Zombiekongen

Tekst

Vil du få varsel hver gang Per Christian Selmer-Anderssen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

«ZombieLars» er Barne-TV-serien som førte til debatt på Holocaustsenteret, sinne på document.no og sensur i Sverige. Men serieskaperen ville bare lage en serie som dro barna hans vekk fra spillkonsollen.

Thomas Seeberg Torjussen er mannen bak den mye omtalte TV-serien «ZombieLars». Nå gleder han seg over at serien både fenger barn og erter på seg debattanter.

– Jeg ser for meg at dette intervjuet blir sånn «rallende mann 44», sier serieskaper Thomas Seeberg Torjussen (44).

Denne uken avbrøt han ferien for litt betimelig ralling i Aftenposten da avisen brakte nyheten om at SVT fjernet ordet «zombie» fra en scene i «ZombieLars». «Det er ikke dubbing, det er hærverk,» repliserte opphavsmannen. Granskningsnämnda fikk også klager på volden i serien, noe som gjorde at SVT måtte flytte serien til etter klokken 21.

– Det er ironisk at det er akkurat svenskene som vil skyve den til etter leggetid. Hvis denne serien skal bli anklaget for noe som helst så er det PK og mangfoldspropaganda, sier Seeberg Torjussen.

Han er i bemerkelsesverdig godt humør til å ha blitt nylig sensurert. Kanskje fordi han, kona, to av de tre ungene og den oppblåsbare flamingoen er på ferie. De la ut på to ukers båttur i Oslofjorden, med Håøya som første stopp. Det er en gressfarget sommerdrøm fylt av badende barn, avkledde voksne og beitende geiter. Seeberg Torjussen selv har fått farge i ansiktet. Kanskje er det den plutselige sommervarmen, eller kanskje en voksende forfengelighet over å bli fotografert.

– På Document.no var det en sak om «ZombieLars», de elsker jo å hate svenskene. Helt til det kom en som faktisk hadde sett den.

«Like subtilt som en bulldoser,» var det en som skrev. «Zombi-Lars er fremmedbejublende multikultipropaganda.» skrev en annen.

Serieskaperen flirer under svetterennene.

– Slikt synes jeg er gøy.

DNs kritiker Bjørn Gabrielsen kalte den «Norges mest politisk interessante serie», og mente den sa noe viktig om vår tids identitetsproblematikk. Det er blitt skrevet essay om den i Morgenbladet, snakket om i podkasten «Skravleklassen» og debattert på Holocaustsenteret.

Første sesong hadde 480.000 seere, hvorav en stor andel er foreldregenerasjonen.

<p>Tredje og siste sesong av NRK Super-serien «ZombieLars» kom i vår. Leonard Valestrand Eike spiller Lars.</p>

Tredje og siste sesong av NRK Super-serien «ZombieLars» kom i vår. Leonard Valestrand Eike spiller Lars.

Gladvold for barn

«ZombieLars» starter i det 12 år gamle Lars hopper ut fra fjerde etasje, brekker tilbake benene sine og går til sin nye skole i en striglet forstad. Han er halvt zombie, eller rettere sagt «levende ulevende», som er den politisk korrekte betegnelsen. Det er en belastende ting å være i full offentlighet. Rektor kjører ham ned med sin nye Tesla, mens de større gutta kaster ham foran en trailer som tidsfordriv. Lars kan uansett ikke dø, og kanskje heller ikke føle en eneste følelse. Det siste skal senere bli motbevist, når Lars blir kjent med en skjult ninja ved navn Anna.

Svenskene reagerte allerede i første episode. Selv om det ikke er noe blod i serien, var Granskingsnämnda redd for at de mange drapsforsøkene på Lars ville være skremmende.

– Når vi dreper Lars, ler vi selv også. Det er forbudt på så mange nivåer. Vi har også testet det på barna, og det går fint, men det er ikke for de aller minste.

– Jeg vet om syvåringer som ser på «ZombieLars» i smug. Det er kanskje litt av hensikten?

– Ja, og det er mitt argument mot all sensur. Tar du vekk kantene og gjør det tannløst, finner barna kanter og tenner på steder der vi ikke har kontroll. Jeg vet ikke om en eneste forelder som har lykkes med å sperre alle nettjenester, og da er det bedre at man får det på NRK Super, sier Seeberg Torjussen.

Jeg vet ikke om en eneste forelder som har lykkes med å sperre alle nettjenester, og da er det bedre at man får det på NRK Super

– Du kan godt lage noe uten kanter, men da får du ikke seere, legger han til.

Han hadde aldri laget noe for barn før han begynte å skrive om zombier, nisser, troll, bikkjemennesker og ninjaer. Det var en slags romantisk idé om å skrive noe for sine egne barn, sier han. Samtidig hadde han sett at sønnene hans gikk vekk fra fiksjonen. De satt fordypet med hver sin spillkonsoll, og hvis barna så på noe, var det dårlig og dubbet.

– En gang kom jeg hjem og sa: «Vil dere høre hva som skjedde meg i dag?». Da sa de: «Fortell meg alt om det, da». Jeg tenkte …

Han raller to ukvemsord utover svabergene, før han sender ut en diagnose.

– De har fått i seg dubbet sitcomsarkasme.

Provoserende mangfold

Seeberg Torjussen fikk selskap av medskaper Gisle Halvorsen fra NRK Super. Sammen laget de et realistisk univers i nær fremtid. Skolen er et slags businessenter der lærerne går i drakt og informasjonsskjermer viser skolens slagord. Men under den striglede overflaten på Bekkebakken skole skjuler det seg både ninjaer, hekser og nisser.

– Fantasifigurene er lett anvendelige metaforer. Zombien for nummenhet og depresjon, heksa manglende impulskontroll, trollene adhd, nissene utilstrekkelighet og ninjaene sjenanse. Vi tenkte at da kunne man snakke om de følelsene på en måte som ikke føltes for pedagogisk.

Fakta: Thomas Seeberg Torjussen

Alder: 44 år

Stilling: Manusforfatter

Sivilstatus: Samboer med manusforfatter Karianne Lund. Tre barn på 6, 11 og 13 år.

Utdannelse: Manuslinjen på Filmskolen på Lillehammer.

Bakgrunn: Manusforfatter for «Sønner» og «Den siste revejakta». Teaterdebuterte med manus og regi på «Endelig skjer det noe» på Torshovteatret i 2011. Har hatt regi på tre episoder av «Kampen for tilværelsen», og skrevet flere episoder av «Helt perfekt», «Valkyrien» og «Skolen». Serieskaper for «Koselig med peis» og «ZombieLars».

Aktuell: Denne uken ble det kjent at svenskene har skrevet om replikker i «ZombieLars», som de også har flyttet til etter leggetid. Tredje sesong ble publisert på NRK TV denne våren.

Rektor Torill leder skolen under to slagord: «Like barn lærer best» og «Alle kan ta seg sammen». Selv medisinerer hun sine egne tvillinger tungt, for at de ikke skal ta ut sine indre troll. Samtidig blir hun stadig mer vennligsinnet overfor byens nye parti, som vil kaste ut alle fremmede. Partiet er i utgangspunktet mot hodeplagget fez, men identifiserer etter hvert zombier og ninjaer som en enda større trussel.

– I utgangspunktet føltes det slapt å slå et slag for mangfold i NRK Super, men mens vi skrev serien fikk vi både brexit og Trump. Plutselig kjentes det innafor.

Han tar ut en snus, napper et jordbær og slipper frem et halvfrekt smil.

– Det var noen som sa at det blir forutsigbart at det er noe spesielt med alle barna. Men det er jo den menneskelige erfaringen. Alle du kommer tett innpå er det noe skakt og skeivt med som de har klart å skjule.

– Kamera sveiper stadig innom de nasjonale prøveresultatene på rektorens dataskjerm. Er det en kritikk av høyreskolen?

– Tja, kritikk eller parodi, jeg vet ikke. Først tenkte jeg at serien var lagt i en nær fremtid, der det er blitt for mange allergier og særhensyn. Samfunnet har tippet i grøften på andre siden. Rektoren er den fremste ambassadøren for at alle må ta seg sammen, slik at man kan fortsette med skolegreiene. «Jeg kan ikke forholde meg til din vage diagnose og dine eksotiske allergier», tenker hun. Men så skjønte ikke vi hvor fort denne stemmen i offentligheten skulle bli talende.

Serieskaperne ville helst sparke litt til både høyre og venstre. Den scenen som svenskene reagerer på, beskriver hvordan den velmenende læreren Camilla forsøker å lære elevene hvordan de skal omtale minoriteter. Så gjør hun vondt verre ved å la barna gjenta etter henne hva de ikke skal si, enten det er «nigger», «hottentott» – eller «zombie».

Torjussen tror det er nettopp at det er den velmenende karakteren som går i baret, som gjør scenen forvirrende for svenskene.

– Hadde replikkene blitt lagt i munnen på Ku Klux Klan, ville det neppe vært et problem.

Hadde replikkene blitt lagt i munnen på Ku Klux Klan, ville det neppe vært et problem

Møteplager og oscarnominert

De som jobber med Thomas Seeberg Torjussen sier at han er raus, omsorgsfull og lyttende. Kanskje ikke så rart, ettersom de fleste av dem er folk han kjenner fra Filmskolen på Lillehammer anno 1999. Og i likhet med lyttende 44-åringer flest, har han en fortid som en lite ydmyk 24-åring.

– Morten Krogvold skulle holde foredrag for oss på Lillehammer. Jeg var en skikkelig kjip møteplager, som overhodet ikke ville ta til meg noe av det han sa. Da timen var over, sa Krogvold at jeg burde ta et møte med min egen innenriksminister.

I dette øyeblikket av sarkastisk selvransakelse, kom Thomas Seeberg Torjussen på ideen til sin første film: «Regjeringen Martin». Novellefilmen handler om regjeringskollegiet inne i hodet til hovedpersonen, og deres forhandlinger når Martin skal på date. Lærerne syntes det var en elendig idé, for historien hadde egentlig ingen hovedperson.

«Regjeringen Martin» ble nominert til Oscar for beste studentfilm. Da han fikk vite at han ikke vant, var han allerede i gang med sin første spillefilm: «Sønner».

Tabubelagt debut

Da Seeberg Torjussen var ung, ville han bli forfatter. Han fulgte Tom Wolfe og Mark Twain, og hoppet inn i journalistikken. Gonzodrømmen nedsmeltet på et skittent herberge i Mexico, der lommeboken var tom og fotografen forduftet i en tåke av rus. Thomas Seeberg Torjussen søkte manuslinjen på filmskolen, men ville ikke forlate journalistikken. Hans første film skulle egentlig bli en dokumentar.

Da Torjussen vokste opp på 80-tallet var det flere ungdommer i drabantbyen som solgte sex til eldre menn. De pleide å besøke svømmehallen, og rekrutterte stadig nye generasjoner tenåringsgutter.

– Det var en eksplosiv mengde tabuer i ett og samme overgrep. Det var prostitusjon, homofili og verst av alt, offerets egen orgasme. Jo mer tabubelagt homofili var i deres miljø, jo mer utsatte var de.

Kjøp-og-salg av tenåringssex var såpass utbredt i hans ungdom, at manusforfatteren mente at det trengte en film.

– Jeg får fortsatt henvendelser fra folk som lurer på om filmen er inspirert av den-eller-den speiderlederen.

Om tre uker skal han fortøye plastbåt, familie og flamingo, og gjøre ferdig høstens to manuskripter. Den ene er en science fiction-serie om kjærlighet på tvers av klimasoner, den andre en spillefilm om et nettroll.

– Anders Baasmo Christiansen skal spille nettrollet. Han hater vaginalstaten, og mener at det meste som går galt i samfunnet er feminismens feil.

44-åringen balanserer på svaberget. Vel vitende om at ideen neppe vil slå an i Sverige.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk