La Cuina d'en Garriga

Det var sjelden familien samlet seg til frokost da restauranteier Helena Garriga (42) vokste opp på den katalanske landsbygda. De kastet heller i seg en kort kaffe, halvkvalt av sukker og melk, før de plukket sopp på fjellryggene.

Deretter, først i ellevetiden, var det snakk om noe mer føde. På en bar. Der gikk det i landsbybrød med knuste tomater, hvitløk og olivenolje, mens eldre jegere og bønder brynet seg på ihjelkokte griseører, blekksprut og erter, eller som de sier i Catalonia: esmorzar de forquilla – kraftig frokost fortært med gaffel.

– Og pappa drakk iskald rødvin til frokost, sier Garriga, og dytter barkrakken nærmere det høye bordet på en av Barcelonas mest karakteristiske restauranter, La Cuina d'en Garriga.

– Vin til lunsj har vi hørt om, men frokost?

– Spanjoler drikker rødvin som saft, spesielt på landsbygda, men en langtekkelig frokost tidlig om morgenen har ingen av oss tradisjon for. I byene spiser vi ikke engang frokost.

Smugspisere

Det tomatrøde inngangspartiet gjemmer seg like rundt hjørnet fra Casa Batllò, en av Gaudìs arkitektoniske mesterverk på den fasjonable handlegaten Passeig de Gràcia. For ti år siden åpnet hun en liten gourmetforretning nede i gaten, med trehyller stappet av oliven på glasskrukker og dyplilla lokale viner.

I et års tid var dette en av Barcelonas best bevarte hemmeligheter, hvor kunstnere og journalister møttes for endeløse middager i smug, før Garriga utvidet butikken til en restaurant. Hun flyttet nylig hele lokalet, med meny og interiør som før, fire kvartaler lenger nord. Restauranten frekventeres fortsatt av både motecelebriteter, stjernekokker og Barcelona-spillere.

Sen middag

Å fôre seg selv for tidlig på dagen ble i tidligere tider, spesielt av katolikker, sett på som fråtsing, en av de syv dødssynder, ifølge boken «Breakfast: A History» (2013). Helena Garriga åpner derfor dørene tidlig til å være spanjol, allerede klokken 09.00 er det mulig å smake ovnsbakt brød med iberico-skinke fra ville griser oppvokst i Salamanca.

De gule avlange tomatene smaker som biff på sensommeren, og den luftige, kritthvite burrataen blir levert av Giuseppe som bor på tuppen av Italia.

– Frokostkulturen er annerledes i de spanske storbyene, om man i det hele tatt kan snakke om en kultur. I urbane strøk rekker vi kanskje bare å smuldre sammen en muffins eller en kjeks, før vi sprinter ut så fort vi kan. Vi orker rett og slett ikke å bruke for mye tid hjemme, vi lever heller våre liv side ved side av en fremmed på en bar, eller ute i gatene. Vi liker å vise oss frem, på godt og vondt.

– Så det handler ikke om å komme seg på jobb så fort som mulig?

– Ha-ha! Nei, nei. Det handler om at vi spiste middag klokken 22.00 og havnet på gin og tonic-kjøret frem til halv to, sier Garriga.

– Så sannsynligheten er stor for at man fortsatt er mett når man våkner.

Lulu

Naturlig dagslys er en smule uvanlig for spanske restauranter, som ofte foretrekker både blåkalde og insisterende lyspærer. Men på Lulu, Barcelonas kanskje søteste bowl-bar, rekker både morgenbrisen og solstråler helt frem til det innerste hjørnebordet dekket med rødbete-rosa og matcha-grønne mylk i rene glass.

På formiddagen, mens de fleste spanjoler fortsatt bare har spist en liten sjokoladekjeks dyppet i kaffe, er det full fres i juice-maskinen. Nabolagets mest populære servitører lager granola for hånd og hummus fra bunn.

– Sunne frokoststeder i Barcelona dukker opp overalt nå! Frokost her i byen er i dramatisk forandring, og de fleste nye steder åpnes av folk som ikke kommer herfra, forteller kanadiske Katie Shaw (30), én av de tre Lulu-eierne.

Frokost for livet

Dette årsgamle frokost hele dagen-stedet er klemt inn mellom en sykkelutleie og en tapasrestaurant med Michelin-stjernekokk et par steinkast fra byens glitrende yatch-havn. Lulu eies og drives av Shaw, svenske Marija Maslakovic (31) og russiske Eugenia Barsegiyan (27).

De tre unge eierne møttes tilfeldigvis etter et par år i deres felles base-by Barcelona, før de i løpet av få dager ble både bestevenner, samboere og forretningspartnere gjennom sin iver etter å servere spanjoler og turister noe de selv hadde problemer med å finne: god, sunn frokost.

– Noen forsøkte seg på dårlig hvitt brød med et supertynt lag avokado, men skikkelig kraftig avokadotoast fantes ikke. Jeg kom direkte fra Stockholm og hadde en svært dedikert vegan-periode og ble ganske sjokkert faktisk, sier Maslakovic

Bolleblandingen açaí av bløtkokt egg og surkål, som nok kommer fra eiernes ukrainsk-serbisk-russiske familiebakgrunn, glir jevnlig ut fra den åpne kjøkkenkroken som kun inneholder én kokeplate.

– Vi er hjemme her, og gjestene synes det er hyggelig å komme alene, kanskje ta med en pc, møte nye folk og de sitter gjerne i timevis, sier Maslakovic.

– Nettopp. Vi ville vel egentlig åpne Central Perk, sier Shaw og hinter til sofakafeen i 1990-tallsserien «Venner for livet».

Lokal

Se for deg å spasere inn i en luftig turkis hotellfrokost-sal på et femstjerners hotell. Se for deg trøffelomelett, bitte små croque madame, lokal charcuterie, hjemmelaget havregrøt og belgiske vafler fra et buffetbord dekorert som en landsbyfest.

Da ser du for deg matsalen og menyen på frokostrestauranten Lokal inne på Arts Hotel

– Luksusfølelsen handler ofte om overflod, her skal det ikke mangle på noe. Men du skal ikke tro at bare fordi det bor Hollywood-stjerner her og vi utånder en viss eksklusivitet, at vi ikke er tilgjengelig for alle, sier Romain Mejecaze (35), direktør for relativt nyrenoverte Lokal.

– Vi er hverken snobbete eller arrogante, jeg lover, men noe skilt med pil ute på gaten kommer vi ikke til å sette frem, sier Mejecaze, som har sørget for tripp-trapp-stoler i lokalet, en designavgjørelse inspirert av sin norske kone.

Kontinental frokost

Den franske direktøren og den katalanske sjefkokken, Antonio Sáez (39), ble kjent i Abu Dhabi, hvor de jobbet på hvert sitt luksushotell. Sammen står de bak en full fornyelse og renovasjon av både matsal og meny på Arts Hotel.

Sáez har lånt ut sine private kokebøker og pyntet med røde Le Creuset-kasseroller i langstrakte hyller og har funnet en lokal familiegård som lager ferskenyoghurt eksklusivt for hotellet. I anledning hotellets mange arabiske gjester, står både hummus, labneh og tabbouleh på menyen denne morgenen.

– Om mange koreanere kommer, fikser vi kimchi. Men vi har generelt merket et behov for en bredere og bedre hotellfrokost. Fordi mange, til og med gode dyre hotell, serverer bare varm melk og cornflakes i mørke rom, de har ikke engang ferskpresset appelsinjuice, sier Mejecaze.

– Du vet, spansk frokost har lenge vært en kaffe og en sigarett, sier Sáez og forteller at hans unger kun drikker ett glass melk før de går til skolen.

Champagne

En familie ute på frokostsalens terrasse ønsker en bolle med kirsebær. En kvinne med tildekkende solbriller spiser vannmelon med kniv og gaffel, kun i selskap med dagens Le Monde og noen småfugler trippende rundt trestammer omringet av lavendel og timian.

– Både presidenter, skuespillere og kjente musikere overnatter regelmessig. Noen av dem bringer med seg egne kokker, men flere av dem nyter frokost i fred her mens festglade turister kommer direkte fra en natt på diskoteket og fortsetter med champagne til frokost, forteller Mejecaze.

– En av våre faste gjester greier bare å drikke Volvic mineralvann fra 25 centilitersflasker, noe som er så vanskelig å få tak i her i Spania, at hotellet sender en bil til Andorra for å kjøpe en kasse, sier Sáez.

– Ja?

– Vel, det er viktig å få en så god start på dagen som mulig, blunker Mejecaze.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.