En yngre kollega smilte litt og sa, «Det er så morsomt når du sier at noe er alminnelig». Det er i slike øyeblikk tilstanden «godt voksen» melder seg som noe mer enn den som reflekteres i speilet, den kommer også ut av munnen i form av ord på vei ut av språket. Nå er det jo vanlig å bare si vanlig.
Det kommer mange slike påminnelser ved lesing av «Glemte ord. Fra alfons til ågerkarl». Dette er noe Pax forlag kaller en ordkalender – hverken ordliste eller almanakk, men en liten bok som slår et slag for å berge halvdøde ord, og gjenopplive noen av de heldøde. Hver hverdag i 2019 er viet et slikt utrydningstruet ord. Noen heldige gloser er valgt ut til en dypere artikkel hver uke.
Aktuelt og arkaisk
Uke 12 neste år er for eksempel viet klakør – et nyttig ord på full fart inn i glemselen. Ifølge tekstarkivet Retriever har norsk trykt presse brukt det mindre enn ti ganger årlig de siste tre årene. Men klakørene, de som på 1800-tallet ble betalt for å klappe og le på komedieteatrene i Paris, lever i beste velgående. De er på tv hver dag. De er sånne som fyller alle rom der Donald Trump opptrer og som klapper begeistret hver gang han åpner munnen. Men snart mister vi dette presise ordet til å beskrive slikt folk.
Samme vei går det med den drepende metaforen brønnpisser. Bare syv treff i Retriever i år, til tross for at det kryr av brønnpissere i kommentarfelter og sosiale medier. Brønnpisseren er den som i det skjulte forgifter politisk debatt med personangrep, beskyldninger og falske «nyheter». Forfatteren Sigbjørn Hølmebakk bar dette ordet frem i Dagbladet i 1961, hvor han kritiserte dem som satte likhetstegn mellom fredsaktivister og kommunister. Hølmebakk fortalte en historie om en aktet mann som spredte sin gift i det skjulte, helt til han ble avslørt av en fyllik: Brønnpisser!
Fakta: Kordelia Klinge
«Glemte ord. Fra alfons til ågerkarl»
Pax forlag 2018
«Ordforrådet vårt er i seg selv et kulturhistorisk museum. Ord dør fortere enn vi er klar over», skriver pseudonymet Kordelia Klinge i bokens forord.
Ord handler om følelser på mer enn én måte. Vi kan like eller mislike dem, og ord andre bruker kan vekke følelser av egen ungdom eller aldring. Ordet som oppleves treffende og dekkende av deg, kan være uforståelig for meg. Sannsynligvis vil mange savne forsvinnende, men klangfulle adjektiver som durkdreven (20 treff i år) eller nederdrektig (3).
Andre døende ord kan med fordel gravlegges straks, og jorden trampes hardt igjen. Siste uke i februar i ordkalenderen er viet sterkt nedsettende og rasistiske gloser, stort sett verre enn svartsmusket, som forteller om en annen hår- og hudfarge enn lys nordisk, med en antydning om at den som er mørk, heller ikke vasker seg for ofte.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herFruentimmere og dåsemikler
Kanskje vil man heller ikke savne en del falmende ord knyttet til kjønn. Her blir det vanskelig også for godt voksne å henge med i diverse typer fruentimmere, enten det er en stygg og sint gribbenille, en svært stor maggedeise, en gretten kakkenynne, eller en frekk liten nebbenose. En hollandsk enke er derimot ingen kvinne, men en kald flaske til å ha i sengen i varme strøk. Bokens utvalg er begrenset, men ser ut til å bekrefte den gamle teorien om at det finnes flere nedsettende ord om spinnesiden enn om sverdsiden. Men også mannfolkene får sitt: Vi møter en snobbete flottenfeier og en laps, spradebasser og pralhalser, en spøkefull kanalje, og selvsagt en kjekk, ugift ungersvenn. På den mindre ønskverdige siden har vi riktignok både dåsemikkel, fysak og fusentast, for ikke å snakke om en grabukk – en herre med ekstra stor appetitt på sex. Kanskje går han på nattefrieri, og bør i så fall komme utrustet med preservativer, fortrinnsvis en beskyttende kardong. Blir det mer enn den ene natten vil kanskje folk begynne å hviske om at paret er bukseforlovet.
Det kan for øvrig diskuteres hvor glemte en del av disse ordene er. Noen endrer bare bruksmåte eller betydning. Noe skjer med den syrlige dråpen som henger ved adjektivet grandios når det går fra å beskrive noe i overkant praktfullt til å beskrive en i overkant folkelig pizza. Estimere var engang en vanlig høflighetsfrase som uttrykte respekt, beundring og anseelse. Men nå er det helt overtatt av et bornert miljø – pengepugere og kupongklippere i finanslivet, som har innskrenket bruken av ordet til beregninger av økonomisk verdi.
Fra pondus til Pondus
I avisene er harang fortsatt et gangbart uttrykk for en lang artikkel med få poenger, mens ordet opprinnelig ble brukt om tilsvarende trøtte taler. I pressen er det ingen mangel på markskrikerske overskrifter og annonser, selv om norsk presse ikke bruker ordet så mye selv – bare to ganger hittil i år, ifølge Retriever.
Iblant kan de yngre gjøre stor lykke hos en eldre person med å bruke ord og uttrykk som man selv føler er arkaisk eller i hvert fall litt gammeldags. En medarbeider her i avisen som svarte hva behager? en gang det var litt uklart hva sjefen sa, havnet straks i kritthuset, der det jo kan vanke både lønnsøkning og forfremmelse. Dette var for øvrig en sjef med en hel del pondus – «et ytre preg av autoritet og myndighet, gjerne ledsaget av en viss fylde», i ordkalenderens definisjon. Men slikt står det ingenting om i leksikon; der er Pondus ensbetydende med et mye lest tegneserieblad for menn som vektlegger fotball, pupper og øl.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.