– Hvis man vil ha noe gjort, må man gjøre det selv

Tekst

Vil du få varsel hver gang Ola Vikås publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Charlotte Dos Santos fra Bærum tok Norge med storm. Nå kan hun vinne Spellemannprisen.

Popstjernedrømmen. På videregående gikk Charlotte Dos Santos på dramalinjen. – Jeg fikk beskjed av ungdomsskolelærerne mine at jeg ikke burde søke musikklinjen, for der ville jeg ikke komme inn med mine karakterer. Jeg fikk ofte høre at jeg måtte finne meg en annen drøm. Å være popstjerne var ikke en ordentlig jobb, forteller hun

– Berlin gjør noe med en. Jeg liker at byen har så mye historie, den utvikler seg og vibrerer, forteller Charlotte Dos Santos (28) over Skype fra kjøkkenbordet sitt i den tyske hovedstaden.

Hun forsvinner ut av billedrammen, kommer tilbake med et kaffekrus og en pakke sigaretter.

– Jeg følte en sterk tiltrekning til Berlin, selv om jeg ikke har vært mye her. Det er billig her, det er allerede en superfin by for musikk og kunst. Jeg hadde noen venninner og bekjente her, og en av dem hadde et ledig rom. Det er den enkleste flytteprosessen jeg har vært med på. Det eneste jeg behøvde å ta med meg var utstyret, forteller Dos Santos.

Sekserdebut

Da soulartisten utga «Cleo» i slutten av juni i fjor, ansporet det en entusiasme blant landets musikkritikere sjelden sett i forbindelse med lanseringen av en ringe ep. «Dette er bare wow», skrev Dagens Næringslivs musikkanmelder, som berømmet utgivelsens besynderlige og langtidsholdbare melodier.

Aftenposten, Klassekampen og VG kvitterte alle med seksere for utgivelsen, som rommet Dos Santos’ eklektiske miks av latinamerikanske rytmer, synth-drevne hjertesukk, soveroms-slow jams, beats levert av Mutual Intentions-produsenten og dj-en Fredrik «Fredfades» Øverlie, samt en minneverdig versjon av jazztrompetisten Freddie Hubbards «Red Clay», med tekst av Dos Santos.

Fakta: Charlotte Dos Santos

Født i 1990, oppvokst på Ringstabekk i Bærum.

Debuterte med ep-en «Cleo» i juni i fjor.

Debutalbumet kommer senere i år.

Har studert komposisjon ved Berklee College of Music i Boston og ved Berklee Valencia.

En drøy måned senere spilte hun på Øyafestivalen foran et publikum som hadde trosset en av sommerens verste regnværsdager. «Hennes fjærlette røst bærer den samme forelskelsesrusen som Jill Scott på sitt beste og Minnie Riperton på sitt kjødeligste», skrev VGs Øya-korrespondent, og trillet terningkast seks.

I januar ble hun nominert til Spellemannprisen i kategorien årets nykommer. Til Adresseavisen uttalte hun nylig at hun «ikke har følt at det er rom for min type musikk i Norge». Tidligere vinnere av kategorien har vært utpregede popartister som Aurora, Astrid S, Emilie Nicolas og Lido.

– Det var jo kult å bli nominert til en så stor pris for musikken jeg og Fredrik har laget. Om vi vinner, hadde det vært mest morsomt fordi det kanskje har gått en stund siden litt annerledes musikere har vunnet en sånn pris, forteller Dos Santos.

Fuktig kveld. På Øyafestivalen i fjor sommer, spilte Dos Santos under den verste regnskuren i festivalens Tøyenparken-minne. – Jeg hadde kjempedårlig samvittighet før konserten. Jeg sa til bandet at vi måtte forberede oss på at det kanskje ikke kom til å komme så mange, på grunn av været. Men da konserten begynte, hadde det kommet masse folk, sier Dos Santos.

Fuktig kveld. På Øyafestivalen i fjor sommer, spilte Dos Santos under den verste regnskuren i festivalens Tøyenparken-minne. – Jeg hadde kjempedårlig samvittighet før konserten. Jeg sa til bandet at vi måtte forberede oss på at det kanskje ikke kom til å komme så mange, på grunn av været. Men da konserten begynte, hadde det kommet masse folk, sier Dos Santos.

Forbilde

Med «Cleo» ville Dos Santos gi sitt publikum en innføring i hennes musikk.

– Jeg signerte med plateselskapet da jeg flyttet til New York i forfjor. Jeg skrev låter og hadde flere liggende, som jeg sendte inn til plateselskapet. Intensjonen var ikke at det skulle bli ti låter, en ep rommer tradisjonelt sett sjelden mer enn fire–fem låter. «Hvorfor ikke?» tenkte jeg, når vi først var i gang. Jeg tenkte ep-en skulle være en introduksjon, sier Dos Santos.

Underveis i låtskrivingsprosessen skapte Dos Santos hovedpersonen Cleo, en feministisk ledestjerne inspirert av hennes hverdag i New York og et slags alter ego.

– A-siden handler om å bli forelsket, b-siden om å bryte ut av det, om å bli en selvstendig kvinne som går sine egne veier. «Cleo» ble et konsept underveis. Tiden i New York var innholdsrik og turbulent, både det verste og det beste året i mitt liv. Cleo klarer alt – klarte hun det der, klarer hun det meste. Jeg ville at hun skulle være et forbilde for andre mørke jenter og gutter i Norge, særlig innenfor kultur, hvor vi er underrepresenterte, sier hun.

Indre strid

Dos Santos vokste opp på Ringstabekk i Bærum. Norsk mor, brasiliansk far. Moren hørte på flamenco og opera, var opptatt av arabisk kultur, tok henne med på turer til Tunisia og Egypt, «annerledes destinasjoner». Faren hennes hørte på jazz og samba, tok henne med på brasilianske fester, hvor også barn var velkomne.

Som helt ung bodde hun i Brasil med familien, før de satte kursen mot Norge, denne gangen for godt. Da hun ble 20, reiste hun tilbake til farens hjemtrakter i delstaten Bahia.

– Det var en veldig meningsfull tur. Jeg reiste på egne premisser, besøkte familien og lærte meg portugisisk. Den afrobrasilianske kulturen har historisk sett stått veldig sterkt i Bahia – mye samba, capoeira og afrikanskættede religioner, som eksempelvis candomblé, forteller Dos Santos.

Å vokse opp med to kulturer innenbords, er ikke alltid en udelt positiv opplevelse i relativt homogene Norge.

– Det har vært tidvis tøft å bo i Bærum som én av tre elever blant 700 med foreldre fra Brasil eller Ghana eller hvor det nå måtte være. Selv om jeg alltid har følt meg norsk, ser jeg ikke typisk norsk ut. Det har vært en indre strid som jeg ikke klarte å skjønne før jeg flyttet til USA og besøkte Brasil – det var først da jeg skjønte hvordan det var å høre til et sted. Jeg er fortsatt takknemlig for livet jeg har hatt. Det har gjort meg til den jeg er, og jeg er 100.000 erfaringer rikere, sier Dos Santos.

Selvdreven

Som 23-åring begynte hun å studere komposisjon ved den prestisjefylte skolen Berklee College of Music i Boston. Skolen har siden 1945 utdannet en lang rekke musikere som har satt sitt avtrykk i en rekke sjangre, blant dem Donald Fagen, Pat Metheny og Quincy Jones.

– Jeg hadde jazz som ryggrad, og ville gå så dypt inn i kulturarven som mulig. Jeg følte alltid at jeg ville ende opp i USA, så da muligheten oppsto, måtte jeg bare hive meg på det. Medelevene mine var 18–19 og kanskje mer opptatt av «the college experience» enn meg. Jeg tok jazzhistorie og oppsøkte de beste lærerne for å få det meste ut av det, og for å kunne vokse som musiker. Jeg ville ha den sikkerheten og respekten for meg selv, også, sier hun.

Erfaringene fra Boston gjorde henne selvdreven.

Debut. Senere i år kommer Charlotte Dos Santos' debutalbum, inspirert av et studieopphold i Valencia, hvor hun studerte spansk historie og flamenco-arrangering

Debut. Senere i år kommer Charlotte Dos Santos' debutalbum, inspirert av et studieopphold i Valencia, hvor hun studerte spansk historie og flamenco-arrangering

– Det er slitsomt å være avhengig, hvis man vil ha noe gjort, må man gjøre det selv. Det er den regelen jeg har gått etter. Jeg vet hvordan man gjør det, det er ikke vits å leie noen, sier Dos Santos.

Senere i år kommer hennes debutalbum, inspirert av et studieopphold i Valencia, hvor hun studerte spansk historie og flamenco-arrangering.

– Det er et prosjekt jeg har holdt på med lenge. Jeg spilte inn en god del i Norge, men jeg ble ikke helt fornøyd med resultatet. Jeg liker ikke alltid å forholde meg til nye mennesker. Jeg er ikke helt sikker på hva navnet på albumet blir, men det skal være en slags hyllest til Brasil, selv om det sikkert er nok av andre innflytelser. Det er blitt en litt annen måte å uttrykke seg på, forteller Dos Santos.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

Innendørstilværelsen

Hun er iført en t-skjorte med logoen til det amerikanske jazzselskapet Strata-East, som blant annet ga ut «Winter in America», Gil Scott-Heron og Brian Jacksons afroamerikanske statusrapport anno 1974. Albumet kulminerer med «H2Ogate Blues», en åtte minutter lang diss track mot daværende president Richard Nixon. Kanskje er ikke ting blitt så mye bedre siden den gang.

Hun la planen om å flytte tilbake til New York på is. Perioden før sommeren var travel, hun fikk nesten ikke jobbet med musikken. For å skrive musikk må hun ha tid og rom til det, våren 2017 kom og gikk nesten umerkelig. Hun var «konstant fattig», jobbet som barista, servitør og barnevakt, konsentrerte seg om å få betalt husleien.

I Berlin er det blitt annerledes. Hun har kanskje gitt et lite innblikk i morgenritualet på kjøkkenet i Berlin, men det kan tenkes at hun ikke er på vei ut døren med det første: Siden hun kom tilbake fra juleferien, har hun stort sett holdt seg inne og skrevet låter.

– Jeg tok meg selv med på kino forleden, jeg måtte bare komme meg ut. Valget sto mellom den nyeste «Star Wars»-filmen og «Blade Runner 2049». Jeg var jo litt nysgjerrig på «Star Wars», og selv om jeg ikke fikk med meg de to forrige, valgte jeg den. Jeg angrer sykt. Men salen var gammel og fin, og jeg ble sittende og tenke på at det sikkert satt masse nazister i uniformene sine og så film her under krigen, forteller Dos Santos.

– Som en «person of color» var det litt empowering å kose seg i den samme kinosalen.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk