Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Befri brystvorten. På Instagram må kvinner dekke til brystvorten om de vil dele sommerbilder i bar overkropp. Det må de også i Dagens Næringsliv.

Befri brystvorten. På Instagram må kvinner dekke til brystvorten om de vil dele sommerbilder i bar overkropp. Det må de også i Dagens Næringsliv.

Er den toppløse solingen tilbake?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hanna Stoltenberg publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

En feministisk oppvåkning kan være grunnen.

På svabergene rundt Oslofjorden ligger unge kvinner barbrystet med saltvannshår og stråkurver pakket med flate ferskener, solfaktor 50, Morgenbladet og Klassekampen, bøker fra en ny feministisk kanon: Maggie Nelson, Rachel Cusk, Rebecca Solnit, Lina Wolff.

Siden dukker de samme tablåene opp på Instagram med lange skygger og ironisk sensur av brystvortene. Kanskje med en appell til billeddelingstjenesten om å endre retningslinjene som forbyr bilder av kvinnelige brystvorter, men tillater mannlige.

Økende selvtillit

I år har flere kvinner enn vanlig droppet bikinioverdelen når de svømmer, soler seg, leser og døser rundt om på landets badeplasser. I det minste er dette inntrykket jeg får av begrenset empiri og uformelle samtaler.

Flere tiår er gått siden sist toppløs soling var på moten. Allerede på begynnelsen av 1960-tallet kunne man se kvinner sole seg toppløse i Saint-Tropez, byen som ble satt på kartet av bikiniens gudmor Brigitte Bardot og filmen «Og Gud skapte kvinnen». Likevel var det først på 1970-tallet at trenden tok av, som en del av datidens «bh-brennende» kvinnekamp.

Saint-Tropez, 1971. Toppløs soling ble vanlig på 1970-tallet som en del av kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonen. Her fanget av den amerikanske fotografen Slim Aarons, som ifølge seg selv tok bilder av «attraktive mennesker som gjør attraktive ting på attraktive steder».

Saint-Tropez, 1971. Toppløs soling ble vanlig på 1970-tallet som en del av kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjonen. Her fanget av den amerikanske fotografen Slim Aarons, som ifølge seg selv tok bilder av «attraktive mennesker som gjør attraktive ting på attraktive steder».

På begynnelsen av 1980-tallet ble det å sole seg toppløs sett på som et tegn på unge kvinners økende selvtillit og autoritetsforakt. Kjendiser, jetsettere og sosietetsadel ble foreviget av den amerikanske fotografen Slim Aarons mens de slikket sol på den franske rivieraen. Her var hvite bikinitruser, bronsebrune tennismuskler, silkesjal og stråhatter. Lange smykker falt mellom nakne bryster.

Selv har jeg tidlige minner av kvinnelig slekt som soler seg toppløse med den største naturlighet, tørker svett solkrem fra folden under brystene. Men innen jeg utviklet egne bryster på den andre siden av millenniet, var bikinitoppen en selvsagt og sosialt påkrevet del av norske kvinners badetøy.

Og foruten enkelte innbitte franske bestemødre virket det samme å gjelde for resten av Europa.

Nedgangen

I 2013 viste en tysk undersøkelse at kun én av åtte tyske kvinner følte seg komfortable med å svømme eller sole seg toppløse. Dette fordi de opplevde at «for mange menn stirret». Også i Frankrike, toppløssolingens arnested, har trenden lenge vært å beholde overdelen på. I 2014 svarte kun to prosent av franske kvinner under 35 at de kunne tenke seg å sole seg toppløse, ifølge en undersøkelse gjennomført av det franske magasinet Elle.

Grunnene de oppga var flerfoldige. Bronseteinten hadde ikke lenger samme status, økt fokus på hudkreft og andre negative konsekvenser av soling hadde gjort kvinnene mer bevisste på å dekke til den ømfintlige huden på brystene. Det allestedsnærværende mobilkameraet var også en trussel: Franske badevakter bekreftet i Elle at de jevnlig knep menn i å ta bilder.

Franske sosiologer hadde derimot en annen forklaring: Kvinnenes tildekking – uansett hvor snau – var et uttrykk for at de hadde glemt betydningen av feminisme. «De har allerede oppnådd frihet», sa sosiologen Jean-Claude Kauffmann til Elle. «Så de er blitt late og tar det for gitt.»

Befri brystet

Om dette er sant, er det fristende å se den gryende toppløstrenden i lys av en feministisk oppvåkning. De siste årene har vestlige kvinner fått flere uvelkomne påminnelser om at fremgangen er skjør. I 2014 skapte saken om reservasjonsrett «syttitallstilstander» i kvinnetoget den 8. mars. EU-landet Polen, som allerede har Europas strengeste abortlov, vurderer å innføre fullstendig abortforbud, og i USA nominerte nylig Donald Trump abortmotstanderen Brett Kavanaugh til ny høyesterettsdommer.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.

Meld deg på her

I etterkant av Trumps valgseier ble det arrangert «kvinnemarsjer» over hele verden for å markere uenighet med presidentens kvinnesyn. Sosiale medier har demokratisert feministbevegelsen og gitt alle med nettilgang anledning til å delta i en felles samtale, uansett om den handler om selvbestemt abort, Beyoncé som feministikon, kvinnelig behåring, kroppspress eller seksuell trakassering. Metoo-kampanjen, som har rast siden i fjor høst, viste at grasrotorganiserte nettkampanjer kan ramme helt inn i maktens korridorer.

Dette håper også internettkampanjen «Free the Nipple» å lykkes med. Siden 2012 har bevegelsens støttespillere kjempet for at kvinner skal kunne få vise brystvorten på lik linje med menn, på sosiale medier og i offentligheten. I Oslo har kampanjen fått sitt eget klubbkonsept. Jevnlig arrangeres det egne kvelder for «toppløse feminister» av alle kjønn, former og legninger på utestedet Internasjonalen. Her kan gjestene feste med overkroppen bar, men reglene er klare: ingen stirring, klåing eller fotografering – bryter du en av disse, kastes du ut.

«Det handler ikke bare om retten til å vise brystvortene, men om restriksjoner for kvinner og ikke menn», har initiativtager Selena Sefany sagt til studentavisen Universitas. «Selv om jeg er kliss naken, har du faen ikke lov å røre meg.»

Les også: Bryst til bry

Frigjøring

Toppløs bademote har fra begynnelsen av hatt en politisk slagside. «For kvinnene førte ønsket om å vinne en ny grad av likhet med mennene og å få råderett over egen kropp, til at de begynte å legge bort overdelen på badedraktene sine», skriver Stanford-professor Marilyn Yalom i boken «Kvinnebryst: en kulturhistorie».

I 1964 designet den østerriksk-amerikanske motedesigneren Rudi Gernreich den første toppløse badedrakten, monokinien, som en protest mot Amerikas puritanske og «repressive samfunn». Journalisten Bettijane Levine i Los Angeles Times beskrev drakten som «en kunstnerisk protest mot kvinnen som sexobjekt slik Pablo Picasso malte 'Guernica' som en protest mot krig». Amerikanske menns holdning til kvinnebrystet var umoden og hyklersk, mente Gernreich; å dekke til brystene var å inngå i deres «skitten-liten-gutt»-fantasi.

Også i Frankrike var det nye tider. Etter studentopprøret i 1968 hadde landet gjennomgått store omveltninger. To billedserier fra strendene i Saint-Tropez av den fransk-amerikanske fotografen Elliott Erwitt, fra 1959 og 1978, dokumenterer utviklingen: fra tekkelige badedrakter og tildekkede bryster til toppløs revolusjon og seksuell frigjøring.

Sommeren 1975 hadde det franske magasinet L'Express en leende, barbrystet kvinne på forsiden og overskriften: «Toppløshet: Franskmennene er for!»

Paparazzoer

Men det var ikke bare respekterte fotografer som jaktet på blinkskudd av toppløse. I 1994 ble prinsesse Diana snikfotografert mens hun solte seg toppløs i Spania. «Oh my … She sure isn’t shy!» var overskriften til en av de engelske tabloidene som trykket bildene, som også bemerket, med viktoriansk bestyrtelse, at prinsessen ikke engang dekket seg til «når en mannlig hotellansatt nærmet seg».

Paparazzobildene av toppløse kjendiser er i dag en tabloidklisjé, og med nettet har etterspørselen akselerert. I 2012, nesten 20 år etter at bildene av Diana sto på trykk, ble en toppløs Kate Middleton fotografert på ferie av paparazzoer med telelinse. Bildene ble publisert i den franske tabloiden Closer, samt danske Se og Hør, der kongehuseksperten uttalte at «skandalen» var et resultat av at man lot «kongelige gifte seg med borgerlige». Etter en lang rettssak ble det franske magasinet dømt til å betale hertuginnen av Cambridge en samlet erstatning på nesten to millioner kroner, selv om de forsvarte seg med at «bildene på ingen måte er nedverdigende».

Det er en fattig unnskyldning for et stygt overtramp, men kanskje er det noe sant i det, likevel. I 2016 publiserte nettstedet The Richest en liste over «20 kjendiser fersket toppløse på stranden». Kjendisene var selvfølgelig bare kvinner, lykkelige over å være på ferie og uvitende om at de ble fotografert. På de vedlagte bildene er brystene deres sensurert med nettstedets logo, som et grotesk stempel, en dobbel tilraning av kvinnenes kropper. Her blir de, samtidig og ufrivillig, seksualisert og belagt med skam.

Playboygreia

Bilder av toppløse kvinner som soler seg eller bader uten bikinioverdel, blir stadig fjernet av Instagram. For å omgå sensuren velger mange å dekke til brystvortene med emojier – skjell, jordbær, regnbueflagg.

Det finnes de som mener at å forsøke å avseksualisere kvinnebrystet ved å blotte det, er en paradoksal strategi som i stedet imøtekommer mannens blikk. Men selv tenker jeg på alle gangene jeg er blitt fortalt, i artikler, av menn selv, at menn liker det best når kvinner «overlater noe til fantasien» – et scenario kvinner i mine øyne har mindre å tjene på.

I en bok om monokini-designeren Rudi Gernreich fra 1991 uttrykkes dette perfekt av modellen Peggy Moffitt. Da den toppløse badedrakten ble lansert, bar hun den på forsiden av magasinet Women's Wear Daily, med brystene blottet, i et historisk bilde.

Like etter ønsket Life Magazine seg et lignende bilde, men krevde at hun dekket til brystene med hendene, noe Moffitt selv mislikte. Posituren gjorde bildet til noe «skittent», mente hun, fordi det ga assosiasjoner til «hele den pripne, ertende playboykanin-greia».

«Bildet i Women's Wear Daily, som jeg synes er vakkert, satte et støkk i reklamebransjen», sa hun. «Hvis brystene slutter å være et sexsymbol – og det gjør de, det øyeblikket du avdekker dem – hvordan kan de da brukes til å hinte i reklame? Hvordan skal de da selge tannkrem?»

* (Vilkår)