet i norsk pressedekning.

Hun lener seg litt frem.

– Livet er jo komplisert, burde ikke pressens dekning av det også være det?

– …

– Det er jo rart å høre redaktørers festtaler om pressens samfunnsoppdrag, deres rolle som vaktbikkje overfor makten, den fjerde statsmakt og alt det der, og å ha disse honnørordene deres i bakhodet når du faktisk åpner avisen eller leser den på nettet. Det er vanskelig å se at de snakker om det de i realiteten driver med. For det er jo unektelig mye visvas.

Det er jo rart å høre redaktørers festtaler om pressens samfunnsoppdrag. Det er vanskelig å se at de snakker om det de i realiteten driver med

Hun smiler.

– Og dette spriket tror jeg svekker pressens troverdighet i stor grad. For leserne gjennomskuer selvfølgelig pratmakere. Og de stoler ikke på dem.

Buttons og oppvåkning

Stemmen er ikke like skråsikker som den kanskje kan se ut på trykk. Resonnementene stoppes av pauser, av motstridende tanker og av tvil, selvsagt. Det er heller ingenting ved stemmen som tyder på et liv i nord. Akkurat det har en enkel forklaring. Hun vokste opp i et rekkehus på Rykkinn i Bærum. Faren, som rett nok kom fra småkårsbakgrunn i Finnmark, var direktør i Patentstyret, og moren var kontorfullmektig. Anki, som aldri kom til å bruke navnet Anne-Kristine, var yngst av tre søsken og sto som 12-åring i skolegården på Bryn skole og solgte buttons mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, samlet myntene i en plastpose som hun holdt et stramt tak om. På veggen på barnerommet i kjelleren hadde hun et maleri av Rolf Groven som viste sultestreikende samer utenfor Stortinget, på bildet gjort om til en truende demning.

Den gode sak

– Akkurat der har pressen vist en servilitet som er helt katastrofal!

Her må hun nesten trekke pusten. Det har blusset opp en betent debatt i kjølvannet av et kronikk hun nylig skrev om det hun mente var en altfor stor kirurgisk behandlingsvilje av transkjønnede i Norge. Hun skrev at ekspertene ikke ble lyttet til, at forskningen viste at mellom 70 og 80 prosent av barn som ønsker å skifte kjønn, finner seg til rette i sin egen kropp hvis de bare kommer seg inn i puberteten uten inngrep. Og, skrev hun: Det verste som har skjedd saken om transidentitet, er at den har havnet i samme boks som homosaken.

– Transidentitet har absolutt ingenting med homofiles rettighetskamp å gjøre. Homofile skal ikke behandles, de skal få leve ut sin legning som de selv ønsker, akkurat som transkjønnede skal. Det jeg vil løfte opp til debatt, er den store viljen til å kutte i svært unge kropper, i barn og ungdommer som opplever en forstyrret og fortvilet kjønnsidentitet. Dette er et samfunnsanliggende og ikke en sak interessegrupper skal få bestemme over uten innblanding.

Det var her hjertesukket over pressedekningen kom.

– Man kan se hvordan journalistene tenker: Vi kan ikke dra disse stakkars menneskene gjennom den samme sølen som de homofile ble dratt gjennom. De blir engstelige fordi de har med en sårbar minoritet å gjøre, og da slutter de å stille helt elementære, kritiske spørsmål. De hører kanskje på interessegruppen, men uten å se at den kan utøve en majoritetsmakt innenfor minoriteten. At det kanskje finnes en indre justis som gjør at talspersoner får lov til å råde offentligheten nærmest uimotsagt. Og sånn som dette er blitt dekket i norsk presse, gjør den seg helt overflødig. De kunne bare latt interessegruppen sende ut pressemeldinger.

– Såpass?

– Ja, de blir redde for hvordan det vil ta seg ut å opptre kritisk. Alt de ser, er en minoritet bestående av ofre. Vi lar ofrene styre altfor mye i norsk journalistikk. Ofre og enkelthistorier. Enkelthistorien behøver ikke engang speile en struktur. Det viktigste er at den viser følelser. Følelser står mye høyere i kurs enn fakta for tiden. Men ofre, mennesker som har det vondt, må også utsettes for kildekritikk. Vi har en tendens til å ta litt lett på sånt, om vi oppfatter at det skjer i den gode sakens tjeneste. Ta de transkjønnede: I pressedekningen ser det ut som om det ikke er noen av dem som ser annerledes på saken. Men det er jo aldri sånn at alle i en gruppe mener det samme. Og det er journalistenes jobb. Skape gode samtalerom. Nå er veldige mange av disse rommene så trange at folk ikke tør å gå inn i dem. På den måten blir nyansene borte, kompleksiteten undertrykt. Men lytt til samtalene ved lunsjbordene rundt omkring. Der tør folk uttrykke tvilen, ta opp spørsmål. For vi vet det alle sammen: Som oftest er ting veldig komplisert.

Hun venter litt.

– Det er ingenting i livet som har en klar vinkling.

Lytt til samtalene ved lunsjbordene rundt omkring. Der tør folk uttrykke tvilen. For vi vet det alle sammen: Som oftest er ting veldig komplisert

Mot nord

Hun flyttet hjemmefra da hun var 19, traff kjæresten, en rockemusiker fra Mosjøen, på en etterpåfest i Schweigaards gate, og sammen flyttet de midlertidig inn på en venninnes hybel på St. Olavs plass, der de bodde tre, før det unge paret flyttet til en kårbolig uten innlagt vann i Nittedal. De var oppe på natten og sov på dagen. Kjæresten spilte bass, og Gerhardsen skrev i notatboken hun alltid bar med seg. Filmcafeen, Sardines, Waterfront, Kafé Vera. For det var forfatter hun skulle bli. En novelle hun skrev som 18-åring – «Øde vind» – ble antatt i Aschehougs debutantsamling «Prosa 86». Hun har fortsatt et klart minne av å stå utenfor rekkehuset med antagelsesbrevet i hendene, hellene på bakken foran henne, ansiktet vendt mot skogen.

Som 20-åring ble hun gravid, og hun kan huske hvordan det var å hente vann i bekken helt opp i åttende måned. Så en høstdag – fordi kjæresten mente det var umulig å kombinere det å være småbarnsfar med å være rockemusiker – flyttet de nybakte foreldrene til Lofoten.

– Og du var 22 år og fra Bærum?

– Ja.

– Hva husker du?

– Vi dro med flyttelasset med ferge fra Skutvik over Vestfjorden til Svolvær i full storm. Bølgene slo over vinduene i salongen på øverste dekk allerede få minutter etter avgang. Jeg spydde absolutt hele veien, jeg lå på gulvet, helt ute av stand til å ta meg av ungen min. En eldre sjømann satt med babyen min på fanget de to drøye timene overfarten varte. Vi kjørte fra fergeleiet til der vi skulle bo. Det var bekmørkt, og det eneste jeg så, var nakent, steinete landskap og hav. Grusveien lå som en tynn stripe mellom bølgene og fjellet og var stedvis så smal at jeg var redd havet skulle ta både den og bilen. Det var knapt noen bebyggelse, storm, regn, svart himmel, svart fjell og svart hav.

Jeg lå på gulvet, helt ute av stand til å ta meg av ungen min. En eldre sjømann satt med babyen min på fanget

Hun virker ikke å ha tenkt på dette på en stund. Nesten et helt liv har skjedd etterpå, for ti år siden gikk de fra hverandre, for å ta ett eksempel.

– Jeg kjente ingen der, jeg var 22 år og kom fra en stor by og tenkte: Hvor er jeg på vei nå?

– Hvor mange bodde det i bygda deres?

– Jeg kan telle etter … det var 23 innbyggere. Men det var «tettstedet». Vi bodde også tidvis i en liten vik, der var det omtrent bare oss.

– Og der skulle du være forfatter?

– Ja, men det gikk ikke. Jeg forsøkte og forsøkte. Det var som om noe brast i meg.

Hun blir stille.

– Akkurat det er fortsatt en tung skuffelse.

Metoo, ja

Hun blir stille først, sier at hun må tenke nøye gjennom hva hun sier («hvert komma må bli riktig plassert om du skal ytre deg kritisk i den type saker»).

– Først: Det er et skille før og etter Metoo, og det er noe som kommer oss alle til gode. Det må jeg si med all tydelighet.

Hun tenker seg om igjen.

– Et eksempel: Aftenposten viet flere forsider til flere av oppropene. Jeg tror det var tre eller fire. #Stilleføropptak var ett av dem. Felles for samtlige var at de besto av anonyme kilder. Dette var anonyme kvinner som fortalte historier om ulike former for seksuelle overgrep.

– Synes du det var feil å trykke dem?

– Ja. For de ble ikke trykket på debattsidene, men plassert på forsiden. Med det sier Aftenposten: Dette vet vi, dette er historier vi går gode for. Men det var ingenting som tydet på at avisen hadde sjekket alle historiene. Gransket hver og en av de anonyme kildene. Snakket med motparten. Antagelig var det mange av disse kvinnene de ikke visste hvem var, og avisen kunne derfor egentlig ikke ta stilling til om historiene deres var sanne eller ikke. Avisen gjenga oppropene på nyhetsplass uten å bearbeide dem journalistisk. Da blir reporterne aktivister og ikke journalister, de leverer bidrag til en kampanje. Redaktørene på sin side, kunne jo glede seg over oppmerksomheten sakene fikk, for de anonyme historiene handlet tross alt om sex, om følelser og ofre. Så i en slags uhellig allianse mellom kampen for det gode og kommersielle interesser, sluttet pressen å stille krav til sin egen yrkesetikk.

I en slags uhellig allianse mellom kampen for det gode og kommersielle interesser, sluttet pressen å stille krav til sin egen yrkesetikk

– Men i motsetning til i Sverige, for eksempel, ble svært få anklagede navngitt?

– Ja. Men jeg vil ikke si at norsk presse har holdt sin sti ren, der heller. Professoren på Universitetet i Stavanger, Nils Rune Langeland, ble hengt ut med navn og bilde for å ha skrevet slibrige tekstmeldinger til kvinner flere steder i landet.

– Men det hadde han beviselig gjort?

– Ja, men hvorfor navngir vi ham? Vi er langt mer forsiktige i saker om mishandel og tyveri, og dette tror jeg i stor grad handler om moralisme. Her dreier det åpenbart om en drittsekk, virker de å tenke, så da trenger vi ikke å beskytte ham. Men drittsekker har samme krav på personvern som alle andre. Og i nettets tidsalder mener jeg vi må være mer restriktive med navn enn noen gang. De blir jo liggende ute for evig. Jeg tror samtlige av oss heller hadde valgt 14 dager i fengsel, helt anonymt, enn å få navnet vårt offentliggjort sammen med handlinger knyttet til seksualitet. Jeg tror også denne skammen bidrar til valget av offentliggjøring.

Jeg tror samtlige av oss heller hadde valgt 14 dager i fengsel, helt anonymt, enn å få navnet vårt offentliggjort sammen med handlinger knyttet til seksualitet

– Å?

– Skam selger, sier Gerhardsen.

Kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten sier at den journalistiske formen med å ha opprop og anonyme historier i Metoo-dekningen var ny for Aftenposten.

– Men vi bearbeidet alt journalistisk og gikk inn i svært mange av historiene for å sjekke fakta, sier hun og understreker at faktasjekken var såpass stor at avisen var trygg på hovedbildet.

– Men det ligger i sakens natur at vi tar høyde for at motparten ikke nødvendigvis oppfattet det som trakassering, sier Sørheim.

Tålmodighet og skurr

Solen ligger over fjellene og havet utenfor Bodø, der Anki Gerhardsen har bodd de siste seks årene.

– Nei, hva som forandret seg? I veldig mange år tok jeg standpunkt basert på at det var riktig i det miljøet jeg identifiserte meg med, nærmest uoverveid og instinktivt.

– Ja, hva skjedde?

– Jeg vet ikke, jeg skilte meg, jeg tvilte på om jeg kunne fortsette som journalist, flyttet fra Lofoten etter nesten 20 år. Jeg ble student i voksen alder. Gradvis oppdaget jeg muligheten til tålmodig å kunne dvele ved noe.

Hun smiler.

– Og gleden ved å se etter det som skurrer, det som ikke går opp.

* (Vilkår)