Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Førstefireren. The Velvet Underground før Nico kom inn i bildet. Med klokken øverst fra venstre: Maureen Tucker, Lou Reed, Sterling Morrison og John Cale.

Førstefireren. The Velvet Underground før Nico kom inn i bildet. Med klokken øverst fra venstre: Maureen Tucker, Lou Reed, Sterling Morrison og John Cale.

– Det var poesi og kunst som kom mot deg fra tusen hold samtidig

Tekst

Vil du få varsel hver gang Emil L. Mohr publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

The Velvet Underground drev med multimedia før begrepet eksisterte. Nå feires kultbandet med karrierespennende utstilling i hjembyen.

Entertaineren Bob Goldstein får ofte æren av å ha introdusert multimedia som begrep sommeren 1966. Allerede samme vår var The Velvet Underground i gang med sine Plastic Inevitable-opptredener arrangert av stjernemanageren Andy Warhol. Bandet pumpet ut primal-psykedelisk rock, akkompagnert av filmprojeksjon, lysshow og danseinnslag ved medlemmer av det såkalte Factory-miljøet.

– Det var poesi og kunst som kom mot deg fra tusen hold samtidig, erindrer popbransjeveteranen Danny Fields (78), som herjet Nedre Manhattan sammen med besetning og crew.

Fakta: «The Velvet Underground Experience»

Multimedial utstilling i 718 Broadway, Manhattan, New York.

Vises mellom 10. oktober og 30. desember

velvetunderground-experience.com

– Skjønt, først og fremst handlet det om låtskrivingen til Lou Reed, det musikalske mesterskapet til John Cale, den fantastiske tilstedeværelsen til Nico, det vidunderlige gitarspillet til Sterling Morrison og den makeløst annerledes trommingen til Maureen Tucker, fortsetter han.

Les også: Punkens pilarer

Middelaldersk

Nå gjenopplives et av asfaltjungelens mest sagnomsuste kapitler med utstillingen «The Velvet Underground Experience». Satsingen rommer hundrevis av fotografier og objekter, samt virtuell-virkelighet-versjonen av hvordan Warhol skapte det ikoniske omslaget til debututgivelsen «The Velvet Underground & Nico» (1967).

– Det var Andys band. Det definerte ham sosialt, på samme måte som du hadde hoffnarr og munnskjenk i middelalderen, sier Fields, og bekrefter hvordan Reeds skittenrealisme tok kretsen på kornet.

– «Heroin» var nasjonalsangen vår. Det vil si, «vår» som i New York-scenen på 60-tallet. Den var artistisk, kreativ og skeiv som bare det. Det fantes ingen regler – bortsett fra at alle var forelsket i Lou, fordi han var så nydelig.

Musikkhistorisk

Lou Reed hadde også ord på seg for å være en kranglefant, et image han ivaretok til sin død i 2013. Mon tro han vrir seg i graven over ideen om å bli «opplevelse» på Broadway?

– Nei, jeg tror han ville elsket det. Sannsynligvis ville han gitt beskjed om å la være å bruke den og den miksen, eller den og den låten. Men hvordan kan han være noe annet enn stolt av et så vesentlig band? spør Fields retorisk.

– Jeg vil huske det for låtene. Uten noen særlige retningslinjer, uten noen særlig produksjon, ga det oss «bananplaten» – et av de viktigste verkene i om ikke verdens-, så iallfall musikkhistorien.

Utstillingen bygger videre på The Velvet Underground-feiringen i Philharmonie-senteret i Paris i 2016.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.