Meråker videregående skole er langrennssportens gullfabrikk

Klokken 08.30 en vanlig tirsdag tyter vel 100 ungdommer ut av to svære busser. Idet de tar ut ski og pikkpakk og begir seg mot Grova Skisenters nypreparerte løyper, kan man se det, det der blikket alle idrettsutøvere har. Eller er de bare slitne?

Gjennom snart 40 år har skilinjen på Meråker videregående skole i Trøndelag produsert over 1000 medaljer i NM, VM og OL. Alt neste helg kan skolen i fjellbygda ha kapret enda noen til. De tidligere elevene Martin Johnsrud Sundby, Emil Iversen, Niklas Dyrhaug, Finn Hågen Krogh og Kathrine Harsem stiller i OL i Pyeongchang. En annen eks-elev, OL-mester Tor-Arne Hetland, orkestrerer det hele, mens den mest kjente av dem alle, Petter Northug, er sendt ut i kulden.

I mylderet av ski og staver i Meråker står skilærer og eks-elev Frode Estil (45), kjent for å ha fått fart på karrieren etter å ha jobbet som sauegjeter i fjellene i Lierne, men mest for sine seks VM- og OL-gull. Like ved skilegenden tar elever frem tørrvoksen.

– Det er klart de smører skiene selv. Hvis vi koster vekk hver eneste stein, blir de ikke selvstendige nok. Vi har nok en annen kultur her oppe, gjør ting enklere, har mindre hast med å få frem toppresultater. Strengt tatt er det ikke medaljene som er viktige for oss. Vi vil gi folk en solid ballast i livet, sier Estil.

En pølses betroelser

– For en oslogutt var Meråker et høl uten like, sier Øystein «Pølsa» Pettersen (35), olympisk mester i lagsprint i 2010, nå langløper i Team BN Bank.

– Jeg husker jeg sto på bensinstasjonen ved siden av noen rånere og ventet på at hybelverten skulle dukke opp. Jeg tenkte at hvis jeg greide å holde ut bare én uke, skulle jeg være fornøyd, sier Pettersen.

I bygda med rundt 2500 innbyggere havnet «Pølsa» på hybel med søringene Martin Johnsrud Sundby, Amund Hansen og Jon Hove Pedersen og holdt ut i fire år på begynnelsen av 2000-tallet.

– Fasilitetene er greie, men det finnes mange andre steder som er bedre å trene på. Det regner hele tiden, og det gjør det umulig å gå på rulleski på grusveier. Den asfalterte rulleskiløypen er bare fem kilometer lang, og det er grenser for hvor interessant det er i lengden. Vi måtte kjøres på fjellet for å trene, sier Pettersen.

Likevel:

– Disse fire årene var de beste for utviklingen min som skiløper og kanskje også som menneske. Jeg ser ikke på Meråker som et høl lenger. Kulturen er ekstrem og samtidig veldig inkluderende. Jeg følte ikke jeg kom til en høyborg der de skulle lære meg alt. Dette er et sted der utvikling leier hånd med trivsel og nysgjerrighet.

Knust kneskål

Det var i Meråkerfjellet at «Pølsa» fikk tilnavnet sitt.

– Under et myrintervall mente Øyvind Sandbakk, som nå er på Olympiatoppen i Trondheim, at jeg så ut som en dårlig stappet pølse i treningsdrakt. Jeg tenkte ikke da at denne kommentaren kom til å henge ved meg, sier Pettersen.

Under et myrintervall mente Øyvind Sandbakk at jeg så ut som en dårlig stappet pølse i treningsdrakt. Jeg tenkte ikke da at denne kommentaren kom til å henge ved meg

Øystein «Pølsa» Pettersen, skiløper og tidligere Meråker-elev

Han forteller at han helt sikkert var på grensen til utmattelse hele tiden, men at han ikke merket det.

– Jeg trivdes jo så jævlig godt. Gode prestasjoner skapes med smil om munnen, det lærte jeg der.

Det viktigste «Pølsa» fikk med seg fra fjellbygda, var likevel å skyve på grensene, skubbe seg utenfor komfortsonen. En lørdag satte han seg på sykkelsetet. Planen var å trå til Åre i Sverige og tilbake, men på hjemturen tok han feil av veien og satte kursen mot Verdal.

– Over fjellet snødde det, og jeg merket at kreftene begynte å ebbe ut. Da jeg passerte Skogn, måtte jeg ringe Eldar Rønning og Johan Kjølstad for å spørre om de kunne sykle sammen med meg et stykke, hjelpe meg på veien, liksom. Etter 300 kilometers sykling var jeg tilbake på hybelen. Men det var ingen big deal, det var sånn det var. I Meråker hadde vi økter jeg aldri har greid å gjennomføre på samme nivå, selv ikke på landslaget, sier «Pølsa».

– Jeg kunne være ekstremt sliten, forteller Eldar Rønning (35), som gikk på skolen i syv strake år fra 1998 til 2005.

– Trening gikk foran alt. Det er ikke en high-class-skole man må ut med 50.000–60.000 kroner for å gå på. I Meråker er utdannelsen gratis, og jeg følte at hele bygda var på vår side. Ikke bare lærerne og kontordamen, men de som satt i kassen på butikken spurte oss om hvordan det gikk. Og vi lærte å dra på trening for å trene, ikke for å bli trent, sier Rønning.

Vi lærte å dra på trening for å trene, ikke for å bli trent

Eldar Rønning, skiløper og tidligere Meråker-elev

Han forteller at de kjørte ned alpinbakker med langrennsski for å spisse ferdighetene og bli tøffe i skallen.

– Det endte med at hybelkompisen, Hans Olav Opheim, krasjet med en bjørk og knuste kneskålen i 24 deler. Han ble rallyfører.

Nåløyet

På skistadionet i Meråker er elevene spredt for alle vinder. En gruppe driver med en avansert form for skilek: De løper det de kan til fots, før de tar på seg ski og haster videre. En annen gjeng skøyter oppover en slak bakke, før de kjører sikksakk ned. Noen av skiskytterne gir jernet i dag, viser det seg. Magre og svette glir de runde etter runde, før de ender på standplass med skjelvende melkesyreben og forsøker å treffe blink. 500–600 meter unna, i den andre enden av lysløypen, er det teknikktrening.

Kampen om å bli den neste beste, er tøff. Meråker er bare én av fem såkalte offisielle skigymnas i landet. De andre er Norges Toppidrettsgymnas på Geilo og Lillehammer, Nordtroms videregående og Hovden skigymnas i Telemark. I tillegg satses det på ski på en rekke andre skoler. Den alle snakker om nå, Johannes Høsflot Klæbo, har en fortid fra Heimdal videregående skole i Trondheim. Til sammen er det rundt 500 skielever i landet, og det er ikke uvanlig med norgescuprenn med 1000 deltagere i årsklassene 17 til 20 år.

Bussene har igjen ankommet Grova Skisenter, all trening opphører på et blunk og en ny orden gjelder. Skiutstyr lempes inn, elevene setter seg ned og tar frem matpakker.

– Det er mye som skjer. Det er klart du blir sliten, sier Jonas Johansen (17) fra Fet Skiklubb i Akershus.

– Det er viktig å lytte til kroppen. En balanseøvelse, sier han.

En islandsk OL-mester?

Brødskiver og vann går ned i bussen, og elevene begynner langsomt å kvikne til på vei ned fra skiarenaen. En skiskytter med landslagsflagg på luen viser frem pulsklokken til en kompis og forteller at han har vært lenge inni der det gjør temmelig vondt. En gjeng utveksler erfaringer med solbriller. Så er de fremme, henter ut utstyret sitt og tusler inn i skolebygningen.

Sist ut av bussen kommer en islending, Egill Bjarni Gislason (17). Det er gjengs at det kommer og går elever fra hele verden i Meråker, til og med en fra Ecuador har skjønt at hvis du skal bli god på ski, ja, da må du kanskje til Trøndelag. Akkurat nå går det tre islendinger, én finne, én skotte, to australiere og en slovener på skolen.

– Nivået på de norske elevene er veldig høyt, sier Gislason.

Ikke noe hokus pokus

– Det var et slags mytteri, sier Øyvind Slungård (63), driftsleder på skolen.

– Jeg begynte her 1. august 1981 og var den første ansatte, legger han stolt til.

Slungård forteller at det aldri ville vært noen skole i Meråker uten fjellbygdas store helt Magnar Lundemo (1938–1987) og Ap-ordfører Svein Brækken (1935–2014). Lundemo hadde sanket norske mesterskap på ski- og friidrettsstadioner og gått stafettetapper for det norske skilandslaget i VM i 1962 og OL i 1964. Da det var snakk om å bygge skiskole på Meråker, hadde Lundemo vært trener for Østerrikes herrelandslag og nylig tatt over trenerjobben for det norske skilandslaget. På denne tiden brukte landslaget å dra til Meråker på treningssamling. At kommunen var pengelens, gjorde ikke så mye fra eller til for ordfører Brække. Det gjaldt å handle, okke som.

– Fylkesmannen mente at finansieringen ikke holdt mål og sendte et stoppvarsel.

Da var det allerede for sent. Skallet av en skolebygning sto der. Da den andre purringen fra fylkeskommunen kom, hadde bygdas folk alt greid å få opp grunnmuren til det som senere skulle bli idrettshallen.

55 elever rykket inn i den halvferdige skolebygningen høsten 1981.

– Det var nybrottstid. Alle ansatte ble med på dugnad, og etter hvert ble skolen ferdig, sier Slungård.

– Jeg tror jeg gikk det andre kullet. I klassen var det cirka 15 langrennsløpere og noen alpinister. Noen av langrennsløperne hadde alt begynt å dabbe av litt. Jeg bodde på hybel et par kilometer unna og ville se hvor fort jeg kunne gå på ski, sier Sture Sivertsen (51).

I begynnelsen var elevene fra nærområdet, til nød fra et annet sted i Nord-Trøndelag. Så vant Sivertsen VM-gull på tikilometeren i 1993, pluss stafettgull, og elever fra hele landet begynte å strømme til.

– Det var ikke noe hokus pokus: lage gode økter og skape et godt miljø – det samme som vi forsøker å gjøre i dag, sier Ole-Morten Iversen (57), skitrener på Meråker siden begynnelsen av 1980-tallet, landslagstrener for de svenske kvinneløperne og far til OL-håpet Emil Iversen.

– Lundemo var grunnen til at jeg sa ja til jobben, nyutdannet og bare 24 år gammel. Det første året på skolen var veldig kaotisk. Mye prøving og feiling. Først etter tre år var skolen ferdigbygd, sier Iversen.

– Vi har spurt oss selv mange ganger hvorfor skolen har vært så viktig for norsk langrenn, men finner ikke bare ett svar. Vi driver ikke proft i forhold til andre skoler, har ingen klesavtaler og teller ikke medaljer. Utvikling, læring og mestring er det vi satser på.

Vi har spurt oss selv mange ganger hvorfor skolen har vært så viktig for norsk langrenn, men finner ikke bare ett svar

Ole-Morten Iversen, skitrener

Pengejaget

På rektor Bjørg Sissel Kvannlis (56) kontor er Powerpoint-presentasjonen i gang. I en av slidene dukker en yngre utgave av Martin Johnsrud Sundby opp på en melkekartong, der han forteller at han aldri ville vært der han er i dag uten de to årene i Meråker.

– Bedre reklame får du aldri, sier Kvannli.

Men reklamen ble et problem. Altfor mange ville inn på skolen. Samtidig måtte fylkeskommunen kutte over 100 millioner kroner. Det var dags for en sjarmoffensiv.

Da daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (39) kom på besøk en marsdag i 2015, hadde skolen gjort leksene sine. Alle elevene var samlet i kantinen, lokalpressen var selvsagt kalt inn.

– Vi hentet også inn John, Even og Tomas Northug, i tillegg til flere kjente elever som hadde gått hos oss. Tora Berger lærte ministeren å skyte på blink, forteller Kvannli.

Isaksen fikk en bokgave, «Trønder-gull» (2014), en fortelling om 130 trønderske OL-gull siden 1906. Samme høst fikk skolen tildelt 20 nye plasser.

– Det politiske spillet er vanskelig å forstå, men det kan hende besøket hadde sitt å si, sier Kvannli.

En ekstra pust

I testlabben er tidligere bryter og fotballspiller Sivert Hauan (21) på vei inn i smerten under staketesten på mølle. Han begynte å satse på ski som 16-åring og ble nordnorsk mester i fjor.

– Jeg kom fra Alta, idrettslinjen der. Der var det mange som begynte for å slutte å røyke og starte med å trimme. Det var bra for meg å få litt perspektiv på ting, sier Hauan.

– Prøv å bruke magen mer når du staker, sier universitetslektor Per-Øyvind Torvik (51) ved Nord Universitet.

For noen er tre–fire år på videregående ikke nok. Da kan man fortsette løpet på universitetet vegg i vegg.

– Det er bortkastet hvis én i klassen blir god på ski og resten blir arbeidsledige. Kommer de ut med et godt vitnemål, er det en suksess, sier Torvik.

Hauan begynner å svette. Han er der han skal være.

Det er bortkastet hvis én i klassen blir god på ski og resten blir arbeidsledige

Per-Øyvind Torvik, universitetslektor

Alltid høyere

I klasserommet «Sapporo» har lærer Håvard Graffer Bye satt opp et hinder. Det skal én av elevene forsere ved først å hoppe ned på gulvet fra en stol. Tanken er å demonstrere plyometrisk muskelarbeid, som kjennetegnes ved at musklene først bremser opp bevegelsen, for så å fyres igjen.

– Prøv å hoppe og samtidig ha armene ned langs sidene, sier Bye.

Det går slik det må. Listen fyker rundt i klasserommet. Elevene knekker sammen i latter.

– Ser dere hva som skjedde? spør læreren.

– Han greide ikke å hoppe høyt nok, svarer en.

– Hvorfor ikke? repliserer Bye.

– Han hentet ikke krefter fra armene, sier en annen.

Nytt hopp, denne gangen enda høyre og med bruk av armene. Jo, det går. Så settes listen enda høyere. Og enda høyere.

Tre om dagen

Skoledagen er over, det er blitt kveld. På Idrettstunet 200–300 meter fra skolen står hyblene med oppvarmede gulv på rekke og rad. Emilio Sebastian Husum Maldonado (17) har nylig vært på butikken og handlet og kanskje sett Emil Iversen på forsiden av dagens Meråkerposten. Treningsdagen er langt fra over. Først skal Maldonado spise grøt, så skal han gå på ski i halvannen time i lysløypen like ved. Deretter er det klart for én times sykkel-, styrke- og spenstøkt.

– Det blir fem timer med trening i dag. I høst hadde jeg tre slike treningsdager i uken. Kroppen restituerer ganske fort, sier han.

Treningsklærne tørkes over stolene på kjøkkenet. Tørkestativet har romkompisen tatt.

– I de første rennene kunne jeg bli nummer 300, seks minutter bak vinneren. Nylig, på Beitostølen, ble jeg nummer 49, bare 25 sekunder bak 30. plass og poeng i Norgescupen. Jeg skal bli enda bedre.

17-åringen leter frem skolens testresultater gjennom alle år på pc-en. Det er staketester, 3000 meter løping på bane og, ikke minst, Frodetesten, en syrefest fra skolen og opp til skistadionet på sommerføre. Maldonado søker på Emil Iversen, slik han har gjort mange ganger før.

– Her er alle Emils resultater, også fra da han var 17. Dette er noe av det jeg synes er bra med skolen, at de har alle testene samlet på ett sted. Emil havnet dette året på 35. plass på Frodetesten med tiden 30.17. Jeg hadde 29.05. På staketesten fikk han 4.53, men da var han fylt 18. Min bestetid nå er 4.58. I løpet av året skal jeg greie å slå tiden hans, sier Maldonado og forsvinner ut i flomlyset.

Overtent?

Tvers over gårdsplassen spiser fire jenter grønnsakssuppe mens de ser på en Netflix-serie.

– I høst, de første ukene i Meråker, holdt jeg på å sovne rundt klokken åtte om kvelden. Jeg hadde ikke mange krefter igjen til å være sosial. Det gjorde for så vidt ikke så mye. Jeg kommer fra en liten bygd, og er ikke så vant til å være sosial, sier Rebecka Oppigard fra Eikesdal i Møre og Romsdal og ler.

Skiskytteren har fått beskjed av treneren om å ta seg fri et par dager, men er likevel litt usikker på om det er en riktig avgjørelse.

– Jeg får dårlig samvittighet. Men jeg er nok en som kan ta i litt for mye, så det er best å gjøre som treneren sier, sier hun.

Mia Kristin Dyrhaug Standal (17) og Aud Øyen Halås (16) har begge gått på en smell. I fem måneder har begge slitt. Kroppen har skrudd seg av på et vis. Kan hende det er et virus.

– Jeg begynte på idrettsskole, og så ble jeg syk med det samme. Jeg har vært mye lei meg. Ser at andre blir bare bedre og bedre, sier Standal og titter på venninnene.

– Men en del av toppidrettslivet er å være syk. Men karakterene er i alle fall blitt bedre, sier hun litt oppgitt.

Venninnene som sliter med sykdom, forsøker likevel å bidra. Smøre ski. Være støtte.

– Man blir som en familie her oppe. Men det er ikke bestandig så lett. Noen ganger vil en bare hjem. Hjem til mamma og pappa, sier Tonje Knutzen (16).

* (Vilkår)