Anmeldelse: «Parfymeorgelet» av Margit Walsø

Det er tidlig nittensyttitall. Ingrid har studert kjemi i Trondheim og jobbet på et laboratorium. Hun er en introvert og mollstemt person, med mange hemninger og få venner. Likevel reiser hun, tilsynelatende spontant og formålsløst, til den franske småbyen Grasse for å søke jobb.

I Grasse er det én industri som gjelder, parfymeindustrien, men allerede har oppkjøp og masseproduksjon forstyrret de gamle håndverksmessige tradisjonene.

Forfatter Margit Walsø legger inn små pek i teksten, med en dreven krimforfatters sans for timing, som får leseren til å mistenke at Ingrid er på oppdrag av en eller annen eksistensiell art, og at tiden er i ferd med å renne ut.

Wikipediaroman

Hovedpersonene (Ingrid og den franske parfymeprodusenten), emnet (parfyme) og – tør man si – sensibiliteten i romanen er alle feminine. Men romanens form ligner mer på en trend som særlig har gjort seg gjeldende hos mannlige forfattere de senere år, det man tilsynelatende nedsettende kan kalle wikipedialitteratur eller nerderomaner.

Disse fortellingene utmerker seg ved at teksten i stor grad består av detaljerte beskrivelser av et utvalgt fag, skildret med en nøyaktighet og utførlighet som langt overstiger det som trengs bare for å snekre sammen metaforer.

Eksempler kan være Jan Kjærstads «Tegn til kjærlighet» (2002) der forfatterens innsikt og entusiasme for typografi skapte begeistring hos noen lesere og irritasjon hos andre. I Jon Michelets serie «En sjøens helt» er det tett mellom sprenglærde bipersoner som øser presist formulert sakkunnskap.

I «Parfymeorgelet» er presisjonsnivået om tilvirkningen av parfymer ekstremt høyt, ofte formidlet gjennom dialoger som kanskje ikke klinger hundre prosent naturlig. «I mai plukkes centrifoliarosen, og fra slutten av juli starter sjasmininnhøstingen, som går i august og september. Men vi importerer tørkede patsjuliblader fra Indonesia», sier en truckoperatør til Ingrid et par minutter etter at de tilfeldigvis møtes.

Men kunstigheten er en innvending bare under forutsetning av at Walsø har hatt som mål å skrive en realistisk roman, en pseudokokumentar om en ung norsk kvinne i Frankrike for femti år siden. Ingenting tyder på at forfatteren har tenkt slik.

Duften av minner

Leseren av «Parfymeorgelet» blir på et vis tilvennet en fagterminologi som gjør at romanens klimaks – avsløringen av hvorfor Ingrid har reist til Grasse – flyter lettere. Alt det parfymetekniske forsterker også fornemmelsen av at små ting kan være avgjørende for det store sluttresultatet.

Lesehest? Les mer om bøker her

Dette ligner litt på en krysning av en løkkeskriftroman der en kvinne avbildes på omslaget med ryggen til leseren, og en instruksjonsmanual i parfymeproduksjon. Men en slik beskrivelse yter ikke «Parfymeorgelet» rettferdighet, fordi bakgrunnen er nødvendig for dens forsiktige skildringer av savn og svik.

* (Vilkår)