Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Skyld. – Det som virkelig hjalp meg, var noe en psykolog sa til meg, sier Astrid Hoem. – Hun sa: «Det som skjedde på Utøya var én manns skyld. Og hvis du tar på deg skyld for det som skjedde, fjerner du skyld fra hans skuldre».

Skyld. – Det som virkelig hjalp meg, var noe en psykolog sa til meg, sier Astrid Hoem. – Hun sa: «Det som skjedde på Utøya var én manns skyld. Og hvis du tar på deg skyld for det som skjedde, fjerner du skyld fra hans skuldre».

Astrid Hoem: – Det som virkelig hjalp meg, var noe en psykolog sa til meg

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kristine Hovda publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

AUF-leder og ledestjerne Astrid Willa Eide Hoem er så mye mer enn «hun som overlevde Utøya». Men det er umulig å komme unna hvor mye det har preget henne.

Det slår oss med full kraft på fergen over fra Utvika til Utøya – alle disse bildene over netthinnen fra opplevelser en selv ikke har hatt, men nærmest opplevd, gjennom fotografier og fortellinger fra overlevende.

En tror en er forberedt, men en er det ikke.

D2 møtte AUF-leder Astrid Willa Eide Hoem (27) på en av disse iskalde vårdagene der det for det meste er troen og erfaringen som tillater et håp om at sommeren skal komme. I snødrivet inne på øya står Hoem rak i ryggen og smilende, en ekte overlevende. Hun er her denne dagen for å fortelle sin historie til fremmøtte skoleklasser, noe hun gjør med jevne mellomrom.

Hun mistet sin beste venninne og ungdommens uskyld på den forferdelige fredagen for 11 år siden. Bare i det at hun står her, på Utøya, viser hun med all tydelighet at livet faktisk går videre.

– Velkommen, sier hun, og viser veien inn til hovedhuset.

Fakta: Astrid Willa Eide Hoem

Alder: 27.

Født: Kristiansund.

Bakgrunn: Ble medlem i AUF i 2008, og var leder i Kristiansund AUF da hun dro på den politiske sommerleiren på Utøya i 2011. Deretter hadde hun flere verv og stillinger i ungdomsorganisasjonen, før hun enstemmig ble valgt som nestleder i 2018 og leder i 2020. Har også en bachelorgrad i utviklingsstudier.

Aktuell: Leder av AUF siden 2020. I fjor sommer lanserte AUF krav om en statlig ekstremismekommisjon, noe Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk inn for i Hurdalsplattformen i høst. Stiller til gjenvalg som AUF-leder på landsmøtet i oktober.

Juryens begrunnelse: Astrid Willa Eide Hoem var 16 år gammel da hun gjemte seg i en hule under terrorangrepet mot Utøya 22. juli 2011, men lot seg ikke skremme vekk fra politikken. I 2020 ble hun AUF-leder, krevde en statlig ekstremismekommisjon året etter og har dessuten markert seg i arbeidet for det grønne skiftet, kvinnesaken og flyktningspørsmålet i etterdønningen av Ukraina-krigen.

Tryggest i verden

Sommeren 2011 var Astrid Hoem 16 år, og hun skulle snart begynne på videregående hjemme i Kristiansund. Hun og venninnen Guro Vartdal Håvoll fra Ørsta reiste sammen, og bodde i telt med to andre venner.

Guro var to år eldre, og Astrid var henrykt og glad for å ha møtt en jente som var eldre, og samtidig syntes hun var en likeverdig venninne. På Utøya var hun glad for å møte så mange andre engasjerte ungdommer, som også syntes spørsmål om klima, internasjonal solidaritet, krig og fred var noe av det mest interessante det gikk an å snakke om. Hoem følte seg hjemme.

Da meldingene begynte å komme om en bombe i regjeringskvartalet, ringte foreldrene og spurte om de skulle komme fra Kristiansund og hente henne. Astrid Hoem sa nei, det trengte de ikke, hun var jo på det tryggeste stedet i verden.

Og vi vet hva som skjedde, vi har hørt fortellingene om skuddene, det Astrid Hoem først trodde var kinaputter eller fyrverkeri, en dårlig spøk, dårlig timing akkurat nå, med tanke på det som nettopp hadde skjedd i Oslo. Hun gikk først mot hovedhuset for å se hva som foregikk, og ble møtt av ungdommer med frykt i blikkene. De løp.

Hva gjør man under et terrorangrep? Man tenker ikke, man handler på instinkt. Var det instinktet som gjorde at Astrid Hoem overlevde, mens 69 andre ungdommer ble drept? Venninnen Guro var blant dem som ble drept i Lillesalen i kafébygget.

Hun har tenkt mye på det. Hun har hatt mye overlevelsesskyld.

– Det som virkelig hjalp meg, var noe en psykolog sa til meg. Hun sa: «Det som skjedde på Utøya var én manns skyld. Og hvis du tar på deg skyld for det som skjedde, fjerner du skyld fra hans skuldre».

Da Astrid Hoem ble intervjuet av Vårt Land i fjor, sa hun til journalisten at hun visste ikke om hun trodde på Gud. Men hun håpet at det fantes et liv etter døden, for der kjente hun så mange. Hun overlevde ved å krøke seg sammen i en liten grotte nede ved vannet langs Kjærlighetsstien, mens terroristen skjøt med automatvåpen bare noen meter over henne. Hun så venner bli skutt rundt seg, har siden tenkt mye på om det var feigt av henne å ikke strekke ut en arm for å prøve å redde noen av dem.

Men da hadde hun risikert å avsløre gjemmestedet, og dermed satt ikke bare seg selv i fare, men også de andre ungdommene som gjemte seg sammen med henne. De visste heller ikke hvor mange som skjøt, trodde Norge var i krig.

Derfor tok det også så lang tid før noen tok mot til seg og vinket på de mange båtene som kretset rundt Utøya, ført av naboer som kom til unnsetning.

Hoem hadde med seg mobiltelefon, men kom ikke gjennom til politiet. Hun tok telefonen og lot som hun snakket med dem likevel, for å roe ned de andre ungdommene som lå der.

Håp. – Den fremtidsoptimismen som foreldregenerasjonen har hatt, er ikke like til stede. Det å holde håpet oppe, og vise at det finnes folk som forandrer verden og er med på å skrive historien, det driver meg mest, sier Astrid Hoem.

Håp. – Den fremtidsoptimismen som foreldregenerasjonen har hatt, er ikke like til stede. Det å holde håpet oppe, og vise at det finnes folk som forandrer verden og er med på å skrive historien, det driver meg mest, sier Astrid Hoem.

Utøya-kortet

Ungdommene sto innenfor gjerdet foran Sundvolden hotell morgenen etter terrorangrepet, med tepper rundt seg og speidet etter vennene sine mens kameraene gikk og blitzene lynte. Det var ekstatiske gjensynsscener og hjerteskjærende tapsscener. Ingen visste hvordan de skulle håndtere det.

I årene etter 22. juli sa vi at troll sprakk i sola, at det ekstreme ville forsvinne dersom det kom frem i lyset. Dette stemmer ikke

Astrid Hoem

– Mamma og pappa kom og hentet meg på hotellet. De var veldig klare på at jeg ikke skulle uttale meg til pressen. Det er jeg glad for, sier Hoem.

Hun forteller at hun forstår at pressen har en viktig rolle i å dele vitneskildringer, for å få ut informasjon om det som skjedde. Hele Norge hadde et eierskap til Utøya-terroren, for det var ungdommer der fra hele landet.

– Lokalavisene var der, og nasjonal presse, og så hadde man internasjonal presse, og vi vet at mange av dem gjorde overtramp. Men for min del var det vanskeligste det som skjedde en stund etterpå, da Eskil Pedersen forsøkte å si noe om ytringsansvaret vi alle har, og ble beskyldt for å være en fiende av demokratiet og for å «dra Utøya-kortet». Det gjorde at mange av oss ikke snakket om opplevelsene våre. Jeg kunne bli stoppet på gaten i Kristiansund og bli fortalt at jeg skjøv døde mennesker foran meg. I årene etter 22. juli sa vi at troll sprakk i sola, at det ekstreme ville forsvinne dersom det kom frem i lyset. Dette stemmer ikke.

Astrid Hoem brukte tiden like etter terrorangrepet til å begynne på videregående samtidig som hun måtte velge hvilke begravelser hun skulle delta i. Hun lærte at sorg ikke bare er store følelser. Det er også følelsen av å ikke føle noe som helst.

– På et tidspunkt lurte jeg på om jeg var i ferd med å bli gal. Jeg visste ikke at sorg også kunne oppleves som tomhet.

Fakta: Ledestjerner 2022

D2 og Dagens Næringsliv presenterer 30 personer under 30 år som vil gjøre verden mer bærekraftig gjennom gode ideer, handlekraft eller lederegenskaper.

2022-kåringen er basert på at leserne har nominert sine kandidater. Ut fra disse har en uavhengig jury plukket ut 30 ledestjerner, med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål.

I høst vil juryen, sammen med leserne, kåre Årets ledestjerne blant disse 30. Les mer om kåringen på DN.no/ledestjerner2022.

Kåringen presenteres i samarbeid med Ragn-Sells, PwC, Coop og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås (NMBU).

Yngste på 45 år

Men Astrid Hoem er ikke blitt en av D2s 30 ledestjerner for 2022 på grunn av det som skjedde for 11 år siden.

– Jeg tror nok det at AUF er en av Norges viktigste ungdomsorganisasjoner er en årsak til at jeg er blitt ledestjerne, sier hun beskjedent.

– Og så håper jeg at jeg har vært med på å inspirere noen. At jeg kan vise at det nytter å engasjere seg.

Ni år etter 22. juli-terroren ble Astrid Hoem den yngste lederen for AUF på 45 år. Hun sto i front da ungdomsorganisasjonen tok oppgjøret med den politiske samtalen etter 22. juli i forbindelse med tiårsmarkeringen i fjor.

Hun gruet seg på forhånd, og samtidig bestemte hun seg for å begynne å fortelle om sine egne opplevelser fra terroren, som et ledd i å skape det åpne rommet hun selv etterlyste. Hun hadde ikke gjort det før.

Hoem er engasjert i klima- og flyktningpolitikk, men kampen mot politisk ekstremisme føles som en oppgave som vil følge henne resten av livet.

– Dette føles som en veldig utrygg tid. En ting er det ekstreme ved terror i seg selv, men enda mer skremmende er det når det ekstreme blir normalisert, når det blir hverdagslig. Nå ser vi at autoritære krefter styrker seg verden over.

Hun pauser litt.

– Den fremtidsoptimismen som foreldregenerasjonen har hatt, er ikke like til stede. Det å holde håpet oppe, og vise at det finnes folk som forandrer verden og er med på å skrive historien, det driver meg mest. Vi må sørge for at generasjonene som kommer etter oss også får den samme tryggheten som generasjonene før.

– Du har vokst opp med å vite at det verste kan skje. Hvordan har det preget deg?

– Jeg tror det har preget meg i stor grad. Politikk ble skikkelig alvor etter 22. juli. At terror kunne skje her i Norge, på en sommerleir for tenåringer, fordi man ville ramme engasjementet vårt.

Men det var ikke derfor Astrid Hoem fortsatte med politikk etter 22. juli.

– Det var like mye fordi det var i politikken jeg hadde det fellesskapet med folk som hadde opplevd det samme som meg. Og det føltes som det eneste som ga mening, etter at vi hadde mistet så mange. Jeg mistet Guro, en av mine nærmeste venninner. Hun var så engasjert i klimakampen i AUF. Det føltes viktig å videreføre det engasjementet. Da vi vant kampen for oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, tenkte jeg på henne. Det var hennes kampsak. Hun skulle vært der og feiret det.

Selv har hun særlig engasjert seg i flyktningsaken og krigen i Ukraina, samt kampen mot antidemokratiske krefter, både i Norge og resten av verden. Og hun synes moderpartiet ikke gjør nok i klimaspørsmålet. Det går for sakte.

– De som sier man blir mer tålmodig med åra tar feil. I klimakampen blir jeg bare enda mer utålmodig, for det haster sånn. Det er ingen andre i historien som har et så godt utgangspunkt for omstilling som Norge. Vi har kapitalen til det, vi har kunnskapen til det og vi har verdens beste fagarbeidere. Vi burde være et foregangsland på alle områder for å kutte klimagassutslipp.

– Hvordan er det for deg å være her på Utøya i dag?

-Det høres kanskje rart ut, men Utøya er min favorittplass. Hvis jeg er for lenge borte, får jeg et savn, nesten som jeg tror andre får når det er lenge siden de har vært på hytta. Utøya rommer mange ting; det er både her jeg har opplevd det verste i mitt liv, men også mye av det vakreste.

Utrygg tid.– Dette føles som en veldig utrygg tid. En ting er det ekstreme ved terror i seg selv, men enda mer skremmende er det når det ekstreme blir normalisert, når det blir hverdagslig. Nå ser vi at autoritære krefter styrker seg verden over, sier Astrid Hoem.

Utrygg tid.– Dette føles som en veldig utrygg tid. En ting er det ekstreme ved terror i seg selv, men enda mer skremmende er det når det ekstreme blir normalisert, når det blir hverdagslig. Nå ser vi at autoritære krefter styrker seg verden over, sier Astrid Hoem.

Fakta: Ledestjerne-juryen 2022

Morten Thorsby (25), profesjonell fotballspiller og fjorårets vinner av Ledestjerner. Driver stiftelsen We Play Green.

Ada Martini Strøm (32), forfatter, modell og «greenfluencer».

Nassir Achour (34), gründer og daglig leder i venture- og innovasjonsstudioet Reodor Studios.

Mai Lawson Oldgard (46), bærekraftsdirektør i Statnett.

Line Elvsåshagen (31), tekstforfatter og programleder i NRK.

Lene Liebe Delsett (36), paleontolog og forfatter, ansatt som forsker i det tverrfaglige prosjektet Collecting Norden ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Arild Eriksen (48), partner i arkitektkontoret Fragment.

Alvor

Hun stiller til gjenvalg som AUF-leder på landsmøtet i oktober. Får hun det, blir det to år til i sjefsstolen. Hun har også lovet foreldrene å fullføre mastergraden i utviklingsstudier, og ser ikke for seg et liv som heltidspolitiker. Kanskje skal hun prøve å bare puste litt. Fortsatt skvetter hun ved lyden av høye smell. Hun liker ikke synet av politifolk, bor på hemmelig adresse.

– Når man er en overlevende kan man enten bli overdrevent redd for ting, eller ekstra modig?

– Jeg tror det slår kjempeforskjellig ut. På den ene siden har det politiske Norge tapt ekstremt mye, både med tanke på dem vi mistet, og de som hoppet av politikken fordi de ikke orket mer, noe jeg har stor forståelse for. På den andre siden har vi nå to statsråder som er overlevende etter Utøya. Bare å se dem på Slottsplassen føltes som en seier. Terroristen prøvde å stoppe rekrutteringen til AUF, men det klarte han ikke.

I dag er AUF Norges største ungdomsparti, medlemstallet økte fra 9600 medlemmer i 2010 til 14.000 i 2018.

– Jeg tror ikke jeg hverken er mer redd eller modig enn andre. Men jeg har nok et alvor som mange andre ikke har. Jeg vet det finnes mennesker som mener man kan bruke vold som politisk virkemiddel. Man kan ikke bare snakke om rasisme og høyreekstremisme som noe teoretisk, det rammer folk veldig konkret. Og så klart går vi ekstra runder når vi skal uttale oss om innvandring, asyl og flyktningpolitikk. Kan det komme drapstrusler? Det påvirker jo alt jeg gjør som er kontroversielt.

– Det å overleve kan jo gi en slags eufori også?

Hun tenker.

– Jeg var veldig sånn like etterpå: livet er et eventyr, vi må leve sterkt og leve nå. Og så synes jeg det er vanskelig å svare på hva det endret i meg, for jeg var 16 år, nå er jeg 27. Hva er annerledes bare fordi man er blitt eldre? Det meste normaliserer seg. Man blir irritert på at det snør i dag.

Guro Vartdal Håvolls foreldre er gjort kjent med dette intervjuet før publisering.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.