All honnør til nylig avdøde Anthony Bourdains livsprosjekt om lokalmat og plastmøbler, men «street food» og «food trucks» er for lengst blitt en illusjon som har inntatt hovedflyplasser, underlagt digitale betalingsløsninger og klam omfavnelse. Alt det vakre skal en dag dø.

Det har således vært spisehallen Vippas vår og forsommer: Enhver grønne flekk i Oslo har hatt sin street food-festival, finansnæringen drikker sin meksikanske cola fra tivoli-aktige trucks ved Vestbanehallen, mens bodene ved Vippa har hatt et mer permanent, troverdig og kuratert preg, attpåtil med en uttalt sosial og miljømessig samvittighet. Noen kalde og litt fast food med rent hjerte? Solen har skint ustanselig.

Skjønt permanent: Siden i fjor sommer er om lag halvparten av de ti bodene på Vippa byttet ut. Samtidig har prisene også gjort et byks, til rundt 150 kroner for en ofte nokså liten rett. For å bli ordentlig mette, selv om det var lunsj, måtte Salt og Pepper spise to hovedretter fra to forskjellige boder. Altså opp mot 300 kroner. Det er lunsjpris på byens fineste «hvite duker». Og her må man til gjengjeld rydde selv. «Please tidy after yourself» maner strenge lapper.

Vippa har tilsynelatende tatt inspirasjon fra Københavns nå nedlagte Papirøen. Men i Oslo er er det hjemlige instruksjoner: Drister man seg utenfor et tau for å dingle litt med bena med sin 90-kronersøl, kastes man kjapt inn til barnevognene igjen.

Friheten fantes heller ikke her.

Aleppo Bahebek

En fugl eller ti hadde hvisket oss i øret at boden Aleppo Bahebek sto for kulinariske høydepunkt utpå Vippa.

Innehaveren har kommet fra Aleppo i Syria, via et flyktningmottak i Bardufoss. I Oslo havn tilbyr han nå autentiske, sagnomsuste shawarmas.

Skuffelsen var derfor stor da oppgraderingen til «Arabisk tallerken» mer innebar en kald liten asjett med en sandwich delt i fire biter med ulike sauser. I et hjørne lå noe halvslapp salat og glante. Brødet var hardt, hadde en tørr hinne, som nærmest ga følelsen av at dette var noe som var preprodusert, for så å varmes. Det smakte av Midtøsten, men manglet raffinement, og (igjen) størrelse. Man kan, og burde kunne komme, langt med fast food til 150 kroner. Denne retten mettet knapt.

Falafel-sandwichen føltes som en bedre deal: sprø, men saftige kikertboller, grønt og saus med litt hugg. Slett ikke ille på pris sammenlignet med mye annet på Vippa.

«Bahebek» betyr «jeg elsker deg». Denne av Vippas alternativ er full av godt engasjement, hjerte og sosialt entreprenørskap. Med litt mer omhu for pengene, kan det hende vi også vil elske Aleppo.

Mr Chow by Plah

Plah har vært en spydspiss for thaimat på Bjerget i en årrekke. Og skal man beherske det, må man jo også beherske «gatemat».

Plah, anført av Terje Ommundsen, har tatt asfaltens aromaer på alvor lenge, og fremstår sånn sett som et gjennomproft og selvsagt innslag på Vippa.

Nå får man kanskje ikke lekkert anrettet crispy svin med koriander, mynte, sitrongress, hoi sin-saus, chili og vannmelon på hvert neonhjørne av Bangkok, men hva gjør vel det når bollen soleklart er noe av det ypperste man kan fortære på kaia.

Kombinasjonen skrek av friskhet og sommerglede. Her var en nesten leskende syre, omgitt av knasende, saftige biter svin og svor. Denne, og et par duggfriske rett inn fra en dag med bading på naboen Hovedøya? Oslo kan være full av jubel.

Vi var så imponerte at vi måtte prøve en «bun bao» til snaue hundrelappen også: Den dampede hvetebollen med braisert svin, syltet chili og papaya var muligens basic, men en drøm i nebbet. Flaue velbehagslyder steg ut over fjorden.

Testens to deiligste retter kom fra samme bod.

Bowls by Trio

Sunne ting servert samlet i en bolle har vært en viktig del av matscenen i Los Angeles en stund. Og da begrenser det seg ikke til «sushi», men all type asiatisk, crossover og retter med kål.

Nordmenns foretrukne bespisning av laks og ris er gjerne ut fra et plastbeger til 99 kroner, markedets billigste spisepinner, soyasaus-søl på skjorten, men det funker selvsagt vel så godt å spise retten samlet ut av keramisk bolle. Og det er veien å gå for å omvende sushiskeptiske barn!

Bowls store sushibolle inneholdt delikate laksebiter, avokado, ris, vårløk, syltet ingefær, noristrimle – og ble spicet opp egenhendig med chili- og soyasaus samt nøtter. Det smakte friskt og nylaget, hadde en fin syre- og sødmebalanse. Porsjonen var heller ikke så liten som mye annet til 150 kroner på Vippa.

En bolle man lett vil dra ned for å spise igjen.

Albatross

Lukten av sjø og saltvann, en kald pilsner og nobraineren fish & chips? Det burde jo kunne være grei skuring. Denne minimalistiske og barnevennlige klassikeren serveres helt nydelig både på Fiskeriet på Youngstorget og Vulkanfisk i Mathallen.

Porsjonen vi fikk fra Vippas innerste bod – sett fra sjøsiden – var imidlertid et trist skue. Fiskebiten var på størrelse med en knyttneve, frityrskorpen blek, tynn og glassaktig – manglet dette sprø knaset som skaper lykkefølelse når retten er tilberedt riktig.

De litt tykke potetene var på kanten til dvaske, men smakte adekvat, i likhet med selve torsken.

En forglemmelig og bitte liten ertépure gjorde ingenting for å heve følelsen av undermiddelshet og at porsjonen var litt dyr: ikke nok mat til å mette et fullvoksent menneske.

Tunco

Også Tunco, kjent fra filialer på Frogner og St. Hanshaugen, er en matbod med en viss sosial profil.

Hver gang du spiser en bolle av deres verdensmat – tenk ulike backpacker-destinasjoner, hovedsakelig i Asia – skal det etter sigende mettes et barn i Kenya. Innehaverne, inspirert av egen ryggsekkturisme, sa opp sine corporate jobber for nudler og bærekraft. Barene rundt St. Hanshaugen tåkelegges visstnok av hvitløksånde fra Tunco.

Rundt oss klaget et av denne sinnssyke forsommerens store fenomener – dagdrikkende spedbarnsmødre med vogn i solen – på utvalget av øl på fat.

I dag gikk vi for noe vietnamesisk – kylling, oyster sauce, risnudler og grønnsaker, toppet med peanøtter, koriander og lime.

Streit slafs full av egg og løk, som kan fås i mer omfangsrik og autentisk utgave på stedene rundt Bernt Ankers gate.

Kinabolle

Kinabolle er et dønn solid valg hvis hovedmotivasjonen for et Vippa-besøk er å ta et par øl i solen med venner, at en bare vil kaste i seg noe digg, salt og ukomplisert post middag hjemme. Eventuelt som destinasjon for en siderett på deling.

Boden ble startet av en tidligere forsker og foreleser i kinesisk på Universitetet i Oslo som drømte om å lage et serveringssted med klassiske dumplings i hovedstaden.

Frityrbitene med henholdsvis svin og spinat hadde fin størrelse og sprøhet, dippen var passe sterk, men gjorde ikke stort inntrykk den ene eller andre veien.

Hot Hot Harmonica

Tidligere serverte Hot Hot Harmonica kun chili con carne og nachos. Da Smak var innom var det eneste alternativet tre myke tacos med pulled pork. Den ble kjapt tilberedt av lagerets blideste denne sommerdagen.

Lefsene kom med grillet ananas, sterk mangosaus, koriander, gulost og tre små limebåter oppå svinet. Retten var delikat og sommerlig, antagelig noe for mobilmatfotografene der ute, og balansen mellom pasjonsfruktens sødme og smaken av chili trakk frem smilet. De tre små tacoene var imidlertid kjapt fortært etter ni munnhugg. Nok en gang satt en med følelsen av at dealen var litt kjip: sitte utenfor et gammelt lager på trebenker, rydde opp tallerken og bestikk selv – som i en statlig kantine – og så bli avkrevet 140 kroner for noen munnfuller gatemat?

Det var bare å rykke frem til neste bod for flere innkjøp, mer rydding.

Injera Palace

Eritreisk mat, med sin «injera» er ikke bare godt, men også en sosial begivenhet.

Injeraen gjenfinnes i det somaliske og etiopiske kjøkken, er en surdeigspannekake, nesten svampaktig i konsistensen, som man deler, river av biter og forsyner seg med hendene. Injera Palace sin versjon var slik vi husket den fra så vel Afrika som Øst-London, men hakket mindre: en enmannsversjon på tallerken i stedet for et trau midt på bordet.

Dagens utgave kom med kyllinglår i en slags stuing, linser, rødbete og spinat.

De eritreiske damene bak kassen er en del av samme prosjekt som naboen Aleppo, hjulpet av Mestringguiden, som gir flyktninger hjelp til selvhjelp.

I dag slo Øst-Afrika Midtøsten: Injeraen var spicy, rik, mektig, men likevel delikat og forfinet med sine belgvekster og grønnsaker.

Strålende.

Der peppern gror

Der peppern gror er blitt berømmet for å servere annerledes kvalitetsindisk på hovedrestauranten ved Rådhuset, også i Dagens Næringsliv.

Vi gikk for en «gatetallerken» som var fylt med marinert kylling, samosa, nudler i grønn curry, granatepler, kikerter, mango-chutney, koriander og limebåter.

For en gangs skyld ganske mye mat.

Fra første tygg føltes det som om kyllingen hadde ligget og putret litt lenge i grytene. Så hadde da også maten blitt servert i løpet av sekunder.

Heldigvis smakte de marinerte kyllingbitene med kokos deilig av chili parret med en tropisk sødme. De ørlitt seige samosaene ble hjulpet frem av en saus med tilsvarende hot sting.

En fikk følelsen av at dette kunne vært en bedre handel på en litt annen dag. Så er også Der peppern gror en av bodene som bytter menyen fra uke til uke.

Kompass & Co

Kompass mat er et cateringselskap basert på overskuddsmat, som også tilbyr et opplegg for unge der målet er å skape arbeidsmestring og sysselsetting. Gode saker, dette.

Hva så med sommervaffelen på Vippa?

Konsistensen var i det mykeste laget. Toppet med pisket krem, karamellsaus, corn flakes og friske jordbær ble det straks en klissete affære, som krevde retur inn til lageret for å hente flere resirkulerte papirservietter.

Selv om vaffel – så klart – er best og mest autentisk med brunost eller syltetøy, smakte det heldigvis godt i møtet mellom den syrlige kremen, den søte karamellsausen og de friske bærene.

80 kroner for en vaffel var kanskje en litt freidig pris? Det var jo tross alt ikke en Michelin-restaurant som var avsender av røren.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.