Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Hun er landslagsspiller i curling, singer/songwriter og styregrossist

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øystein Lie publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Trondheim

Funksjonshemmede er den største minoriteten i Norge, men blir ikke sett på som en del av mangfoldet, mener ledestjerne Mia Larsen Sveberg.

I kamp. Mia Larsen Sveberg (23) vil at funksjonshemmede skal behandles likt med alle andre. Det er litt av en jobb, mener hun.

I kamp. Mia Larsen Sveberg (23) vil at funksjonshemmede skal behandles likt med alle andre. Det er litt av en jobb, mener hun.

Da Mia Larsen Sveberg (23) ankom verden en høstdag i 1998, stormet folk til fødestuen.

– Jeg ble født med uvanlig mye hår. Det var nesten som nå: massevis av krøller, mørkeblondt med et rødlig skjær.

Håret var ikke det eneste som var uvanlig. Noe var nedfelt i Mia Larsen Sveberg, noe som skulle ta hele barndommen å finne ut av. En hemsko som først hindret henne, deretter nektet henne så å si alt.

Det begynte fint. Hun vokste opp på et knøttlite småbruk i Verdal nord i Trøndelag, med to lillebrødre, en døv pappa og en mamma som naturlig nok ble tegnspråktolk. En familie som klorte seg fast oppi lien, med et hjemmesnekret lekeslott på tre etasjer.

Fakta: Mia Larsen Sveberg

Alder: 23.

Stilling: Landslagsspiller i curling, singer/songwriter og styremedlem i Norges Handikapforbunds ungdom og Paraidrettsenteret i Trøndelag.

Bakgrunn: Fra Verdal i Trøndelag. Født med hypermobilitetssyndrom, som gjør at leddene er langt mykere enn de burde være. I ungdomsårene ble hun gradvis avhengig av rullestol, og i 2018 ble rullestolen et nødvendig hjelpemiddel. Hun begynte med curling i november 2020, spilte for det norske landslaget i VM i 2021 og Paralympics i 2022. Hun er også hørselshemmet, men synger, spiller piano og skriver egne låter.

Aktuell: Er i sommer musikklærer på Loud, en bandleir for jenter, transpersoner og ikke-binære, og begynner 1. juli som leder for Norsk studentorganisasjon i Trøndelag ved Nord universitet.

Juryens begrunnelse: Mia Larsen Sveberg er både en talentfull idrettsutøver og en lovende singer/songwriter, som i tillegg finner tid til å være aktiv i organisasjonslivet. Som multihandikappet multitalent er hun også en flott representant for en gruppe der flere trenger det lille inspirerende løftet for å skjønne hva som faktisk er mulig.

Og det endte bra, for utfordringene skulle stake ut en kurs i livet hennes, gi henne noe å kjempe og brenne for. Så var det de greiene i midten, årene med uvisshet, som spiste henne innenfra.

Men la oss ta det første først.

Født akrobat

Det viste seg at Mia Larsen Sveberg var uvanlig myk, akkurat som det krøllete håret.

– På turnstevner kunne jeg ligge på magen og slenge bena over hodet og bite meg selv i tærne. Jeg gikk i tredje klasse, og visste ikke om det.

Det er hypermobilitetssyndrom, som fører til overbevegelighet i ledd og påfølgende plager i muskler og skjelett.

På familieselskaper kunne Sveberg demonstrere hvor akrobatisk hun var, og hun kunne mer – danse på bordet og synge rent, for eksempel. Kroppen var bare et instrument, nærmest en forlengelse av tanken. Hun trengte ikke engang å tenke, hun bare gjorde det, kjørte på: turn og fotball, hun danset swing, drev med ski og skiskyting, var drillpike, spilte piano og teater – og løp i skogen etter poster.

Det var alltid alt på én gang.

– Orientering var en familieidrett jeg vokste opp med. Morfar var med i veteran-VM, sier Sveberg.

Snublingen

Men så begynte det. Snublingen. Hvis hun bare var litt uoppmerksom, kanskje kikket etter fuglene i trærne, tråkket hun over. Det kunne skje når som helst, og stadig oftere. Idet hun skulle løpe for å sparke ballen, i skogen når hun løp orientering eller hvis hun bare var litt uoppmerksom. Hun falt.

Det knaket i sammenføyningene inni henne.

– Jeg begynte å stå i mål, men ballen traff håndleddet. Det ble vondt å gå på ski, vondt med orientering. Jeg måtte slutte med drilling, selv om jeg ville ha på meg akkurat den kjolen, sier hun.

Stadig mer ble tatt fra henne. Fotball, skigåing og orientering. Det var alltid høyre side som sviktet mest. De trodde det var voksesmerter, hun gikk med støtteskinner for å stabilisere anklene, og støttet seg med krykker. Da hormonene kom, ble alt verre. På en teaterøving mistet hun kontroll på det høyre kneet.

– Det gikk i overstrekk.

– Gjorde det vondt?

Hun nikker og smiler.

– Ja, det kan du si.

Den stolen. Å sette seg ned i en rullestol, var vanskelig for Sveberg. – En rullestol gjør at folk stirrer på en annen måte, sier hun.

Den stolen. Å sette seg ned i en rullestol, var vanskelig for Sveberg. – En rullestol gjør at folk stirrer på en annen måte, sier hun.

Fakta: Ledestjerner 2022

D2 og Dagens Næringsliv presenterer 30 personer under 30 år som vil gjøre verden mer bærekraftig gjennom gode ideer, handlekraft eller lederegenskaper.

2022-kåringen er basert på at leserne har nominert sine kandidater. Ut fra disse har en uavhengig jury plukket ut 30 ledestjerner, med utgangspunkt i FNs 17 bærekraftsmål.

I høst vil juryen, sammen med leserne, kåre Årets ledestjerne blant disse 30. Les mer om kåringen på DN.no/ledestjerner2022.

Kåringen presenteres i samarbeid med Ragn-Sells, PwC, Coop og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås (NMBU).

Den vanskelige stolen

17 år gammel fikk Mia Larsen Sveberg diagnosen. Det ekle, lange ordet som fortalte hva som feilte henne, men som likevel ikke hadde tatt fra henne alt. Sto hun ikke og sang på bordet da hun var liten? Jo, hun hadde sangen og musikken.

Hun kunne spille piano og merkelig nok greide hun å håndtere fiolinen. I ett års tid i alle fall. Hun spilte med juniorspellemannslaget, sto på scenen med Arve Tellefsen og Alexander Rybak – mot all odds, kan en trygt si.

– Jeg er oppvokst tospråklig. Pappa er døv og jeg er hørselshemmet fra fødselen av, sier Sveberg.

– Hvor dårlig hører du?

– Jeg er flink til å lese på munnen. Jeg prøver å plassere meg i rommet slik at jeg kan se ansiktet til folk jeg snakker med, men sliter med lave og høye frekvenser. Men det går fint. En venn legger alltid toneleiet sitt opp en oktav når han snakker med meg.

Hun tar en liten pause:

– Det finnes skala også for hørsel. En vanlig voksen har en hørsel på 0 til 20, min er mellom 50 og 80. Har du en score på 110 til 120, er du definert som døv.

Likevel, eller på tross, er Sveberg snart utdannet faglærer i musikk, og tar vikariater på kulturskolen i Levanger. Dette er veien hun vil gå videre. Heller ikke dysleksien skal hindre henne.

Men så var det den der stolen, da.

– Å bli plassert i en rullestol var kjempevanskelig. Jeg er vokst opp med å bli stirret på, fordi pappa og jeg er hørselshemmet. Men da er folk som regel nysgjerrige. En rullestol gjør at folk stirrer på en annen måte.

– Hvordan da?

– Jeg har følelsen av at folk ikke har de samme forventningene til meg.

Jeg er vokst opp med å bli stirret på, fordi pappa og jeg er hørselshemmet. Men da er folk som regel nysgjerrige. En rullestol gjør at folk stirrer på en annen måte

Mia Larsen Sveberg

– Å sitte i rullestol er ikke et valg jeg selv har tatt. I tillegg skiller du deg ut, og det ukjente er ofte også det skumle. Folk blir redde for å si «hei», fordi de ikke vet hva de skal si etterpå. Da blir det vanskeligere å være meg.

– Alle kjenner apen, men apen kjenner ingen, legger hun til.

En ny start

I 2018 begynte Mia Larsen Sveberg på universitetet – og satte seg i rullestolen. Eller, hun hadde ikke noe valg. Kroppen sa fra.

– Det ble en ny start. Ingen kjente meg, og jeg bestemte meg for hva folk skulle se. Jeg måtte skjerpe meg og akseptere situasjonen, sier hun.

Hun møtte opp på Nord universitet i Levanger i rullestol, med teleslynge rundt halsen og to tegnspråktolker hakk i hæl.

– Ingen av elevene snakket med meg den første dagen, men så løsnet det under fadderuken. Når de hadde fått i seg litt, ble de ikke lenger redde for å stille spørsmål.

Vinteren 2019 dro hun til Oslo for å feire FN-dagen for funksjonshemmede. Det ble en åpenbaring.

– Jeg har følt meg alene, men her gikk praten automatisk.

Hun har alltid vært politisk engasjert. Da Sveberg var ni eller ti år, gikk hun i demonstrasjonstog i Oslo. Pappa gikk fremst, han kjempet for bedre teksting på tv og i kollektivtransporten. Datteren gikk lenger bak i toget, sammen med tante og søskenbarn. Siden ble det elevorganisasjon, elevtinget, studentrådet, pedagogstudentenes arbeidsutvalg, styreplass i samskipnaden i Nord universitet.

– Ingen hørte på meg når jeg ropte. Jeg måtte inn for å påvirke. Derfor gikk jeg også mer aktivt inn i handikapmiljøet, sier hun.

Hun ble styremedlem i Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) i Trøndelag, og en naturlig del av sentralstyret i NHFU. Da det flunkende nye Paraidrettssenteret i Trøndelag sto ferdig i vår, ble Sveberg hanket inn som styremedlem der også.

Ingen hørte på meg når jeg ropte. Jeg måtte inn for å påvirke

Mia Larsen Sveberg

– Jeg kunne for eksempel ikke få en studentbolig, selv om bygget var helt nytt. Det handler som alltid om kroner og øre – men mest om prioriteringer og evnen til å se behov. Det er et krav om minimum 20 prosent universell utforming, men man går sjeldent over minimumskravet. Ofte stopper det opp ved 20 prosent. Da holder det å bare ha nok plass til at en rullestol greier å snurre rundt sin egen akse. Men er det nok?

Hun lar ordene hvile, før hun tar sats på ny.

– Funksjonshemmede er den største minoriteten i Norge. Vi blir ikke sett på som en del av mangfoldet. Jeg vil være med på å gjøre livet lettere for folk som havner i min situasjon, og blir avhengig av å mestre en annen hverdag, sier hun.

Sveberg vil bare at funksjonshemmede skal være en i flokken, en som alle andre.

– Jeg savner å bli behandlet som vanlige folk. Ikke være en flink jente, som får ros når jeg tar på meg belte på bussen. At personen i dagligvarekassen ser på meg, og ikke den som står ved siden av meg. Blinde og døve blir ikke regnet som en del av samfunnet i dag. Det er derfor jeg forsøker å være til stede. Det kan være slitsomt, men jeg gjør det likevel. Folk må se det, sier hun.

Raskt god. Mia Larsen Sveberg drev med alt som barn, før hypermobilitetssyndromet gjorde alt så altfor vanskelig for henne. Men nå har hun funnet sin idrett. Hun spiller curling for Rolling Rebels, og er blitt raskt god – så god at hun har spilt for landslaget i VM og Paralympics.

Raskt god. Mia Larsen Sveberg drev med alt som barn, før hypermobilitetssyndromet gjorde alt så altfor vanskelig for henne. Men nå har hun funnet sin idrett. Hun spiller curling for Rolling Rebels, og er blitt raskt god – så god at hun har spilt for landslaget i VM og Paralympics.

Fakta: Ledestjerne-juryen 2022

Morten Thorsby (25), profesjonell fotballspiller og fjorårets vinner av Ledestjerner. Driver stiftelsen We Play Green.

Ada Martini Strøm (32), forfatter, modell og «greenfluencer».

Nassir Achour (34), gründer og daglig leder i venture- og innovasjonsstudioet Reodor Studios.

Mai Lawson Oldgard (46), direktør bærekraft og HR i Mesta.

Line Elvsåshagen (31), tekstforfatter og programleder i NRK.

Lene Liebe Delsett (36), paleontolog og forfatter, ansatt som forsker i det tverrfaglige prosjektet Collecting Norden ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

Arild Eriksen (48), partner i arkitektkontoret Fragment.

Rullende rebell

Mia Larsen Sveberg fant også en vei tilbake til idretten. Hun begynte å spille bordtennis. Hun kunne slagene, var oppvokst med bord i kjelleren. Så fikk hun nyss om curling, og at det fantes et rent rullestollag som trente i Leangenhallen i Trondheim. I 2020 ble hun raskt en viktig spiller på laget Rolling Rebels.

– Det fine med curling er at du blir delvis god ganske raskt, sier hun.

Det gikk så bra at hun fikk prøve seg på landslaget allerede året etter. Det gikk så som så: Isen var annerledes, tregere.

– Det var flaut. Jeg følte meg teit. Da var den karrieren over, tenkte jeg.

Men hun lærte seg teknikken. I september i fjor dro hun og resten av rekruttlandslaget til Skottland for å spille turnering mot Sverige og vertsnasjonen.

– Min første kamp var mot Skottland, og vi vant. Kampen gikk på nettet og mamma fikk sett den, sier hun.

Uttatt til VM ble hun også. Hun startet som reserve, det var meningen at hun bare skulle spille én kamp, men en i laget ble syk. Sveberg fikk åtte kamper.

Så ble hun tatt ut til Paralympics i Beijing i år, der hun fikk spille to av til sammen ti kamper. Norge havnet på syvendeplass. Sveberg var den yngste spilleren også i dette mesterskapet.

– Jeg elsker konkurranser. Og musikk. Musikken jeg skriver, er dagboken min, sier Sveberg, som i sommer skal være leder under bandleiren Loud, for jenter, transpersoner og ikke-binære.

Så ruller Mia Larsen Sveberg ut av Paraidrettssenteret på Ranheim i Trondheim. På kunstgressbanen spilles det fotball, det kan ikke hun lengre. Hun skyver seg fremover, men må stoppe – en rød planke sperrer videre ferdsel.

Men hun vet råd. Hun triller helt til siden, løfter planken og smetter under.

Så skyver hun fart igjen.

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.