Masken faller ikke

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Alan Walkers karriere er et eventyr, men albumformatet gjør ham ingen større tjenester.

Anonym. Alan Walker er en av norgeshistoriens mest populære musikere. Debutplaten hans viser hvorfor, men mangler også noen løft.

Det er all mulig grunn til å skrive om Alan Walker i Dagens Næringsliv. Han er en av norsk/nordisk musikkbransjes største suksesser de siste årene, siden pangdebuten med den allestedsnærværende låte «Faded» i 2015. Han setter spor etter seg, både digitale og konsertgjengerfotavtrykk, på et helt annet nivå enn de fleste norske artister som blir omtalt på disse sidene ukentlig, og egentlig mer enn alle norske artister som for tiden figurerer på lister over årets såkalt beste låter og album. Til sammen og vel så det. 21-åringen er i en helt annen divisjon. 15 milliarder lyd- og video-streaminger på verdensbasis, og bortimot 40 millioner følgere på sosiale medier. Gulp! Det blir en større himmelhvelving enn den Moskus, Mae og Marja Mortenssons kommersielle karrierer utspiller seg under, for å sammenligne med tre av årets kritikerroste norske artister.

Han setter spor etter seg på et helt annet nivå enn de fleste norske artister

Walker og hans iherdig arbeidende team, for de er en ikke uviktig del av hans suksess, har så stålkontroll på karrieren hans at de kan tillate seg å lansere guttens debutalbum en uke før julaften. Målgruppen hans er vel uansett ikke ofre for førjulsstress ennå, og har anledning til å strømme godt fra seg, til klingende gevinst for Walker-organisasjonen. Og – får vi anta – til stor emosjonell gevinst for hans dedikerte fans. Andre vil nok føle et visst ubehag, som etter et møte med en litt for robust juletallerken.

Fakta: Alan Walker

«Different World»
(MER/Sony Music)

Bleknet storhet

For å gå på Walkers hovedverk først, er det ingen tvil om at «Faded» fortsatt er hans stolteste øyeblikk, og viktigste bidrag til popens kanon og den klareste temperaturendringen i strømmingstoppen. Kygo fikk senket BPM-meteret, mens Walker fikk ned kvikksølvet.

Tidligere i høst hadde jeg en kort karriere som foredragsholder på den nye popskolen Limpi på Lillehammer, der jeg i en av timene forsøkte å få studentene til å følge en linje fra «Faded» via Röyksopps «Poor Leno» og tilbake til a-has tidlige pophits. Det var en felles nordisk kjølighet og artig annerledeshet der, var min tese. Og studentene la til at de, hovedsakelig utenlandske ungdommer som de var, følte at det var noe felles med toplineren, akkurat som det var noe utenom det vanlige, nærmest europeisk folkesang-aktig. Og det kan vel stemme?

Det er uansett riktig at Iselin Solheims glassklare og Netflix-serieaktige stemme skal ha mye av æren for at man får sangen under huden. Det samme gjelder oppfølgerlåten «Sing Me To Sleep», der istappsangen drives videre av en tyngre beat enn mange av de andre låtene på albumet. At hun ikke får være offisielt featured vokalist på disse låtene, er rart.

En annen verden

«Faded» har også fordelen av å ha et temp og et groove som stopper det moderne mennesket i dets frenetiske jakt på fremskritt og fremmarsj. Kroppen fanger automatisk opp signalene fra musikken. Ikke sånn å forstå at den virker totalt frigjørende og slutter oss i å følge de miljøødeleggende markedskreftene og de slemme som står bak samfunnssystemet i dag, men den dytter nok mange i en annen retning. For en stakket stund. Walkers album er kalt «Different World», og det er stadige referanser til at det finnes noe annet, en annen verden er mulig, en annen tilstand er mulig. Det finnes en darkside som i dette tilfellet innebærer noe positivt – et sted der man kan la hemninger fare og bare eksistere, la begjæret og ukjente drifter flomme fritt mens vi ennå er unge og har sjansen, som Au/Ra og Tomine Harket synger i låten «Darkside». Og det er som om å underkaste seg det libidinøse er løsningen på å unnslippe den virkelige verdens vanskeligheter: «We're not in love / We share no stories / Just something in your eyes/ Don’t be afraid / The shadows know me / Let’s leave the world behind». Og senere i låten kommer de faretruende og akk så aktuelle setningene: «Don't wait for truth / To come and blind us». Det er vel nettopp dette russetiden handler om for de fleste.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Anonym hacker

Sistnevnte låt er egentlig ikke store sakene å skrive hjem om, og det kan innvendes at mye av materialet på albumet ikke gir de største dultene mot sanseapparatet. Elektronisk pop, fremstilt på meget kompetent vis og med walkersk signatur, er alle byggende opp mot et stort crescendo som sjelden inntreffer.

Det store intet, og det anonyme fellesskap, er jo uansett viktige bestanddeler i brandet hans. På plateselskapets lukkede promoside sto morsomt nok «Anonymous User» listet som digital opplaster. Og det er på mange måter herfra hele hans univers stammer – det er noe klart postmillenialsk over maskespillet, den anonyme reachen, det stille fellesskapet som kan bygges rundt Walkers lite prangende utstråling. Som han selv har vært inne på, er det behov for de store menn, men på grunn av masken kan vi alle føle oss som en del av ham, kjenne slektskapet mellom den stille majoritets globale befolkning.

Ella Marie

15 låter inkludert to interludes byr dessverre ikke på de største dynamiske utskeielsene. Lyden av fingre som glir mot gitarhalsens strenger i «All Falls Down» gir en illusjon av noe autentisk, noe den køntriaktige twangen i lillesøster Noah Cyrus’ stemme underbygger. Det joviale preget i refrenget gir en kontrast til det mer nedbrutte tekstlige forelegget, slik tilfellet jo ofte er i countrymusikken. Det er uansett bedre at Cyrus lager refrenger med Alan Walker enn å henge rundt med den uspiselige, unge pillemisbrukeren Lil Xan.

Førstelåten «Lost Control», med Sorana på vokal, bidrar også med litt mer fyrige følelser og et bitte lite islett av latino-hiphop. Men det blir for lett, man trenger litt mer modenhet, og den bidrar Sophia Somajo med i «Diamond Heart», med voksen vokal i stil med Ina Wroldsen og Sia, i alle fall langt mer interessant enn de fleste andre, sikkert populære, bidragsyterne her.

Bortsett fra én, da. Det er atter en seier for samisk kultur at Ella Marie Hætta Isaksen fra ISÁK er featured vokalist på høydepunktet «Lonely», der også Steve Aoki bidrar med lyder som kan få taket på Sentrum Scene til å rase. Hætta synger flott nok på engelsk, men med joik i refrenget får Alan Walkers musikk omsider en større vidde å løpe over.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk