Nye artister og uttrykk fra Nord-Norge tar det nordiske musikkuttrykket videre

De siste par årene har det vært mye diskusjon rundt hva det norske og nordiske egentlig er og innebærer. Er det noen kulturelle særtrekk som gjør at noe oppleves utpreget norsk? Noe som gjør det lettere å gripe, og utnytte effekten av? Nordisk krim, tv-serier og design har hatt godt av de nordiske assosiasjonene. Ideen om det nordiske har gjort det til en verdensvare. I musikken har det i norsk sammenheng gjerne vært klisjébilder av atmosfærisk vidde-jazz, arktisk elektronika og black metal fra skogsområder i indre Follo eller Vestlandet. Rimelig dystre og innesluttede stemningsbilder dukker automatisk opp i pannebrasken når selve lyden av Norge skal visualiseres. Selv ved globale popsuksesser som Alan Walker og Kygo, som er eksponenter for den nye globalistiske tiden i norsk pop etter fremveksten av sosiale medier og strømmetjenester, merker man jo en typisk nordisk resignasjon, et langsomt tempo og en kald melodiøsitet. Tropiske fløyter eller ei. Vi har omsider kommet ut av svenskenes popfaglige skygge, men de norske særtrekkene er fortsatt til stede. Det er selvfølgelig norske supertalenter som transcenderer nasjonalitet, kultur og sjanger, som kunne kommet fra hvor som helst i verden, i besittelse av såkalt universelle kvaliteter.

«Det nye Norge» innebærer også en befriende musikalsk fornyelse og kulturell berikelse, og den allestedsnærværende pop- og rapmusikken lager et felles kodespråk «hele verden» benytter.

Kompetanseheving

Nordisk musikk hadde lenge et forsprang og store businessfordeler ved å være tidlig til stede på Spotify, med store lytterandeler og spillelisteplasseringer som gjorde at nye brukere fra hele verden plutselig så hva som foregikk av popmusikk her borte. I senere år har resten av verden tatt oss igjen på grunn av overveldende overvekt i folketall «der ute», og nordisk musikk står dermed igjen i fare for å drukne i mengden.

Nå er det spansktalende pop, musikk fra Latin-Amerika og rap alt dreier seg om. Derfor blir igjen det eventuelt unikt nordiske og særnorske viktig å fremheve. Det ble meget tydelig da jeg var gjest på musikkonferansen Northern Expo, som ble arrangert i Longyearbyen på Svalbard nylig. Det er stadig vekk musikkonferanser og bransjefestivaler rundt om i landet, der ny lokal musikk skal presenteres for et spesielt interessert internasjonalt og nasjonalt publikum, presse og bransjefolk. Vellykkede arrangementer som Vill Vill Vest i Bergen og Trondheim Calling er bevis på en gedigen kompetanseheving i norsk musikkliv. Nivået er jevnt høyt, og det er helt klart veldig mange interessante musikere, gründere og aktører også utenfor hovedstaden.

Men det er store avstander, og for Oslo-rotter og andre gnagere kan ofte det som foregår i Nord-Norge fortsatt oppleves som noe eksotisk. To av Norges største popstjerner de siste årene kommer riktignok fra nord, de åpne og positive Sondre Justad og Dagny, som er nordlendinger i utstråling om ikke i sound. Men kunnskapen om alt det andre er det så som så med.

Fusion

På «Stjernekamp» lørdag denne helgen skal det opptres i joik og tungrock. Forhåpentlig ikke samtidig. Men én av deltagerne stiller i hvert fall sterkt – Ella Marie Hætta Isaksen fra Tana er en av de med mest egenrådig utstråling av artistene i årets Stjernekamp-kull, noe hun også viser i crossoveren hun presenterer i bandet ISÁK, der engelsk og samisk glir over i hverandre sammen med forskjellige tradisjoner og teknologier. Det blir det en helt egen verdensmusikk av. Og det er ofte disse møtene mellom forskjellige musikalske sensibiliteter som skaper størst spenning. Aleksander Kostopolous, trommeslageren i ISÀK, opptrådte med sitt rike soloprosjekt med sang, trommer og samples, og som en viktig del av bandet Julietnorth. Også det med en egenrådig blanding av folkemusikk fra nord, pop, skogsrock, og viser – med den talentfulle felespilleren og sangeren Julie Apalnes i front.

Feletradisjonen fra Målselv får nytt melodisk liv med ny instrumentering i dette bandet, som utga albumet «Julietnorth» på det utmerkede, delvis alternative folkemusikkselskapet Talik tidligere i år.

En enda mer besnærende blanding står jazzpopbandet Ánnásuolo for. Vokalist Marianne Pentha snakker som en østlending, der hun har vokst opp, men hun har oppsøkt farsarven og samiske tradisjoner og oppnådd en ny indre mening med sangen sin. Hennes fremføring av disse melodiene har kanskje mer til felles med ordinær om enn grandios popvokal enn joik, men språkføringen gir det en helt egen identitet. Tekstene er basert på dikt av den viktige mangekunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Det lages også en sofistikert ramme rundt melodiene, med en rekke av Nord-Norges fremste jazzmusikere, blant annet med John-Kåre Hansen på avmålt, behagelig og Metheny-klingende gitarplukk.

Sørsamisk sensasjon

En av de artistene som virkelig har imponert meg mest i år, er utvilsomt sørsamiske Marja Mortensson. Hun er bare 22, men er allerede ute med sitt andre soloalbum, «Mojhtestasse», der hun frembringer en sangprakt som burde få lyttere fra alle verdenshjørner ned i knestående. Så vakkert, så annerledes, så intuitivt lett å forstå og føle, selv om man ikke skjønner stort av det som synges. Det siste året har hun vært fylkesjoiker i Troms, så det er vel nødt til å være fornuftig det hun kommer med. På albumet hennes har hun følge av den billedskapende og rasende dyktige perkusjonisten Jakop Janssønn og tubaist Daniel Herskedal, som virkelig får nye lyder ut av instrumentet sitt. Men det er ingen grunn til å frykte et rart instrument – husk at dette har vært en sentral lyd i senere års viktigste norske popband Highasakite og Broen, der tubaistene Kristoffer Lo og Heida Karine Johannesdottir Mobeck har vært essensielle bestanddeler. Tubaen fungerer både som bassgrunning og fargelegging. Sounden som Marja Mortensson og musikerne fremskaper i trioformat er fullstendig fortryllende, og burde ha et stort marked langt ut over dem som interesserer seg for folkemusikk eller sørsamiske kulturtradisjoner. Det er Hedmark, men kunne vært Asia.

En av de artistene som virkelig har imponert meg mest i år, er utvilsomt sørsamiske Marja Mortensson

Mari Boine mottok en særdeles fortjent ærespris under Spellemannprisutdelingen tidlig i vinter. Det er godt å se at andre kan ta disse tradisjonene videre, i andre klangfarger. Verden lytter. Men om kulturturisme til avsidesliggende steder som Svalbard, Træna, Alta eller for den saks skyld Oslo er bærekraftig i lengden, blir kanskje et annet spørsmål.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.