Nord og ned. En gang var han Norges første somaliske trikkesjåfør, i dag er han Somalias første norske statsminister. – Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe for landet mitt, sier Hassan Khaire fra det barrikaderte presidentpalasset. – Det somaliske folk har vært gjennom nok lidelse.

Nord og ned. En gang var han Norges første somaliske trikkesjåfør, i dag er han Somalias første norske statsminister. – Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe for landet mitt, sier Hassan Khaire fra det barrikaderte presidentpalasset. – Det somaliske folk har vært gjennom nok lidelse.

– Det var nesten ingen jeg kjente her lenger. Folk var enten drept eller drevet på flukt

Tekst

Vil du få varsel hver gang Nils Anker publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Mogadishu

Sønderrevne, tørkerammede, gjennomterroriserte Somalia fester lit til en ny statsminister fra Valdres – og norske midler fra noen som har mistet troen på tradisjonell nødhjelp.

Sanden er gyllengul i Mogadishu. Havet er himmelblått, menneskene er vakre, men overalt, kjørende til det barrikaderte presidentpalasset – et slags maktens fengsel plassert på en høyde i byen – springer noe helt annet en i øynene: En skjønnhet som er maltraktert av årtier med barbarisme, kaos, død og jævelskap. Bygningsmasse som er istykkerskutt og sprengt til det ukjennelige – armeringsjern, søppel og hule, tomme blikk. Det finnes voksne mennesker her som ikke kjenner noe annet.

Å bevege seg rundt i det som er kalt verdens farligste by, krever bevæpning til tennene. Bilen er dels skuddsikret og ledsages til enhver tid av to Toyota-pickuper med fem maskingeværutstyrte mann på hvert lasteplan. Én bil leder an, en annen patruljerer sidegater på jakt etter veibomber, granatkastere og kjøretøyer fullastet med sprengstoff og overbevisning. Vaktene er trent for å drepe – forulykkede kunder er elendig for business. Livet er lagt i deres hender. Man får bare belage seg på at ingen andre betaler bedre.

Livet på skråplanet. Bevæpnet eskorte er nødvendig for utlendinger i sønderrevne Mogadishu. Angrep fra islamistgruppen al-Shabaab forekommer nesten daglig, og vaktene må rekrutteres nøye, lønnes og behandles godt – og plukkes fra ulike klaner, skal man være sikker på at våpnene ikke rettes motsatt vei. Al-Shabaab har erklært seg som en undergruppe av al-Qaida, kontrollerer sørlige partier av Somalia, og har ennå sterk tilstedeværelse i Mogadishu.  

Livet på skråplanet. Bevæpnet eskorte er nødvendig for utlendinger i sønderrevne Mogadishu. Angrep fra islamistgruppen al-Shabaab forekommer nesten daglig, og vaktene må rekrutteres nøye, lønnes og behandles godt – og plukkes fra ulike klaner, skal man være sikker på at våpnene ikke rettes motsatt vei. Al-Shabaab har erklært seg som en undergruppe av al-Qaida, kontrollerer sørlige partier av Somalia, og har ennå sterk tilstedeværelse i Mogadishu.  

Det føles trygt så lenge det ikke smeller. Det gjør det riktignok til stadighet. Islamistgruppen Al-Shabaabs angrep er så hyppige og blodige at de fleste vestlige medier for lengst nesten har sluttet å rapportere om dem. Bare siden nyttår er over 300 mennesker drept i snart 40 terroranslag. Bilen krysser Maka al-Mukarama-veien, der åtte mennesker mister livet i en selvmordsaksjon kun dager senere.

– Too much traffic, sier sjåføren.

Det spraker i samband, prates konstant i mobiltelefoner.

Flyktning og hjelper. Statsminister Hassan Khaire har returnert til Somalia, landet han flyktet fra i 1989. – Det har alltid vært en drøm å kunne hjelpe det somaliske folk.  

Flyktning og hjelper. Statsminister Hassan Khaire har returnert til Somalia, landet han flyktet fra i 1989. – Det har alltid vært en drøm å kunne hjelpe det somaliske folk.  

Ved palassets første sikkerhetssperring er det latter og god stemning. Nøyaktig en uke senere skal Somalias yngste minister, symbolsk viktige Abas Abdullahi Sheikh, bli drept av vaktsoldater ved akkurat samme checkpoint. Det kan ha vært en misforståelse. Stemningen er høyspent, man skyter før man spør.

Vold er imidlertid ikke det eneste som hjemsøker Somalia. Tørke og hungersnød truer i skrivende stund med å ramme seks millioner mennesker.

Landets nyslåtte statsminister Hassan Khaire har således fått nok å henge fingrene i. Han tar imot oss med søtsaker og kaffe ved presidentpalasset.

Fakta: Hassan Khaire

Somalias statsminister, født 1968 i Somalia.

Både norsk og somalisk statsborger.

Kom til Norge og Valdres som flyktning i 1989.

Utdannet innen statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, master i ledelse fra Universitetet i Edinburgh.

Har vært leder av Norsk Somalisk Råd.

Jobbet for Flyktninghjelpen fra 2006, fra 2011 til 2014 som regionaldirektør for Afrikas horn.

Tilhører den innflytelsesrike Hawiye-klanen.

Nylig Afrika-direktør for Soma Oil and Gas, bosatt i London.

Ble 23. februar i år, uten stor politisk erfaring, utnevnt til statsminister av Somalias president Mohamed Abdullahi Mohamed.

Khaire har, som mange somaliere, et litt yngre utseende enn hans 49 år skulle tilsi, men fremstår likevel preget, tynget av ansvaret han nå er pålagt.

– Det var ikke et lett valg å ta, ikke sånn at jeg jublet – «endelig har jeg fått meg en ordentlig jobb», sier han på et merkelig velkjent mål, fremmed for menneskene som sitter rundt ham:

– Jeg gruet meg.

Verdenssamfunnet og forpinte Somalia har festet sin lit til en norsk statsborger og ​tidligere trikkesjåfør, opprinnelig fra Valdres- og Gjøvik-traktene.

Gamle Oppland

Vestre Slidre, 1989. Oppvokst i og med skolegang fra Mogadishu, rakk 21 år gamle Hassan Khaire akkurat unnslippe Somalia før full borgerkrig brøt ut etter militærdiktator Siad Barres flukt fra byen i 1991. Med en gjeng andre afrikanere havnet Khaire midt i den vesle meierikommunen i Valdres, Oppland, i en tid da norsk velkomst fremdeles var preget av velment nysgjerrighet og optimisme.

– Biler pleide å stoppe da vi gikk langs motorveien, norske barn kom og tok på oss, minnes statsministeren med et lite flir fra den nesten tronepregede stolen sin.

Biler pleide å stoppe da vi gikk langs motorveien, norske barn kom og tok på oss

Hassan Khaire, statsminister i Somalia

Det somaliske flagg henger bak ham, rundt ham lytter et knippe uforstående somaliske menn fra ornamenterte sofaer.

– Vi ble utrolig godt mottatt. Nordmenn er veldig fredelige og sjenerøse mennesker. Vi fikk venner og ble invitert hjem til folk.

Fredshotellet. Peace Hotel er utenfor Mogadishus såkalte sikkerhetssone, men har likevel vært skånet for terrorangrep og drepte gjester i alle år. I januar var det nære ved. Selvmordsbombere kom seg gjennom en kontrollpost, detonerte også en bombe like utenfor hotellet. Nabohus kollapset, åtte mennesker miste livet. Hotellinnehaver Bashir Osman lar seg tilsynelatende ikke bekymre, hevder han ikke var målet, investerer heller i vannscootere fra Dubai til en planlagt strand-resort.  

Fredshotellet. Peace Hotel er utenfor Mogadishus såkalte sikkerhetssone, men har likevel vært skånet for terrorangrep og drepte gjester i alle år. I januar var det nære ved. Selvmordsbombere kom seg gjennom en kontrollpost, detonerte også en bombe like utenfor hotellet. Nabohus kollapset, åtte mennesker miste livet. Hotellinnehaver Bashir Osman lar seg tilsynelatende ikke bekymre, hevder han ikke var målet, investerer heller i vannscootere fra Dubai til en planlagt strand-resort.  

Khaire er gammel nok til å huske et Mogadishu slik det ofte beskrives som en fjern drøm. En gang Afrikas påstått tryggeste by, kalt «den hvite perle ved Det indiske hav», der brede avenyer, hoteller og italiensk nærvær preget dagliglivet. Det finnes ennå somaliske gubber som snakker et nesten mafioso-aktig italiensk-engelsk, men selv de italienske likene er i dag spadd opp av jorden ved den utbombede katedralen, kastet på sjøen. Byen var en tradisjonsrik krysning av Middelhavet og den arabiske, asiatiske og afrikanske verdenen. Historier verserer om lokale løpegrupper som pleide jogge med expats og utilslørte, shortskledde kvinner ved det i dag terrorrammede og utrygge Lido Beach. I fjor ble rundt 30 mennesker drept i angrep på stranden. En gang var stedets eneste faremoment de bistre haiene som samlet seg bak korallrevene.

– Det gjør ekstra vondt når minnene er så sterke, sier Khaire.

Flyktningen innfant seg etter hvert på Gjøvik, først på asylmottak, senere som fremmedlærer ved Koppang skole. Hjemme i Mogadishu eskalerte ting stadig. I 1993 – utførlig dramatisert i filmen «Black Hawk Down» – ble amerikanske helikoptre skutt ned av lokal milits. Amerikanske lik ble slept rundt i gatene, en episode som plutselig ga ekko inn i vår tid: 4. mai ble «Navy Seal» Kyle Milliken den første amerikanske soldaten drept i Somalia siden Bill Clinton trakk styrkene ute etter forsmedelsen for nær 24 år siden. Donald Trump har for lengst varslet økt militært nærvær i det kriserammede landet.

Fra Norge så Khaire moderlandet eskalere stadig mer inn i krig, ekstremisme, militsgrupper og tyranni fra klanledere og krigsherrer, avløst av gjentatte humanitære katastrofer.

Hassan Khaire flyttet etter hvert til Oslo, ble en del av et somalisk miljø på Blindern, studerte statsvitenskap og sosiologi, ble leder av Somalisk Forening.

– Ja, jeg var visst Norges første somaliske trikkesjåfør, jobbet som lærer på Uranienborg skole og med boligformidling for Grünerløkka bydel, slike ting, sier han, virker nesten selv å stusse over ordene – levninger fra et annet liv.

Etter lederstudier i Edinburgh ble Khaire ansatt i Flyktningehjelpen, først som landsjef for Somalia, til slutt som regionsjef for hele Afrikas horn. I 2010 geleidet han dronning Sonja rundt i klodens største flyktningleir, Dadaab, i Kenya.

– Jeg har mer eller mindre hatt en tilstedeværelse i regionen siden 2006. Det var alltid et håp å returnere. Det er ett av problemene med norsk integrering. Men det var underlig og vondt å komme tilbake til Mogadishu. Det var nesten ingen jeg kjente her lenger. Folk var enten drept eller drevet på flukt.

Han legger lange hender mot hverandre, fingertupper mot fingertupper, slik menn av makt ofte gjør.

– Byen var forandret, men også jeg. Hodet mitt var et annet.

Nasjon av unge. Jente og lam, sentrale Mogadishu. En tørke- og sultkatastrofe står i fare for å ramme 6,2 millioner mennesker i Somalia – halvparten av landets svært unge befolkning. Hassan Khaire har uttalt at 110 mennesker fra et distrikt nylig mistet livet som følge av tørken. Det tok under to døgn.  

Nasjon av unge. Jente og lam, sentrale Mogadishu. En tørke- og sultkatastrofe står i fare for å ramme 6,2 millioner mennesker i Somalia – halvparten av landets svært unge befolkning. Hassan Khaire har uttalt at 110 mennesker fra et distrikt nylig mistet livet som følge av tørken. Det tok under to døgn.  

Fiskelære

Hassan Khaires yrkesliv har ikke vært blottet for kontroverser. På grensen mellom Kenya og Somalia ble en delegasjon fra Flyktninghjelpen kidnappet av en lokal milits i 2012, men skal ha blitt reddet like før et forestående salg til al-Shabaab. Saken endte i et erstatningssøksmål for norske domstoler. En kanadier gikk til sak og mente at Flyktninghjelpen hadde utøvd «grov uaktsomhet» blant annet på grunn av et svakt sikkerhetsopplegg. Khaire unnslapp selv akkurat bortføringen, sittende i samme bilkortesje, og var sentral både i planleggingen av sikkerheten, samt i den etterfølgende kontakten med den lokale krigsherren som sørget for å få frigitt gislene. Saksøker vant frem i erstatningssøksmålet for tingretten.

I fjor – den gang som London-bosatt Afrika-sjef for oljeselskapet Soma Oil – skal Khaire ha blitt etterforsket av et FN-organ for påståtte bånd til ekstremister – og for korrupsjon. Også hans rolle i den nevnte kidnappingssaken ble det stilt spørsmål ved i det lekkede dokumentet. Spekulasjonene ble av både Khaire og norsk UD avvist som fullstendig absurde. FN fant da til slutt heller intet grunnlag for anklagene.

Khaire blir beskrevet som en pragmatiker, men også som en statsmann, som en samlende type, nærmest med Gerhardsen-aktige kvaliteter.

– Som somaliere flest er han en opportunist, rå til å se muligheter. Han er uhyre kvikk i hodet, løsningsorientert og realistisk. Han er et sjeldent og godt eksempel på at Somalia for en gangs skyld antagelig har valgt rett mann til jobben, forteller en kilde fra norsk utenrikstjeneste i Øst-Afrika.

– Vi følger ennå metodene Khaire la opp for oss i Somalia, forteller Erik Abild fra Flyktninghjelpen.

– Han fikk til ting selv de lokale mente var umulig – sluttet eksempelvis å rekruttere folk basert på at de skulle tilhøre ulike klaner. Han mente det var mulig å rekruttere basert på kvalifikasjoner, og beviste det i praksis. Du skulle ikke ta med deg klanen inn i Flyktninghjelpen. ​

Slik er det ikke i regjeringsapparatet. Somalias nye president, Mohamed Abdullahi Mohamed, populært kalt «Farmajo» – en lokal omskriving av det italienske ordet for ost – satt tidligere på statsministerposten, de ledende klanene får hver sin posisjon. Farmajo skal for øvrig ha nokså god kontroll på militæret og være noe så sjeldent som populær i folket. Eller som en somalisk analytiker formulerte det: «Den minst korrupte og mest populære kandidaten vant Somalias mest korrupte og minst demokratiske valg.»

Foruten å velge seg Khaire, har den somalisk-amerikanske presidenten erklært full krig mot al-Shabaab og tilbudt «hjernevasket ungdom» amnesti. Resultatene av straffriheten har foreløpig uteblitt.

Som Khaire har Mohamed også bakgrunn fra humanitær hjelp. Det kan komme godt med i en nasjon som i 2017 forventes trenge 860 millioner dollar, bare fra FN. Khaire utdyper:

– Personlig, å ha den bakgrunnen, gjør at jeg enklere samarbeider med de ulike institusjonene, at jeg har fått en grunnleggende forståelse for det. Jeg har levd et liv utenfor alt dette, sier han og slår hendene ut i palassets beskjedne overdådighet.

Å motta hjelp kan passivisere. En gjentatt generalisering om somaliere blant de DN møter i Mogadishu, er at de gjerne opplever suksess i USA, der de får 200 dollar i lommen og må klare seg selv. Tvunget, er folkeferdet strålende businessmenn. Gis de muligheter til latskap, tar de også dem.

– Tradisjonell bistand, slik vi kjenner den, står nok overfor store utfordringer, sier Khaire.

– Vi må lære oss å fiske i stedet for å bare motta fisk.

Rommet Khaire sitter i, er således ikke bare befolket av underordnede landsmenn. I en stol sitter også en nyere, norsk hjelpeorganisasjon som har forkastet flere prinsipper om konvensjonell bistand og politisk nøytralitet.

De ventende. Pårørende har samlet seg i buskas og mulig skygge utenfor Mogadishus største sykehus, Medina. Inne behandles så vel al-Shabaabs døtre og mødre som ofre for skuddsalver, selvmordsbombere, veibomber og granatkasterangrep. Sykehuset er gitt strømforsyning via solcelleteknologi og norske NIS. – Folk er ikke idioter. De skjønner at myndighetene alene ikke har penger til dette, sier sykehusdirektør Mohamad Yusuf.  

De ventende. Pårørende har samlet seg i buskas og mulig skygge utenfor Mogadishus største sykehus, Medina. Inne behandles så vel al-Shabaabs døtre og mødre som ofre for skuddsalver, selvmordsbombere, veibomber og granatkasterangrep. Sykehuset er gitt strømforsyning via solcelleteknologi og norske NIS. – Folk er ikke idioter. De skjønner at myndighetene alene ikke har penger til dette, sier sykehusdirektør Mohamad Yusuf.  

Bli lys!

Ved sykehuset Medina, midt ute på et jorde i Mogadishu, holder de seg med en enkel tavle over dagens mottatte tilfeller og diagnoser. «Bomb» lyder en kolonne, andre oppgir «Mortar attack», «Weapon wound» eller bare det mer endelige «Death». Tallene over dagens ulike skjebner føres så sirlig opp med tusj, som en slags pinslenes protokoll. Det er hit de renner inn, hver gang byens fred og forhåpning på ny raseres av en skuddsalve eller et monumentalt drønn.

Gjennom stillheten en dag. Skuddskader, tapre barn og ofre for siste selvmordsbombe på sykehuset i Mogadishu. Stillheten er likevel øredøvende.  

I dag er det rundt fire dager siden siste selvmordsbombe, fortelles det. Her ligger dens tapre og smilende barneofre i den bakende varmen. Noen hjelpes av mødre som forsøker vifte bort fluer og hete, andre ligger mukk alene, bandasjerte, sjenerte, men med en nysgjerrighet i behold. Her er også ofre for bombekasterangrep, en eldre mann hjelpes uten en lyd opp i sengen. Stillheten er nesten øredøvende. Et rom full av lidelse, et rom fullt av barn. Ikke en lyd.

En mann har flere skuddskader i brystet. Han ser på oss med et blikk så upåvirkelig tomt – som han har sett alt, som han har sett ingenting. Er det hat, total avmakt eller hales livet sakte ut av ham? Det kan være en blanding.

Ute på jordet, forbi ansamlingene av pårørende som tilsynelatende har tatt bolig i kratt og skyggemuligheter, ligger teknologien som driver hele forehavendet. Her er et stort felt moderne solcelleteknologi, besørget av den nyere norske stiftelsen NIS – Nordic International Support Foundation. Organisasjonen, i herværende avis karakterisert som «helt ukjent», har siden starten i 2011 kanalisert 28 millioner dollar til Somalia, 12 millioner dollar til Mogadishu, med donorer som den norske staten og EU.

Pinslenes protokoll. De ulike pasientenes skjebner føres sirlig opp på en tavle ved Medina, Mogadishus største sykehus.  

Pinslenes protokoll. De ulike pasientenes skjebner føres sirlig opp på en tavle ved Medina, Mogadishus største sykehus.  

En av dens to ledere, Christopher Eads, tidligere Afrika-analytiker i den internasjonale publikasjonen The Economist Intelligence Unit, går over marken omgitt av nær umerkelige sikkerhetsvakter med Kalasjnikov-munningene klare.

– Tidligere måtte vi slå av strømmen syv timer hvert døgn, vi hadde ikke nok bensin til å drive aggregatene, forteller Mohamad Yusuf, sjef ved sykehuset som er Mogadishus største, og tilbyr en banan på kontoret sitt.

– Det var håpløst. En ting er mørket, maskiner som ikke gikk, en annen er vaksiner og medisiner som forvitrer. Vi kunne glemme å ha en fungerende blodbank, forteller han, de viser et knippe rødoransje, tilsynelatende friske poser blod i et kjøleskap.

Sykehuset behandler også Al-Shabaabs pårørende. ​

Tapre barn. Ved sykehuset i Mogadishu nyter tapre barn strømforsyning fra solcellepaneler.  

Tapre barn. Ved sykehuset i Mogadishu nyter tapre barn strømforsyning fra solcellepaneler.  

Det store solcelleanlegget er nær vedlikeholdsfritt og ett av flere satt opp av NIS rundt i Somalia. I tillegg kommer det som er blitt en slags farsott i moderne bistandsarbeid, men egentlig er deres innovasjon: solcelledrevet gatelys. Mørke Somalia opplyses, revitaliserer, gir et skinn av statlig nærvær. BBC var tidlig ute og rapporterte om den norskstøttede aktiviteten, flere har kommet etter.

Fakta: NIS – Nordic International Support Foundation

Norsk stiftelse som jobber med stabilisering og fredstiltak i krigs- og konfliktområder. Etablert 2011.

Arbeider med utvikling og styrking av lokale institusjoner og infrastruktur, som gatelys og strømforsyning.

Samarbeider aktivt med myndighetene om konkrete og umiddelbare prosjekter som gjerne styrker disses legitimitet i sårbare stater og overgangsregjeringer.

Prosjekter i år i Somalia, Mali og Myanmar.

Mottar støtte fra blant andre Norge, Storbritannia, Verdensbanken og EU.

– Vi vil bidra med små lommer av positiv forandring. Vi vil gjøre håndgripelige og konkrete ting som kan gi et momentum, bygge legitimitet til myndighetene i sårbare stater. Dette er særlig viktig i overgangsregjeringer, i denne mellomfasen, i tilfeller der staten ikke ennå er så synlig, sier Christopher Eads.

Vi vil bidra med små lommer av positiv forandring. Dette er særlig viktig i overgangsregjeringer

Christopher Eads, leder i Nordic International Support Foundation

På det oppgraderte sykehuset er fraværet av hjelpeorganisasjonens oppspikrede skilt og uttalte nærvær, påtagelig. NIS – og dens 33 lokale arbeidstagere i Somalia – opererer nærmest i skyggene, samarbeider med myndighetene snarere enn å operere på siden av dem, flagger ikke sin tilstedeværelse og bryter således med nødsektorens hevdvunne prinsipp om nøytralitet.

Shantytown. Flere flyktningbosetninger blir permanente, som her fra sentrale Mogadishu.   

Shantytown. Flere flyktningbosetninger blir permanente, som her fra sentrale Mogadishu.   

– Hjelper det en ustabil stat at en nøytral tredjepart tilsynelatende helt alene står for alt godt og positivt som hender der? spør Eads retorisk:

– Altfor mange humanitære prosjekter har en utdatert, politisk naiv, virkelighetsfjern og falsk idé om nøytralitet.

I tilfellet Somalia blir valget mellom de to «ondene» – en potensielt korrupsjonsinfisert stat anerkjent av FN på den ene siden, islamistiske ekstremister på den andre – ifølge NIS enkelt. Man må anerkjenne at man jobber politisk.

– Det er stadig snakk om bærekraftighet etter den akutte nødhjelpen har virket, men hva er det man vil at skal opprettholdes? Styrker man ikke institusjonene – hvordan kan da stabilitet oppnås?

Nødhjelpsgiganten Røde Kors har ingen planer om å oppgi sine grunnleggende prinsipper med det første.

– For oss er nøytralitet helt avgjørende for den tilstedeværelsen vi har i verden i dag. Vi hadde ikke hatt sjanse til å få frem hjelp om ikke partene hadde trodd på vår upartiskhet. Sånn som konfliktsituasjonen er i verden i dag, så kompleks, med så mange parter, opplever jeg i stedet at prinsippet er viktigere enn noen gang, sier Mads Harlem, leder for politikk- og folkerettsseksjonen i Røde Kors.

Natt til mørk morgen. Den norske hjelpeorganisasjonen NIS tyr til konkrete, umiddelbare tiltak for å styrke styresmaktenes legitimitet, som her: livgivende gatelys i Mogadishus Wadajir-distrikt. Tidligere var det livsfarlig for lokalbefolkningen å entre gatene i nattemørket, nå summer det i aktivitet.  

Natt til mørk morgen. Den norske hjelpeorganisasjonen NIS tyr til konkrete, umiddelbare tiltak for å styrke styresmaktenes legitimitet, som her: livgivende gatelys i Mogadishus Wadajir-distrikt. Tidligere var det livsfarlig for lokalbefolkningen å entre gatene i nattemørket, nå summer det i aktivitet.  

Samme kveld ruller bilen strengt eskortert inn i Mogadishus Wadajir-distrikt. Christopher Eads og Eric Sevrin – medgrunnlegger av NIS og tidligere kollega av statsminister Hassan Khaire i Flyktninghjelpen – ser sitt nyeste gatelysprosjekt for første gang. Å gå ut her etter mørkets frembrudd, var en gang ulovlig under Al-Shabaabs styre, men også inntil nylig livsfarlig for byens innbyggere. Nå summer det i plastmøblement, i enkle restauranter, kiosker, en opplyst liten fotballbane og hektisk byggeaktivitet.

– Somaliere er utrolig raske til å se muligheter, og gripe dem, sier Eads.

Tidligere var distriktet, som de fleste, ledet av lokale krigsherrer. I dag er en yngre mann med ugandisk mastergrad, Ahmed Abdulle Afrah, blitt utnevnt til Wadajirs områdesjef av borgermesteren.

– Vi fikk nabolagets innbyggere til å bidra med til sammen en million dollar til utviklingen, forteller Afrah etterpå.

Det er spor av håp i verdens femte fattigste land.

Enmannsnæring

– Du kan ikke ta deg en øl, men det er ok å drepe, ler Bashir Osman, innehaver av Peace Hotel.

Du kan ikke ta deg en øl, men det er ok å drepe

Bashir Osman, innehaver av Peace Hotel

Han er en av Mogadishus mer prominente lokale forretningsmenn og, ja, i den grad den slags i det hele tatt finnes, nærmest hele byens turistnæring samlet på to ben.

– Jeg vet om folk her som er blitt skutt fordi de har tatt seg en røyk, smiler han.

«Best Hotel in Hell». Bashir Osman driver Peace Group, som eier hoteller og en liten armada av pansrede kjøretøy og soldater.  

En gang kunne turister samles på byens ærverdige femstjernershotell Uruba nede ved fyrtårnet, drikke longdrinks på Club 57. I dag er det gamle landemerket en ruin, et bygningsskjelett, en gang nedrent av blod, nå av hjemløse og konflikter. Da en besøkende for noen få år siden krysset av i rubrikken «turisme» på visumsøknaden, visste ikke immigrasjonsmyndighetene sin arme råd. Å slippe ut stakkaren på egen hånd fra flyplassen, ville bety den visse død, antagelig i løpet av ytterst få minutter. De ringte nettopp Bashir Osman. Det var også han som måtte trå til da et norsk, sedvanlig tøft predikantpar plutselig var strandet i transitt i Mogadishu med et nyfødt spedbarn.

I en årrekke har Bashir vært en fikser og sikkerhet for pressefolk, diplomater, bistandsarbeidere og annet rask. Da Time Magazine besøkte Peace Hotel for snart ti år siden, kalte de det «The Best Hotel in Hell». Senere har sikkerhetstiltakene vokst, og murveggene rundt hotellet lagt på seg.

– Vi har hatt en del pressefolk her som tar på seg hjelmen og den skuddsikre vesten, slår på kameraet og står der borte og rapporterer før de drar hjem igjen, ler han og peker på noe buskas inne på det barrikaderte hotellområdet.

I det minste kommer de seg da ut – om enn bare så vidt – av Mogadishus «green zone», som i realiteten er det mange drar til, og begrenser seg til, når de besøker byen. Flyplassens sikkerhetsområde er blitt enormt, vokser stadig, som en godartet sykdom, og omfatter i dag en rekke ambassader, ulne interesser og utplasserte internasjonale styrker av ulik karakter. Selve den nye flyplassfilialen er finansiert og dels operert av tyrkerne, en av nasjonene som viser størst investeringsvilje i den strategisk viktig plasserte havnebyen – Somalia har Afrikas lengste kystlinje. Det skal visst også finnes et par barer der inne, samt en strengt barrikadert bademulighet på stranden. En ukrainsk – også han krigsrammet – purser beklager seg over at det er slutt på flyturene til Beijing og New York. Nå er det visst bare det økonomisk løfterike Øst-Afrika og overnattinger i denne containersonen som gjelder.

Lamper fra pamper. Med støtte fra donorer som Norge, Storbritannia, EU og Verdensbanken jobber NIS aktivt med å bygge opp sårbare myndigheters legitimitet. I Mogadishu har solcelleteknologien deres gitt liv og røre til nok et tidligere livsfarlig mørkt nabolag. NIS-lederne Eric Sevrin (til høyre) og Christopher Eads gis likevel ikke mange minuttene i eksponert friluft.  

Lamper fra pamper. Med støtte fra donorer som Norge, Storbritannia, EU og Verdensbanken jobber NIS aktivt med å bygge opp sårbare myndigheters legitimitet. I Mogadishu har solcelleteknologien deres gitt liv og røre til nok et tidligere livsfarlig mørkt nabolag. NIS-lederne Eric Sevrin (til høyre) og Christopher Eads gis likevel ikke mange minuttene i eksponert friluft.  

– Det er som et slags elevert fengsel, sier Christopher Eads om anlegget som er blitt forsøkt angrepet gjentatte ganger, sist med bombekastere for noen uker siden.

Den gamle flyplassfilialen har vært gjenstand for en rekke dødelige selvmordsangrep.

Alternativene til sikkerhetssonen er ikke mange. Byens tradisjonelle hoteller er for rene dødsfeller å regne. Sist ut var Dayah Hotel, der det i et angrep 25. januar ble drept 28 mennesker. Bashir Osmans transportvirksomhet og Peace Hotel har vært merkelig skånet. Han har trente vakter. Stadig nye murer. Men også en innsidekunnskap om hva som pågår, en gatesmarthet å bla opp for. Han rekrutterer fra alle klaner, lønner godt, hjelper sine ansatte med legebesøk for at de ikke skal vende våpnene feil vei. Ingen under Osmans beskyttelse har hittil omkommet. Skjønt, helt skånet har hans virksomhet ikke vært. Da to gigantiske selvmordsbomber sprengte seg innover nær hans port i januar, kollapset en nabobygning, og åtte personer omkom. Osman hevder hotellet ikke var målet. Al-Shabaab er blitt sitert på det motsatte.

Fakta: Somalia

Republikk på Afrikas horn.

10,6 millioner innbyggere.

Ble selvstendig i 1960, da protektoratene Britisk Somaliland i nord slo seg sammen med Italiensk Somaliland i sør.

Har vært uten effektiv statsmakt siden diktator Siad Barres flukt i 1991.

Regionen Somaliland i nordvest har i praksis vært selvstendig stat siden 1991.

Den afrikanske union (AU) har hatt fredsbevarende styrker (Amisom) i landet siden 2007. Styrkene skal etter planen begynne å trekke seg ut neste år, for så å være helt ute i 2020.

Den militante, al-Qaida-tilknyttede islamistgruppen al-Shabaab styrte hovedstaden Mogadishu frem til 2011, kontrollerer fortsatt områder i sør, og står bak gjentatte angrep.

Etablerte ny sentralregjering i 2012 som støtter seg til AU og lokale klaner​.

Skulle vært avholdt valg i fjor, men lot seg ikke gjennomføre på grunn av sikkerhetssituasjonen.

Mohamed Abdullahi Mohamed ble 8. februar i år utnevnt til president av nasjonalforsamlingen, som består av lokale stammeledere.

Tørke og konflikt truer landet, som er på vei ut i en alvorlig sultkatastrofe. FN anslår at hungersnød vil kunne ramme 6,2 millioner av landets befolkning.

Bashir Osman lar uansett ikke planene sine rokke, har allerede investert flerfoldige millioner dollar i det han hevder skal bli Mogadishus første beachresort. I morgen skal han til Dubai for å handle vannscootere.

– Om jeg er optimist? Så klart jeg er optimist! Jeg er forretningsmann og somalier, det er det eneste jeg kan være. Dette er byen min, jeg har vært her hele tiden og investerer alt jeg eier og har her!

Mindre energi og livsmot er det å spore i gangsettet til mannen vi straks skal møte, vandrende over gårdsplassen på Peace Hotel. Mohamed Nur har vært viseborgermester i Mogadishu gjennom seks år og fire ulike presidenter. Det er som om børen har tatt bolig i ham.

– Det smerter meg forferdelig å si dette, men somalierne er blitt gale. Gjennomtraumatiserte. Ødelagte. Det nytter ikke bare redde landet, man må redde hvert enkelt menneskesinn. Du kan ikke redde en gal mann på to uker.

Nur flyktet i sin tid til Nederland, er over 60 år og sitter på minner:

– Det er fryktelig leit å huske på hvordan det var her. Man kunne gå ut og på nattklubb eller kino. Møte jenter. Da vi var barn og ungdom, hendte det vi lekte trygt ute til klokken tre på natten.

Han ber det internasjonale samfunnet ikke sende hjem somaliere. Landet trenger dem ikke lenger. Så brannfakkelen:

– Det er faktisk ikke gitt at en nasjon som Somalia nå er best tjent med å være et demokrati.

Skulderklemming. Formell og uformell makt møtes på palasset. Fra venstre: Christopher Eads, én av to NIS-ledere; Bashir Osman, hotelleier og hele Mogadishus «fixer»; Mustafa Haji Abdinor, journalist og sikkerhetsansvarlig, og statsminister Hassan Ali Khaire.  

Skulderklemming. Formell og uformell makt møtes på palasset. Fra venstre: Christopher Eads, én av to NIS-ledere; Bashir Osman, hotelleier og hele Mogadishus «fixer»; Mustafa Haji Abdinor, journalist og sikkerhetsansvarlig, og statsminister Hassan Ali Khaire.  

Få alternativer

Fra taket på norske NIS’ lokaler kan man se over på flyplassen. På rullebanen står en maskin fra Daallo Air med et gapende hull midt i flykroppen. En laptop-bombe tok med seg sin herre, men ikke stort mer, i døden forrige februar. Det er høy aktivitet. Underlige, hvitmalte fly og privatjeter kommer og går. Det kan visst være hva som helst. CIA. Krigsherrer. Private investorer. Det er ingen som vet. Kontorlokalet er også omgitt av shanty town, slumbebyggelse og vinkende småunger som ser opp på taket. 70 prosent av Somalias befolkning er under 30 år.

Solceller og terrorceller. Nesten vedlikeholdsfrie solcellepaneler ved sykehuset i Mogadishu.  

Solceller og terrorceller. Nesten vedlikeholdsfrie solcellepaneler ved sykehuset i Mogadishu.  

– En somalisk unggutt har i dag i realiteten tre valg, sier Mustafa Abdinur på taket, han er tidligere prisvinnende journalist og fotograf, i dag fasiliterer han sikkerheten for NIS og Peace Hotel.

– Én: Han kan bli soldat i hæren, se langt etter betaling. To: Han kan verve seg til al-Shabaab, noe som i realiteten er selvmord. Enten blir du drept av dem eller staten. Eller tre: Han kan tvinges og trues inn i al-Shabaab, som er tilfelle med mange som bor i islamistkontrollerne områder. De dreper familien din om du ikke adlyder.

Abdinur ser alvorlig ut.

– Islamistene har utnyttet seg av vakuumet mellom to regjeringer. Det har vært mye terror her i det siste.

Ved presidentpalasset reiser en ventende forsamling seg i det statsminister og gjøvikenser Hassan Khaire passerer dem. Nå folder han hendene:

– Vi har helt konkrete mål og ting vi arbeider med. Vi skal lønne alle våre soldater, hver måned, vi har klart det for de tre første månedene. Vi må håndtere tørken. Vi må jobbe for å bedre sikkerheten, både sentralt og i periferien. Og vi arbeider ganske systematisk med å prøve skape nærhet mellom befolkningen og regjeringen. Folk skal kunne stille de spørsmålene de vil stille, føle at de blir hørt. Det er viktig at regjeringen blir ansett å være rettferdig. Vi har aktive tiltak mot korrupsjon. Og vi må jobbe for arbeidsplasser, for økonomisk vekst, for å øke en somalisk middelklasse, fastslår han.

Denne dagen skal militærstyrker og politi gå til angrep på hverandre ved et lokalt khat-marked i byen, drepe fire sivile i tumultene. President Farmajo har antydet at det vil ta Somalia rundt 20 år å komme på fote.

– Alt henger i en tynn tråd. Det er store forventninger til meg, til presidenten. Vi har tent et håp, men det er svært skjørt. Og vi må handle raskt.

Khaire virker et øyeblikk beveget:

– Da jeg vokste opp her, levde jeg i en trygg tilværelse. Det kom ikke av seg selv. Noen hadde jobbet for det, for å gi oss det! Det har alltid vært en drøm å gjøre noe for landet mitt. Jeg føler meg forpliktet til å gi det somaliske folk noe bedre enn det de har nå. At de som kommer etter oss skal slippe dette. Folket har virkelig vært gjennom nok lidelse.

Jeg føler meg forpliktet til å gi det somaliske folk noe bedre enn det de har nå. Folket har virkelig vært gjennom nok lidelse

Hassan Khaire, statsminister i Somalia

Seansen går mot slutten, smil, håndklapps, skulderklemmer.

– Hva tenker du om at Frp vil frata deg ditt norske statsborgerskap?

Et smil.

– Det betyr ingenting nå.

Sekunder i friluft. Statsminister Khaire gir DN noen sekunder på palassbalkongen. Det har visst ikke hendt før. Medarbeiderne liker det ikke. Under ham ligger Mogadishu, breddfull av problemer, internasjonal investeringsvilje og skarpskyttere.  

Sekunder i friluft. Statsminister Khaire gir DN noen sekunder på palassbalkongen. Det har visst ikke hendt før. Medarbeiderne liker det ikke. Under ham ligger Mogadishu, breddfull av problemer, internasjonal investeringsvilje og skarpskyttere.  

Khaire har større utfordringer enn norske kommunalpolitikere. På vei ut på palassbalkongen for å la seg avfotografere for DN, er medarbeidere hans oppskremte. Det svermer av potensielle skarpskyttere nedi byen rundt dem.

– Han har aldri gått ut her før. Han må straks inn, sier en sikkerhetsoffiser.

Foran den norske statsministeren ligger Det indiske hav, en gjennomskutt by og en av klodens vanskeligste oppgaver.

– Står han her ute ett minutt til, blir han skutt og drept.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk