Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Fra «Elling» til «Askeladden»

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hugo Lauritz Jenssen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Filmprodusent Synnøve Hørsdal vil fortrylle oss med folkeeventyr på film – slik de aldri før er vist og fortalt. Men hun er enda mer besnæret av oljeeventyrets intime dramatikk.

What a night. Hun har måttet fortelle om kvelden i Hollywood mange ganger.

Det var en søndag i mars 2002. Kvelden for Academy Awards, The Oscars, nummer 74 i rekken. Et verdenssirkus av filmcelebriteter – samt enkelte ubeskrevne blad – benket seg i det splitter nye, neo-nostalgiske Kodak Theatre, senere omdøpt til Dolby Theatre etter fotogigantens fiskale fall.

Whoopi Goldberg var vert, hun dalte ned fra taket i et overdådig, glitrende påfuglkostyme, syrlig, skarp og ironisk, også med en Ingmar Bergman-blødme i sitt manus. Tv-kameraene fant selvsagt Julia Roberts’ ansikt den kvelden, igjen og igjen. Og kortklipte Halle Berry, som vant prisen for «Monster’s Ball». Denzel Washingtons diamantpyntede øre over smokingen.

Synnøve Hørsdal kunne ikke skimtes i det stivpyntede menneskehavet.

Fakta: Synnøve Hørsdal

Alder: 47

Sivil status: Samboer med lysmester Hans Petter Sydsæter, to barn.

Stilling: Adm.dir., medeier og produsent i Maipo Film.

Bakgrunn: Kunsthistorie (cand.mag.) etter studier ved Universitetet i Bergen, Universitetet i København, Roma (mellomfag), London. Master i filmproduksjon fra Northern Media School, Sheffield Hallam University. Ble i fjor æret med Aamot-statuetten.

Aktuell: Står bak en påkostet trilogi basert på Askeladden-eventyrene. Den første filmen, «Askeladden – I Dovregubbens hall» har premiere til høsten. Samtidig er den store tv-serien om det norske oljeeventyret, «Lykkeland», i produksjon, med premiere neste høst.

Men hun var der.

Ville ikke mer

Hørsdal hadde tatt turen til Hollywood. Produsenttrioen i Maipo Film – Dag Alveberg, Ivar Køhn og Hørsdal – hadde laget den uendelig bittersøte, nervøst engstelige og skinnende «Elling» sammen med regissør Petter Næss. Den lavmælte filmen spraket og gnistret.

– En Oscar-nominasjon er noe så unikt. Og «Elling» var vår første film. Det var utrolig gøy å være i Hollywood. Folk spurte what brings you to Hollywood? At jeg kunne svare at jeg var her med en Oscar-nominert film, skapte alltid en sånn overstrømmende amerikansk begeistring – selv om de nok kanskje ikke hadde hørt om vår film og aldri kom til å se den. Da jeg ble produksjonsleder for «Elling», sa jeg at skulle gå av en uke etter at opptakene var ferdig. Det skulle bli min siste produksjon, da ville jeg ikke mer.

Men filmkarrieren var allerede i gang.

Synnøve Hørsdal ler sin hjertelige, litt tørre latter.

Hytta er enkel, nødtørftig, med utedo, gassbluss, kaldtvannsdusj og null internett – men har guddommelig plassering, front row. Vallesverdfjorden skvalper inn med hele Skagerrak i favnen. Kajakk på stranden. Joggeskoene er fremdeles fotvarme.

Hun har rød bluse, åpne sandaler, vind i håret. Hun er for lengst blitt en del av norsk filmhistorie. Hun bestyrer den største private produksjonsbedriften for film, og har også produksjoner for tv.

Filmselskapet Maipo ble satt opp for «Elling» av Dag Alveberg (som døde i 2010), Ivar Køhn (som i dag er dramasjef i NRK) og Synnøve Hørsdal. Alveberg hadde, sammen med Petter Borgli, dyttet og slept norsk film inn i en helt ny epoke med den arktiske actionfilmen «Orions belte».

Ivar Køhn har på en giktbrudden telefonlinje fra den andre siden av fjorden sagt at «Synnøve er så jævlig bra, det var flott at hun tok over det hele. De første årene gikk det selvsagt litt trått, Maipo var nesten et sånt filmselskap som lever og dør med én film. Men etter mer enn 15 år er det bare blitt sterkere og sterkere, særlig etter det strategiske valget med å satse på barn og unge. Synnøve passer på alle, er lojal og tro mot sine folk.»

– Etter «Hokus Pokus Albert Åberg» bestemte vi oss for å satse på høykvalitets, ambisiøs familiefilm – som skulle være blant de vesentlige i Europa. Økonomisk har det vært en suksess. Noen mener det er lettjente penger. Men tro meg, det er aldri lett å finne filmprosjekter som har potensial. Og så få laget dem.

Noen mener det er lettjente penger. Men tro meg, det er aldri lett å finne filmprosjekter som har potensial. Og så få laget dem

Traktorspor

Synnøve Hørsdal er rundet av rike bondeslekter og tunge ambisjoner. Hun skarrer bløtt, dialekten er bare hennes egen. Hun er født i Arendal, vokste opp i Åmli og senere i Stavanger.

– En del av min oppvekst var i et hus på en elvebredd. Mor var hjemmeværende. Alle de andre bodde på den andre siden av elven. Etterpå har jeg skjønt at jeg nok er litt oversosial. For det var helt forferdelig. Det var sikkert et fint hus de bygget, men for min del var det litt for langt unna de andre barna.

Moren Elen vokste opp i Enebakk, på et formidabelt gods der hovedhuset er fra 1750.

– Jeg var mye i Enebakk, har et veldig sterkt forhold til stedet. Mormor Synnøve, som jeg er oppkalt etter, døde tidligere i år. Hun ble 102 år gammel.

Faren Olav er fra en gård i Froland. Han var først sagbruksdisponent. Så ledet han Eikmaskin, en bedrift som hadde røtter fra 1920-tallet og som etter krigen skulle dominere traktormarkedet med Gråtass-modellen Ferguson TE20 og andre Massey Ferguson-maskiner. Senere ble han konsernsjef i Kverneland.

Kanskje er det både arv og miljø. Synnøve Hørsdal har aldri hatt besværligheter med å håndtere komplekse produksjoner og store tall.

– Far tenkte alltid at jeg var dum som ikke valgte naturfaglinjen på videregående, for da ble noen veier stengt. Bare med NHH holder du alle muligheter åpne, sa han. I mange år spurte han om jeg hadde søkt NHH. Nei, sa jeg. Mor lot som om hun mente at jeg kunne velge det jeg ville. Selvfølgelig, du er voksen, du kan velge det du vil, sa hun. Det ble alltid etterfulgt av et men.

Selvsagt ble det aldri NHH.

Synnøve Hørsdal var mye mer interessert i kunst og kultur. Hun tenkte at hun ikke kunne sløse bort livet og ga seg i kast med studier i kunsthistorie. Men dagene på lesesalene i Bergen, København og Roma ble vel lange. Hun mener selv at hun var litt lat.

I samme sekund demmer hun effektivt opp for selvkritikken:

– I dag driver jeg jo en stor bedrift, selv om den ikke produserer skruer.

Hun sier at hun sikkert burde gjort mer, lest mer, studert hardere.

– Roma er en fantastisk by. Der studerte jeg offentlige romerske skulpturer. Portrettbyster av keiserne i romertiden, fra Augustus til Konstantin. Så på forskjellene i hvordan de var fremstilt. Augustus var en av folket, han ble erklært som gud først da han var død. Men Konstantin ble fremstilt som en gud – du kan se det på hvor blikket er festet. Det går mer og mer oppover.

Fransk skit

Litt tilfeldig var det at hun endte opp i stålbyen Sheffield midt i England for å studere filmproduksjon. Byen var nettopp blitt blinket ut av EU til å transformere nedlagt industri til kultur, kvartalet skolen lå i, var merket som Culture Industry Area.

I bakgrunnen. Komedien «Staying alive» hadde premiere i januar 2015. Hørsdal bak til høyre.

I bakgrunnen. Komedien «Staying alive» hadde premiere i januar 2015. Hørsdal bak til høyre.

– For meg var skolen slett ikke verst. Jeg fikk stor frihet til å bruke nytt utstyr, vi fikk ressurser til å produsere mye film. Vi laget kortfilm for Channel 4. Jeg var heldig og fant en regissør. Sammen fikk vi gjort mange prosjekter; det var en god introduksjon til praktisk filmarbeid. Jeg elsket det! Men det startet med panikk: Hvor var vhs-kassetten jeg skulle passe på?

Hun kunne tilbringe timer i kinosalene. Gjerne et trippelprogram med arthouse-filmer.

– Jeg så alt mulig, historiske filmer, bølgefilmer, nåtidsdramaer – hele filmhistorien. Med årene er jeg blitt mer glad i de store, kommersielle filmene.

Jeg så alt mulig, historiske filmer, bølgefilmer, nåtidsdramaer – hele filmhistorien. Med årene er jeg blitt mer glad i de store, kommersielle filmene

– Altså det store spetakkelet?

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig: Noe Aftenposten, Etterbørs i DN. Så leser jeg usystematisk både det ene og det andre.

2. Ser på: Har ikke lineær tv, bare nett. Ikke noe fast. Serier, mye film. Dagsrevyen.

3. Hører på: NRK P2 når jeg går til og fra jobb, og podkaster. Gleder meg til Giæver & Joffen hver fredag. Før det amerikanske presidentvalget gikk det i ulike podkaster fra USA.

4. Favorittduppeditt: Sykkel og radio. Sykkel uten motor.

5. Kjører: Alfa Romeo 169 TI, bensin, sort med et lite knekk.

6. Skulle bli som 12-åring: Det visste jeg ikke. En stund skulle jeg bli kunstmaler, for det syntes mormor var så fint.

7. Favorittbok: Det har variert. Har lest mange amerikanske menn, egentlig. Norman Mailer, Philip Roth, James Elroy. Av de senere har Elena Ferrantes bøker vært mest oppslukende. Men nå blir det mer og mer norsk.

8. God til: Hva er jeg god til, HP? (Samboeren kommer ut med kaffe og hjemmebakt surdeigsbrød, første forsøk.) Igangsetting, svarer han. Ja, jeg er utålmodig.

9. Dårlig til: Har ofte ikke tenkt til endes før jeg begynner.

10. Redd for: Rotter og slanger liker jeg dårlig. Når man får barn kommer en helt ny redsel, for at noe skal hende med barna.

11. Kan ikke fordra: Selvfølgeligheter som gjentas. Og skilt med dårlige, liksomfiffige butikknavn kan irritere meg ekstremt.

12. Favorittnettsted: NRK.no, av mange grunner.

– Ja! Det er gøy. Men også disse må ha nok historiefortelling. Til og med «The Hunger Games» klarte å skape nok spenning, mens «Rogue One: A Star Wars Story» ble litt tam. Den beste filmen jeg har sett i nyere tid, var «Moonlight», som vant tre Oscar. Den var nydelig, veldig human og stillferdig, det menneskelige kom fint igjennom selv om det ikke var gode kår for det. «Winter’s Bone» var fantastisk, en av disse filmene som brente seg fast. Filmer jeg stadig vender tilbake til, er «Gudfaren», Francis Ford Coppolas mafiaepos i tre deler. Og «Hjortejegeren». Dette er kjempesvære fortellinger. Jeg så den franske «Irréversible». Den var helt forferdelig. Skit. Den viser seksuell fornedring, voldtekt. I dag ville jeg ikke orket å utsette meg for den. Ikke det at jeg er så veldig fintfølende, altså. Men der gikk det en grense.

Rett og slett hjem

Det blir ikke film av alle prosjektene Hørsdal og hennes medarbeidere setter i gang. Årsverk fordamper hele tiden, uten noen gang å nå frem til et lerret eller en skjerm.

– Noe skrotes før det kommer til manus. Andre ideer skrotes etter mange runder med manus. Kanskje får vi ikke finansiert prosjektet, eller vi klarer ikke helt å knekke den historien. Tv-dramaet «Lykkeland» over åtte episoder har vært med oss lenge, helt siden 2004. Det har vært lagt ned i en skuff flere ganger. For så å bli hentet opp igjen. Men nå filmer vi det.

Det var en temmelig ny tanke: Kunne en tradisjonell filmprodusent også lage dramatisk materiale for tv?

– Det første jeg tenkte på, var å gjøre noe med Werna Gerhardsen. Hva skjedde på veien fra dugnad til kommers? Men da ville historien fort endt opp tilbake i krigen, og det hadde jeg ingen lyst til. Så surret jeg litt rundt, tenkte. Men jeg er jo vokst opp i Stavanger, og tenkte: Ok, Stavanger! Gå hjem, rett og slett. Til tiden da oljen ble funnet. Til gullrushet, til velstandsøkningen.

– Hva er det en fiksjonsfilm kan gjøre som en dokumentar ikke kan?

– Jeg kunne ikke fortalt det vi gjør i «Lykkeland» gjennom en dokumentar. Vi går tett på enkeltpersoner og dramatiserer hvordan det påvirket enkeltmennesket. Lager dramatiske situasjoner som viser hvordan de påvirkes av det som skjer rundt dem. Vi forsøker å si noe om hva som skjer når slike forandringer inntreffer. Blir man med? Tar man utfordringene? Står man imot, eller tror man på det? Hvordan håndterer folk det?

Hørsdal mener at emnet er enda litt mer interessant nå som vi ser en slutt på oljen.

– Vi forsøker, så mye som mulig, å holde oss unna de historiske personene. Men mange hendelser og de historiske milepælene er med.

På beddingen hos Maipo ligger også den tredje Solan og Ludvig-filmen.

– Denne gangen skal de forsøke seg på en måneferd. For Kjell Aukrust var månekappløpet en stor hendelse, han var opptatt av det. Det blir morsomt å ta de to figurene ut i space, gjøre stop-motion-dukkene vektløse. Og hvordan filmer vi vektløshet? Jeg håper vi har løst det!

For Kjell Aukrust var månekappløpet en stor hendelse, han var opptatt av det. Det blir morsomt å ta de to figurene ut i space, gjøre stop-motion-dukkene vektløse. Og hvordan filmer vi vektløshet? Jeg håper vi har løst det!

– Kommer de seg til månen?

– Nja, jeg husker ikke helt hva vi er enige om å si her. Vi får vel bare se.

Opptakene til Anne Sewitskys film om Sonja Henie starter i august.

– Det har vært en seig fødsel, og en av de vanskeligste filmene jeg har gjort. Ine Wilmann har hatt skøytelærer i tre år, stakkars. Sonja Henie var et unikt vesen. Vi har valgt å fortelle om Hollywood-karrieren. Den er ganske heftig. Den første filmen hun laget, «One in a Million», ble den mest sette filmen – i verden – i 1937. Vi har lett etter Beverly Hills-huset hennes på flere kontinenter, og endte opp utenfor Malaga. Vegetasjonen måtte ligne.

Sewitsky regisserte Maipos eneste Sundance-vinner så langt, «Sykt lykkelig».

– Filmen «Askeladden – I Dovregubbens hall» kommer i høst?

– Et av de store konseptene vi satser på, er folkeeventyrene. Det høres lett ut, men det er ikke det. Det ser imidlertid ut til å treffe veldig i tiden, med en blanding av det norrøne, fantasy, creatures. I filmen skal Askeladden ut på en klar quest. Den er nesten ferdig, mangler bare noe VFX – altså visuelle digitale effekter. For trollet!

Frelst in translation

Hørsdal har gjort mange reiser til Kina.

– De har en mangel på gode fortellere. Det kan vi tilby. Men det har vært mange rare og vanskelige møter.

Hun elsker derimot Japan. Og japansk mat. Men takket nei til en engelsklærerjobb i Tokyo da hun var 19–20 år.

– Det hang ved meg i årevis. Ikke var det i karakter, heller. Det var den ene tingen jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men ikke gjorde. Jeg angret. Det var helt håpløst, fornuft eller oppdragelse eller noe.

Den kvelden hun og samboeren så «Lost in Translation» på Vika kino i Oslo, Sofia Coppolas eksistensielle fundering over postromantikken og uoverstigelige kulturkløfter, ble Hørsdal «utrolig irritert over at nå kom alle til å ville dra til Tokyo, gikk rett hjem og kjøpte to flybilletter til Japan».

Verdenskrysset. Ved Shibuya Crossing i Tokyo, som gjerne omtales som verdens største og travleste veikryss.

Verdenskrysset. Ved Shibuya Crossing i Tokyo, som gjerne omtales som verdens største og travleste veikryss.

– Vi ble begge frelst. Selv om Japan er et samfunn som ikke tar imot barn. Men hvis du er litt over gjennomsnittet opptatt av god mat, slik HP (samboeren, red.anm.) og jeg er, er Tokyo himmelen. Uansett.

Hun fremfører høflighetsvisitten av en god venninnes pen pal som en absurd énakter, som starter med meningsløse høflighetsfraser – ok, ok, you like? – via restauranter og barer, til det hyles ned champagne stående på en bardisk, til alle har drukket nok, nordmennene vil hjem, men nooo … no karaoke? Og de synger til lyset renner.

– Fra uforståelig høflighet og ingen reell kommunikasjon ble det en av de morsomste nettene vi har hatt i våre liv. Vi så det ikke komme.

Samtalen i Bjorviga er straks slutt. Vi utveksler kulturpessimisme. Hørsdal sukker over en kulturminister som ikke viser noen interesse for kultur, over populismen som sprer seg som brunsnegler i kompost.

– Jeg fikk en forespørsel fra pornofilmfestivalen i Berlin om å vise Anne Sewitskys kortfilm «Oh My God». Den har vært vist overalt, på festivaler for homser og lesbiske, og på barnefilmfestivaler.

Filmen handler om tre 11 år gamle jenter som lurer på hva orgasme er, med rekvisitter som Pax-boken om kvinnekroppen, rosa pusegensere og en hendig sølvskje i en tidsriktig kaffekopp fra Norsk Data. Ekstasen er det store forlokkende mysteriet.

– Men jeg sa nei til pornofolkene i Berlin, og fikk derfra til svar at de var vant til totalitære styrer som Iran, så mitt avslag overrasket dem ikke!

Hun ler mot vinden. En hegre letter, med vingeslag av kontrollert fryd.

(Vilkår)