Katherine Barrios i Xeneta følger debatten om kvinner i tech med interesse og undring

– Jeg tror ikke man skal overtenke det, sier Katherine Barrios.

Hun har merket seg at det lokale it-miljøet sliter litt med å fordøye en undersøkelse fra IKT-Norge, som, ikke helt overraskende, fant at de fleste norske it-gründere ligner hverandre. De er helst hvite menn på full fart mot 40. Ord som «skremmende» og «problematisk» faller. Selv hennes egen sjef, Xenetas Patrik Berglund, har gitt uttrykk for at undersøkelsen viser «nitriste» tall. Også i Xeneta er det flest menn blant de omkring 50 ansatte, selv om selskapet er mangfoldig målt etter de ansattes bakgrunn.

Kan bli offer selv

Men Katherine Barrios advarer mot å henge seg opp i kjønnsbalanse og kjønnsroller.

– Visst er det slik at ansatte i teknologiselskaper har en tendens til å være menn. Vi får bare erkjenne at virkeligheten er slik, jobbe oss gjennom den og heve oss over kjønnsforskjellene i stedet for å la dem oppsluke oss. Den som fokuserer for mye på kjønn og kjønnsbalanse, kan selv bli offer for et kjønnsrollesystem, sier hun.

Den som fokuserer for mye på kjønn og kjønnsbalanse, kan selv bli offer for et kjønnsrollesystem

– Hvis man føler seg utfordret av at arbeidsplassen ikke er kjønnsmessig i balanse og er opptatt av dette hele tiden, risikerer man å skape et problem. Det er bedre å unnlate å gjøre det til et problem og heller jobbe videre. Det har i hvert fall funket best for meg personlig.

Barrios tror heller ikke det spiller så stor rolle at et flertall av teknologer og tekno-gründere er menn.

– Å starte et selskap er vanskelig, uavhengig av om du er mann eller kvinne, sier hun.

– Det snakkes stadig om at det ikke er nok kvinner som jobber i teknologifeltet eller som studerer teknologi. Men man trenger ikke teknologibakgrunn for å starte eller lede for eksempel et programvareselskap. Det du trenger, er interesse for innovasjon og teknologi og lyst til å lære nye ting. Jeg studerte ikke teknologi, og jeg er ikke ingeniør. Jeg studerte kommunikasjon og statsvitenskap, men jeg arbeider i teknologisektoren, med programvare. I fremtiden vil dessuten de fleste foretak gå inn i teknologisektoren uansett. Å fokusere på tech-kompetanse alene vil bli en foreldet tenkemåte.

Sin egen nisje

Barrios har tilbrakt det meste av karrieren med å internasjonalisere norske it-bedrifter, eller som hun selv beskriver sin spesialitet: «Hjelpe selskaper født i Norge å bli globale.»

– Jeg kjenner det internasjonale business-til-business-markedet for programvare og har engelsk som morsmål. Vil norske selskaper lykkes globalt, må de kommunisere med engelsk på morsmålsnivå. Slik skapte jeg meg en nisje.

Etter noen pr-jobber i Florida under dotcom-bølgen i 2000 ble Barrios rekruttert av nettleserselskapet Opera Software og havnet i Norge. I den prosessen fikk hun smake hvordan byråkrati i Norge gjør det vanskelig for norske kunnskapsbedrifter å rekruttere talent i utlandet; det tok henne 11 måneder å få arbeidstillatelse. Problemet har ikke gått sin vei. I dag er knapphet på arbeidskraft en hemsko for videre vekst i Xeneta.

Etter Opera fikk hun jobber i andre teknologiselskaper, inkludert Agresso, der hun også møtte sin fremtidige ektefelle Christian. Han er fra Lillehammer, og for noen år siden flyttet paret dit. Nå pendler hun de fleste av ukens dager mellom Lillehammer og kontorene på Grünerløkka i Oslo.

Verden står ikke stille

Selv etter årene som lillehamring sliter Katherine Barrios med å få til rett tykkelse på l-en i «mjølk». Men å «banne i kjerka» har hun ingen problemer med. Det snakkes fortsatt om hennes uttalelser til nettmagasinet Shifter i fjor om norske kvinners svangerskapspermisjoner, som etter hennes syn ikke er noen ideell match med teknologiselskaper der utviklingen er rask og tidsfristene knappe.

– Mitt syn på permisjonsordningene skiller seg nok litt ut. På den ene siden er det flott å ha ordninger i Norge, men ting går så fort i bransjer som vår. Jobber man et sted hvor det skjer mye, kan det være en stor tabbe å bare forsvinne fra jobben i lange tider, for eksempel på permisjon i 12 måneder. Mens man er borte, kan kollegene ha unnagjort flere prosjekter, ingenting er det samme når man kommer tilbake, og det blir vanskelig å henge med. Hvis kvinner ønsker å bli mer involvert i teknologisektoren, må de se at dette er en næring som beveger seg raskt, spesielt hvis bedriften satser internasjonalt. Man må være innstilt på å være tilgjengelig, ikke regne med å være helt borte i ukevis av gangen, og huske at verden ikke står stille selv om Norge har egne helligdager og lang påske, sier Barrios.

– Jeg forstår at dette kan utfordre folk, men det er nå en mening jeg har, og jeg er ikke redd for å ytre den. Jeg mener likevel det går an å stifte familie og henge med på jobben. Det bare gjelder å være mer innstilt på kompromiss enn en del norske kvinner og menn er. Du må gi litt. Du kan ikke få alt. Og heldigvis har vi telefonen og de andre hjelpemidlene som gjør at vi kan jobbe uten å «dra inn på jobben».

– Hvordan løste du dette selv?

– Jeg jobbet gjennom min permisjon. Jeg delte den 50 prosent med min mann, som på den tiden drev et eget it-selskap, og tok med vår datter på jobben. Det var viktig for meg. Jeg visste at hvis jeg skulle være borte i ti måneder, ville jeg være out of the loop når jeg kom tilbake. Det ønsket jeg ikke, så jeg tok et valg. Hvis du er kvinne og vil være leder, trenger du å ta tøffe valg. Forresten er ikke valgene så vanskelige. Men du trenger et godt støtteapparat. Min mann har vært en stor støtte for meg, hjulpet meg å håndtere tidspresset på jobben og stilt opp slik at vi kunne ha et barn. Likeledes har min sjef vært en stor støtte. Familie og karriere er en balansekunst, og den er ikke gratis. Man må ofre noe, man kan ikke spise kaken og fortsatt ha den.

Barrios er opptatt av at kvinner som vil involveres i teknologi og ledelse, selv må være villige til å gripe mulighetene når de dukker opp.

– Det går begge veier. Selv har jeg vært så heldig å stort sett få jobbe med storartede menn, som har støttet meg og gitt meg muligheter. Men det handler også om ens egen innstilling. Hvis man ikke er villig til å ta sjanser, blir debatten om kvinners muligheter i teknologisektoren en intetsigende, kontraproduktiv diskusjon der man bare bebreider hverandre.

Nå er det jeg som snakker

Barrios deler gjerne på sine leveregler. En slik leveregel er å sørge for å bli respektert.

– Du må kreve respekt, og avtvinge respekt. Selv små ergrelser, for eksempel å bli avbrutt mens jeg snakker, sørger jeg for å gjøre et poeng av. Det er bare å si på en høflig måte, «ikke avbryt meg, for jeg er ikke ferdig med å snakke». Hvis jeg ikke gjør det, skapes en presedens. Da vil de fortsette å avbryte eller prate sammen mens jeg snakker, så det gjør jeg noe med. Slikt skjer ofte med kvinner i mannsdominerte forsamlinger. Vi skal vente av menn at de opptrer respektfullt, men må også vente av kvinner at de sier tydelig fra når det er nødvendig. Det er jo også alminnelig høflighet, uavhengig av kjønn, å la folk få snakke ferdig. Men ikke alle har antenner. Den som setter seg i respekt, respekterer seg selv. Det vil andre legge merke til, og det er der forandringen oppstår. Men det er tøft, slikt skjer ikke fra den ene dagen til den andre.

En annen av Barrios’ leveregler, dessverre nesten uoversettelig, er «å gi f» i andres mulige reaksjoner på hva man selv måtte ha på hjertet.

– Hvis man hele tiden skal uroe seg for hva andre måtte mene om en selv, vil vi ikke komme noe sted i det hele tatt. Hva er det verste som kan skje? I bedriftene trenger vi å ha sunne diskusjoner og utfordre hverandre, og hvis vi ikke blir enige, må det jobbes frem bedre løsninger. Å gi blaffen i andres reaksjon er vanskelig for både menn og kvinner, men kanskje mest for kvinner på grunn av hvordan verden har vært og fortsatt er, mener hun.

Å gi blaffen i andres reaksjon er vanskelig for både menn og kvinner, men kanskje mest for kvinner på grunn av hvordan verden har vært og fortsatt er

– Dette kan være ekstra vanskelig for nordmenn, som ofte er konfliktsky. Kall det gjerne en klisjé, men jeg ser denne skyheten hele tiden, både i arbeidslivet og ellers. Den ligger i kulturen og er definitivt ikke kjønnsspesifikk. Det er som med den norske beskjedenheten. Nordmenn kunne med fordel vært mindre beskjedne og flinkere til å fortelle hvorfor man er best. Men det er selvfølgelig krevende å balansere mellom å være foroverlent og å fremstå som en arrogant drittsekk, sier Barrios.

– Heldigvis går det fremover, litt etter litt. Nye tenkemåter vinner frem, ikke minst på grunn av alle oppstartsbedriftene vi får etter hvert. Dette vil bidra til å løfte Norge inn på nye markedsplasser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.