– Jøss, har de sprayet med lukten av gammel moro, utbrøt Salt.

For tolv år siden ble «Lompa» på Grønland, eller Olympen som restauranten egentlig heter, nennsomt og vellykket restaurert som del av Nevzat Arikans restaurantimperium. Nå ligger en eim av fest over dette stilfulle, «brune» lokalet, hvor det har vært servering siden 1894, men der det denne kvelden var glissent med gjester.

Hans Henrik Backers snart hundre år gamle malerier har overlevd endringene og henger fremdeles på veggen. Under to storslåtte prismelamper er langbord plassert i båser.

– Dette er jo et supert sted å møte en gjeng med venner eller kolleger, sa Salt.

Menyen inneholder et knippe klassiske retter. En trerettersmeny koster 445 kroner, tilsynelatende en svært god deal.

Lompa har dessuten et ølutvalg en gammel ølhall verdig, men også et respektabelt tilbud av vin, flere på glass. Vi bestilte to glass Pouilly Fumé fra produsenten Calcite, men de glemte servitøren, som etter en god stund kom tilbake og spurte om vi ville ha noe å drikke.

To fylte glass dumpet like etter ned på bordet vårt. Vi liker å se flasken og få glasset fylt ved bordet.

Ubesudlet

Terrine av andekjøtt fra Holte gård, trerettersmenyens forrett, kom med estragonmajones og eplekuler. Kjøttsmaken var god og fremtredende, men terrinen smakte lite annet, og var tørr og forglemmelig.

Tartar er en rett mange kokker leker seg med for tiden. På Lompa var tartaren ubesudlet, fri for pulverisert eggeplomme og den slags. Godt, rent oksekjøtt kom i passelige småbiter, med rødløk, kapers, sylteagurk og rå eggeplomme. Akkurat slik en god tartar skal være.

Vi var usikre på hva vi skulle drikke til hovedrettene, og spurte om vi kunne få smake en av vinene Lompa tilbyr på glass. Svaret var nei.

– Det er forbudt. Jeg har vært på kurs. Det er ikke lov å gi smaksprøver. Da er det promotion, sa servitøren.

Det kurset hadde ikke vi vært på. Det ble et glass Barbera d'Alba fra Anselma Giacomo til torsken, det var tross alt skreisesong. Fisken som kom på bordet var tørr og luktet ikke bra, mens skalldyrsausen var for salt.

Fileten av kronhjort var mørklilla i fargen, altfor rå for vår smak. Men en kraftig sjysaus med sødme fra solbær var god. Sellerirotkrem og grønne bønner var greit tilbehør, men hva var poenget med å legge på noen tjukke biter med gulrot? Vi fikk to identiske skåler med trauste poteter med tykt skall, som smakte lite og fikk ligge i fred.

– Det har skjedd noe siden vi var her sist. Da var maten virkelig bra, sa Salt.

Det er ikke nok å gi kjærlighet til det tradisjonsrike lokalet.

Sur fromasj

Kanskje burde Lompa forenkle menyen, og heller gå for færre, ukompliserte, gode retter? Det vi fikk servert holdt i hvert fall ikke den kvaliteten man bør forvente, selv om prisnivået på Lompa er relativt lavt.

Når menyen bare har to desserter, er det kjedelig at begge kommer med nøyaktig samme tilbehør: tre friske bringebær og bringebærsorbet. Crème brûlée smakte som den skulle, myk og vaniljesøt under et sprøtt karamellisert lokk. Bringebærene fulgte også med desserten på trerettersmenyen: sitronfromasj, en rett som ikke falt i smak hos oss. «Italiensk marengs» var et tynt lag klistret til tallerkenen. Den bleke fromasjen smakte surt, og da snakker vi ikke surt som i sitron.

– Denne klarer jeg ikke spise, sa jeg.

Vi bestilte americano, men fikk espresso. Regningen endte på rundt 1800 kroner, og etter betalingen tok ikke servitøren med så mye som én tallerken fra bordet vårt.

Det er ikke nok å gi kjærlighet til det tradisjonsrike lokalet. Med dyktige folk på eiersiden burde Olympen strammes opp, slik at det igjen når nivået som dette klassiske stedet, gjestene og Oslo fortjener.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.