– Vi ser på satsingen vår som en gründervirksomhet. Da er det også naturlig at de involverte skal ha sin del av kaka, sier Karsten Warholm (23).
Vi sitter i Redersuiten på Quality Hotel Ulstein. Trener Leif Olav Alnes (62) har ymtet frempå om at en slik innkvartering kan medføre at de risikerer å bli fremstilt i et grelt lys. At det kan heftes ved sunnmøringen at det er pengene som har drevet frem dette supertalentet over de ti hekkene rundt friidrettsbanen.
Men svaret er som regel et annet. En indre vilje til å vinne og trene hardere og mer riktig enn andre, helt klart. Genetikk, selvsagt. Det lille ekstra og summen av tilfeldigheter. Men kanskje også noe stabilt, som alltid er der. Ja, kanskje en mamma?
«En mammadalt»
I en stol med utsikt over verftet til Ulstein Group på Osneset, sitter Kristine Gølin Haddal (45). Haddal har siden i fjor høst hatt permisjon fra jobben som personalrådgiver for et av datterselskapene som holder til der ute på verftet. Nå er hun manager for sønnen sin med alt hva det innebærer: Hun snekrer avtaler, snakker med forbundet, sponsorer og medier. Booker hotellrom, bestiller flyreiser til treningsleirer og trekker i trådene når sønnen inviterer til sitt Karsten Warholm International på hjemmebane. Mamma er den som alltid lirker det til, og som trøster knøttet når det trengs.
– Jeg har alltid vært en mammadalt, sier Karsten Warholm.
– Karsten blir ikke god alene, sier mor og manager og legger til:
– Vår oppgave er å støtte Karsten og Leif slik at de kan konsentrere seg om det som er viktigst for å skape resultater, nemlig treningsarbeidet.
– Mamma skal ha litt kudos for å ta et veldig tak i situasjonen på en veldig foreldre-måte da jeg hadde bestemt meg for noe nytt, ferdig med videregående og klar for å flytte. Hun sørget for de best mulige rammene for meg ved å få tak i Leif. Jeg vil tro at denne handlingen dreide seg mest om morsinstinktet – i alle fall tror og håper jeg det, sier Warholm.
En familiebedrift
Kristine Gølin Haddal har vært der hele tiden. Hun var der da Karsten som syvåring kastet seg med på et mosjonsløp iført dongeribukser og parkerte alle sammen, og skjønte at han kunne løpe. Da Karsten senere begynte å trene friidrett, var mamma der. Ikke helt fremst som trener, men i kulissene og jobbet med viktige oppgaver for klubben Dimna IL, som Warholm for øvrig fortsatt representerer. For det er gjerne sånn, særlig på mindre steder, at alle må bidra for at lokalsamfunnet skal gå rundt. Roller må bekles. Faren, Mikal Warholm (52), har også tatt sin tørn på sidelinjen og hutret i blest i en årrekke. Som fotballtrener, da Warholm spilte spiss i aldersbestemte klasser i Hasundgot, i årene før alt handlet om friidrett. Siden har Mikal Warholm gjort det mest naturlige: å være en vanlig far midt i det uvanlige, pluss hjelpe til når bilen kollapser og slike ting.
I dag er det et proft apparat rundt vår fremste hekkeløper. Mor er manager og altmuligkvinne. Mormor Elsa Kleppe (65) tar jobben som regnskapsfører. Det er nå de fire som utgjør kjernen: Karsten som løper, Leif som trener, mor og mormor. Den harde kjernen får lønn fra Warholm. Og vinner Warholm, drypper det også ekstra på treneren. Alle internasjonale stevner har en såkalt seiersbonus. Det er ikke uvanlig at vinneren i et Diamond League-stevne kan få opptil en halv million kroner i bonus. Legg til gull i EM og VM, og det monner enda mer. Ifølge VG rant det alene inn i fjor over én million kroner i seiersbonus til Warholm. En god slump av disse bonuspengene har Alnes altså fått sin del av, i tillegg til lønnen i Olympiatoppen, en jobb som på papiret er på 50 prosent av vanlig arbeidstid.
Warholm forteller at han for et par år siden foreslo å dele seiersbonusen med treneren sin, siden det er treneren som er med på å gjøre ham god. Alnes svarte at han måtte være forsiktig med pengene sine, siden det å drive toppidrett ikke er noe en gjør hele livet.
– Da svarte Karsten: «Ja, og det gjelder deg også. Du har ikke lenge igjen, du heller. Du har tatt en risiko. Da skal du også være med på å få utbytte», sier Alnes.
Warholm sier han ikke bryr seg om penger. Alt han vil, er å løpe fort og være verdens beste på 400 meter hekk. Om det kommer ekstra penger inn fordi han løper raskest, så er det også en naturlig konsekvens.
– Det var ingen avtale om noe til å begynne med, det var liksom bare passion. Jeg visste jeg tok en stor økonomisk risiko da jeg gikk for Karsten, og det gjorde jeg med åpne øyne, sier Alnes. På gamle Høddevoll stadion løper Warholm ut melkesyren. En runde på ett minutt og 20 sekunder, så å si rene spaserturen for verdens beste hekkeløper.
– Ønsket mitt har alltid vært å ha de aller beste på laget. Ikke bare fordi de er familien min, men fordi de er de beste folkene. De vil kun det beste for oss, og jeg opplever at de ikke vil bruke meg som en melkeku uansett. Vi deler det samme verdisettet, og er en bra symbiose. Det er tanken om dette som et «as» som er så revolusjonerende for oss, sier Warholm og tilføyer:
– Det som er fint med Leif, er at han aldri har bedt om noe.
Ønsket mitt har alltid vært å ha de aller beste på laget. Ikke bare fordi de er familien min, men fordi de er de beste folkene
Karsten Warholm
– Det er med stolthet jeg kan si at pengene aldri har vært motivasjonen, sier Warholm.
«Stein for stein»
Familien har fortsatt eiendeler i morfars bedrift, Jets på Hareid, og mor Haddal forteller at de er vant til å tenke forretninger.
– Vi i familien har det så å si i blodet vårt. Dette er en kompetanse som er kommet godt med nå i forhold til å rigge det til rundt Karsten, sier mor Haddal.
Den harde kjernen av Karsten-medhjelpere har nemlig også en vifte av familiære medhjelpere. Kristines bror og følgelig Karstens onkel, Hans Cato Haddal (51) er jurist. Nok en onkel, Knut Johan Haddal (50), er revisor og kan avlaste mormor. Tredje onkel, Olav Martin Haddal (33), hjelper til med tekniske ting. Men de mottar også ekstern bistand. I friidrettsforbundet hjelper Ståle Jan Frøynes (62) til med å booke stevner, en jobb Bislett-alliansens Steinar Hoen har hatt tidligere. Det siste året har Lasse Gimnes (53), som også er pr-rådgiver for Johannes Høsflot Klæbo, blitt hektet på.
Men først og fremst er dette en familiebedrift. En bedrift som har est ut parallelt med at Warholm har passert hekk etter hekk i et stadig raskere tempo.
– Jeg ser at mange ting som har skjedd med meg, er enormt tilfeldig. Ting som bare har gått sin gang. Vi har tatt stein for stein – ikke stein på stein. Og resultatet er blitt ganske unikt, men det skjedde ikke i en plan. Vi har ingen laminerte treningsplaner. Vi aner ikke engang hva som hender om to år, sier Warholm.
Han ser på klokken. De må snart trenes. Programmet i dag er tett. Etter økten skal Warholm og Alnes snakke om idrettsglede og forholdet seg i mellom. Anledningen er at Hødd, bygdas store helter, fyller 100 år. Dette blir første gang Warholm snakker på hjemmebane foran en fullsatt sal.
Warholm sier at han er litt redd for at familien og han selv kan bli fremstilt som en typisk idrettsfamilie.
– Det er et bilde som begynner å bli tegnet i Norge nå; at for å nå frem i idretten, så må du ha en viss type familie i ryggen for å lykkes. En familie som backer opp ekstra. Curlingforeldre, blir det ofte kalt. Jeg føler mer at veien er blitt til mens jeg går. Det å forbedre seg har alltid vært mitt indre driv, sier Warholm.
– Han er en gammel sjel i et ung legeme. Aldersforskjellen på 40 år blir som vasket vekk. Vi har like dårlig humor og bor på samme rom, sier Alnes.
«Vi måtte rigge om»
Det var morfar Kåre Audun Haddal (1944-2014), bedriftsleder i Jets på Hareid, et internasjonalt konsern med over 100 ansatte, som mente at storfamilien burde benytte anledningen til å dra på tur sammen når Karsten Warholm konkurrerte på store stevner. Slik ble det. Familien satt ringside da Warholm gjorde rent bord som 17-åring under U18-VM i åttekamp i Donetsk i 2013. Da Warholm havnet på tiendeplass i tikamp under junior-VM i mangekamp i Eugene i USA året etter, var kanskje prestasjonen til morfar enda mer oppsiktsvekkende. Det at han greide å reise så langt, så syk som han var. Familien fortsatte tradisjonen, også da Warholm debuterte i hovedstevnet under Bislett Games i 2015. Men høydepunktet er nok den regntunge augustdagen i 2017, den kvelden da Warholm tok gull i VM i London. De ante kanskje at noe stort var i emning da Warholm tidligere på året hadde tatt luven av alle i Diamond League-stevnene på Bislett og Stockholm, og dermed var automatisk kvalifisert til finalen i Zürich. 20 av den innerste kretsen var på plass på stadionet: mor, far, søsken, mormor, tanter og onkler, kjærester og venner satt i konsentrasjon i 48,35 sekunder.
– Det var som om verden sto stille. Når jeg tenker tilbake, hører jeg ingen lyd og alt går som i sakte film, sier Haddal og tilføyer:
– Telefonen begynte å koke. Det var første gang jeg måtte lade mobilen to ganger i løpet av et døgn. Det var umulig å svare alle, for det tikket inn hele tiden. Vi var kommet til et veiskille: Det som hadde fungert inntil da, fungerte ikke lenger. Vi måtte rigge om og justere det hele opp.
VM-gullet markerte også et praktisk tidsskille for familien. Mormor Elsa Kleppe (65) måtte for alvor komme inn på banen. Hun fikk ansvar for å ta hånd om tallene. Men siden hun har en vanlig jobb på dagtid, var løsningen opplagt: Mormor kunne ta sin Karsten-tørn om kvelden.
– I dette teamet går det nå i 110, så da må vi henge oss på det som skjer til enhver tid. Vi snakker ikke om normale arbeidstider, sier manageren.
Karsten Warholm mestret overgangen fra tikamp til 400 meter hekk bedre enn de aller fleste. I år er øynene rettet mot VM i Doha på senhøsten.
Trener Alnes skyter og bommer, til stor glede for Warholm. Duellen endte uavgjort, takk og pris. – Karsten er en med høy selvtillit, men er heldigvis ikke høy på seg selv, sier Alnes.
Å løpe er å sveve. For å sveve må en hoppe. Idet en sparker ifra med den ene foten er det en liten svevfase som tar en med videre til neste steg. Derfor må det hoppes hekker også med samlede ben.
I dette teamet går det nå i 110, så da må vi henge oss på det som skjer til enhver tid
Kristine Gølin Haddal, manager og mor
150 meter turbo
I Ulsteinhallen er det klart for dagens dont. 150 meter i full fart, repetert mellom seks og ni ganger, avhengig om hvor mye Karstein Warholm klemmer til og hvordan kroppen responderer. Aldri la treningsprogrammet styre treningen, men heller føle seg frem til riktig belastning akkurat denne dagen.
– Det høres kanskje ikke så slitsomt ut og løpe 150 meter, sier Warholm.
Han løper rundt i hallen for å bli varm, tar noen stigningsløp: å løpe kontrollert fort i 50–60 meter, før han slår av farten igjen. Slik kjenner han hvordan dagsformen er. I fem uker har Warholm kjørt seg hardt, og denne uken slipper han litt opp for å hente overskudd igjen.
Mamma Haddal heiser de mobile veggene i hallen. Når Warholm skal løpe for full pinne, er det tryggest å ha god sikt over hallen. I 31 kilometer i timen løper Warholm de 150 meterne. Det er styggfort, og han må ta lange pauser for å hente seg igjen. En sakral stemning brer seg i hallen, hvor det handler bare om én ting. Å gjøre jobben.
– Pust med magen, sier Alnes mellom et av intervallene.
– Takk, det var bra du sa, svarer Warholm kort.
Før det niende og siste draget, flekker Warholm av seg den tekniske løpeskjorten. Så brøler han og treneren høyt, mens de halvt omfavner, halvt slåss med hverandre.
– Den siste skal være den beste, sier Warholm lavt.
Han strekker ut den høyre hånden i den retningen han skal, og så flyr han.
Karsten Warholm peiser på i 31 kilometer i timen, distansen er 150 meter flatt. Dette er det siste draget, da er treningen over etter fem timer i Ulsteinhallen.
Haddal har med matpakke, speltlomper med rucolasalat og smøreost. Monsteret som for få sekunder siden sto og slo seg på brystet i bar overkropp som en gorilla, gir mormor Kleppe en klem.
Mamma og manager Kristine Gølin Haddal ankommer hallen med speltlomper med ruccola og et tynt lag med smøreost, på sekundet treningen er over. Elsa Kleppe har nettopp fått en go'klem av go'gutten.
Warholm snakker om da han deltok i hovedstevnet på Bislett for første gang i 2015. Før dette løpet hadde Warholm vunnet utallige gull i NM for ungdommer, og var innehaveren av den raskeste tiden på distansen blant juniorer i Europa.
– Jeg var blitt vant til å bli hyllet i lokalavisen, var vant til å vinne og elsket å vinne. Ikke det at jeg var høy på meg selv, men jeg hadde selvtillit. Men allerede ut første sving er alle gutta forbi deg. Her har du ikke en sjanse, ikke engang om gutta hadde fått strekk de siste 50 meterne en gang. Så når du er ved lengdegropen når andre kommer inn i mål, blir du satt ut. Det var en oppvekker som var helt nydelig og definerende, sier Warholm.
Mor fisker frem Antibac, og sender flasken rundt. Hele gjengen desinfiserer seg.
– Det første året i Oslo var jeg helt lost. Jeg husker jeg tok t-banen, og følte meg på et vis ensom. Men Leif brukte å kjøre meg til og fra på nesten hver trening, snakket med meg og gjorde at jeg følte at jeg kom inn i nye trygge rammer som var veldig viktig for meg for å få til å prestere det første året, sier Warholm.
Grusbane
Etter en fem timers treningsøkt, skal Warholm og Alnes stå på scenen i storsalen ved hotellet og snakke. De har fått frie tøyler, men hva de skal si, avtaler de aldri. Et par minutter før Warholm skal på scenen, blir han fristet til å gi seg selv en belønning på forhånd. Han stanser ved en iskremmaskin, og skal fylle et beger og det er da det skjer: iskrem velter over hele ham.
Han skifter og går ut på scenen. Warholm forteller om iskremdramaet, før han unnskylder seg for klærne han har på seg. Treneren moonwalker ut på scenen. Så prater de om at det gjelder å være optimist, for da kan en jo ta gleden på forhånd, om den første treningsleiren de hadde sammen, og det var da Alnes sa det: at Warholm kunne løpe tre og et halvt sekund fortere i løpet av sesongen – og at han faktisk gjorde det også. Og at han også kunne bli verdensmester, men at Warholm misforsto og syntes han sa at han kom til å bli verdensmester. Om å se det mulige i det som synes å være umulig. Å snu det som kan være negativt til å være en fordel: Under innendørs-EM i Glasgow i mars, snakket utøverne seg imellom om at dekket var tregt å løpe på. At foten sank nedi, og at frasparket ikke var optimalt. Alnes fikk Warholm inn på tanken at det var en fordel, nå som konkurrentene tenkte det motsatte. Og at han måtte bruke forsøkene til å tilpasse steget slik at han kunne bruke spretten i dekket til sin fordel. Resultatet: Warholm vant og tangerte europeisk rekord.
Hødd har fått sitt for denne gang. Etter en halvtime på restaurant med mor, far, søstrene Magrete (17), Sigrid (15), mormor, onkler, slekt og venner, setter de seg i bilen for å rekke fergen og kjøre videre til trenerens hjemsted, Torvikbukt i Møre og Romsdal.
Like ved ligger en gruslagt friidrettsbane. Det får holde.
Trener Alnes lurer på om de rekker det, fergen. Manager Kristine Gølin Haddal (45) mener at det skal nok gå denne gangen også.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.