<p>Mentale gråsoner. «The Haunting of Hill House» leker med de mentale gråsonene som et psykologisk puslespill eller et skikkelig gys. Kanskje ikke en serie man skal se rett før man legger seg.</p>

Mentale gråsoner. «The Haunting of Hill House» leker med de mentale gråsonene som et psykologisk puslespill eller et skikkelig gys. Kanskje ikke en serie man skal se rett før man legger seg.

De levende døde

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«The Haunting of Hill House» er grøsser, spøkelseshistorie og moderne, psykologisk thriller i svært vellykket blanding.

Når man er kommet til sjette episode i «The Haunting of Hill House» er man kanskje så oppslukt i mysteriet og dramaet at man knapt legger merke til det, men denne episoden er så teknisk briljant som et tv-drama kan bli. Serieskaper, regissør og manusforfatter Mike Flanagan har inntil da heller aldri veivet med effektene, men latt fortellingen utvikle seg med uanstrengte forflytninger frem og tilbake i tid, like sømløst som hovedpersonenes tankesprang og assosiasjoner. «The Haunting of Hill House» er fortellingen om familien Crain og huset som ødela dem, og i sjette episode ligger et familiemedlem balsamert i åpen kiste i et kapell i påvente av morgendagens seremoni.

Den øvrige familien samles for en stotrende, bitter og fortvilet likvake, de ulike medlemmene vandrer ut og inn av rommene og korridorene rundt kapellet, de nå voksne barna dukker plutselig opp som sine yngre utgaver i sofaen idet skyggen av den mannen de kaller far entrer rommet. Far går som i feber på leting etter et toalett og entrer Hill House i enden av korridoren, stedet der tragedien begynte 30 år tidligere. Det er ett klipp etter drøye kvarteret. Hvis du blunker, går du glipp av det. I løpet av episoden er det tre klipp til.

Fakta:

«The Haunting of Hill House»

USA 2018, skapt av Mike Flanagan for Netflix, 10 episoder à 60 minutter, slippes på Netflix 12. oktober.

Med: Michiel Huisman, Victoria Pedretti, Kate Siegel, Elizabeth Reaser og flere.

Bevissthetsstrøm

Poenget her er ikke hvor vanskelig det er å lage en så lang og innholdsrik tagning, men hvor fantastisk godt den tekniske utførelsen passer historien som den er fortalt. «The Haunting of Hill House» er som en strøm der det bevisste og det underbevisste glir sammen, der drømmer renner over og smitter virkelighetsforståelsen med vage glimt av noe annet, noe uforståelig, underlig og av og til grusomt.

Det litterære forelegget er Shirley Jacksons gotiske horrorroman fra 1959 med samme tittel, men denne ukens Netflix-premiere er mer et moderne ekko enn en adapsjon. Hovedpersonene og huset er det samme, historien en annen. Far Hugh (Henry Thomas/Timothy Hutton) og mor Olivia (Carla Gugino) flytter inn med fem barn i det enorme og falleferdige Hill House for å pusse det opp og selge det med god fortjeneste, slik de har gjort med flere hus tidligere for å få råd til det de kaller sitt «forever house». Men drømmen ender i Hill House.

En mørk natt samler Hugh barna i panikk og forlater huset i all hast, uten mor. Hva skjedde egentlig den kvelden?

Da vi hopper til nåtid er eldstesønn Steven (Michiel Huisman) fremgangsrik forfatter av spøkelseshistorier han ikke tror på selv, søsteren Shirley (Elizabeth Reaser) driver et begravelsesbyrå, Theodora (Kate Siegel) er psykolog og muligens i besittelse av overnaturlige evner, og av de yngste, tvillingene Luke (Oliver Jackson-Cohen) og Nell (Victoria Pedretti), er førstnevnte rusmisbruker og sistnevnte lever med den ene foten i galskapen og den andre på et bananskall.

Spøkelser finnes

Langsomt går historien i sirkler og tidssprang for å hente med seg alles minner om og perspektiver på hva som egentlig foregikk mens de var ganske små og bodde i det som senere ble det mest kjente spøkelseshuset i landet. Og man trenger strengt tatt ikke tro på det overnaturlige for å vite at det finnes spøkelser. I hukommelsen lagres minner som kan komme krypende eller i brå kast når man minst venter det og sette en ut av spill. «The Haunting of Hill House» leker med disse mentale gråsonene, av og til spøkefullt, så å si, andre ganger som et psykologisk puslespill eller et skikkelig gys.

Åpningsvignetten viser Hill House som en labyrint, og det er både i konkret og overført betydning et ganske godt beskrivende bilde. Alle hovedpersonene famler i sorg, uvisshet, sinne og drømmer og når de møter veggen må de snu for å finne en annen vei ut.

«The Haunting of Hill House» er kanskje ikke en serie man skal se rett før man legger seg, men den er vel verd å få med seg og fundere på i etterkant.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk