Starten. Langhårede The Pretty Things underholder med frenetisk R&B på britisk fjernsyn i 1965. Fra venstre: Viv Prince, Dick Taylor, Brian Pendleton, Phil May og John Stax. Kun to år senere var halve bandet borte, og de resterende spilte psykedelisk Dickens-opera i flagrende gevanter på albumet «S.F. Sorrow».

Starten. Langhårede The Pretty Things underholder med frenetisk R&B på britisk fjernsyn i 1965. Fra venstre: Viv Prince, Dick Taylor, Brian Pendleton, Phil May og John Stax. Kun to år senere var halve bandet borte, og de resterende spilte psykedelisk Dickens-opera i flagrende gevanter på albumet «S.F. Sorrow».

Klassikeren som havnet i skjebnens brønn

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

The Pretty Things kunne vært større enn The Beatles. 50 år etter kultklassikeren «S.F. Sorrow» er de ute på en siste turné.

Det er ofte tilfeldigheter som avgjør hvem som får suksess og hvem som ikke får det. Dette er meget tydelig om man følger med på musikkens utvikling og ser nærmere på de foregående tiårene – det er jo så mye ekstrem kvalitet som er blitt laget og utgitt, uten at det store markedet har reagert av den grunn. Dette er ikke noen bitter, nevehyttende erkjennelse, det er en nøktern stadfesting av realiteter. Det er slik i dag, og det var slik i går.

Det er mye strukturelt som har endret seg, men popbransjens grunnprinsipper vedvarer: De fleste plateselskaper håper å utgi noe som slår an, og gir dermed ut ganske mye for å få en større sjanse til å oppnå det målet. Man er alltid på utkikk etter det nye og friske.

Hår. The Pretty Things kler tidsånden i 1967, da de spilte inn sitt mesterverk «S.F. Sorrow» i samme studio og samtidig som Pink Floyd og The Beatles.

Hår. The Pretty Things kler tidsånden i 1967, da de spilte inn sitt mesterverk «S.F. Sorrow» i samme studio og samtidig som Pink Floyd og The Beatles.

Energi. Dick Taylor og Phil May på scenen. De var Englands villeste band.

Energi. Dick Taylor og Phil May på scenen. De var Englands villeste band.

Popkulturens forjettede land, andre halvdel av 60-tallet, er et slikt sted. Det er lett å se tilbake på disse årene med lengtende øyne: Moten var så moderne, frigjøringen var så fri, det var teknologisk og kompositorisk og sosial innovasjon overalt. Og, ikke minst, det ble laget så uhorvelig mye god og viktig sekstitallsmusikk.

Men egentlig ville jo alle bare finne den neste hiten.

Albumets epoke

Dette endret seg for så vidt kraftig da albumet ble forvandlet fra å være en beholder med en artists seneste hitsingler og noe rask i tillegg, til å bli et kunstverk og et kreativt statement i seg selv. Men det var fortsatt noen dresskledde menn i bakgrunnen som bestemte. Eksemplene fra 1965 og spesielt de påfølgende par år, er legio. Disse albumene feires til det kjedsommelige.

Fakta: The Pretty Things

«S.F. Sorrow (50th Anniversary Edition)»
Snapper Music

Men det finnes også mange mesterverk som kun oppfattes som dette i visse miljøer, og som ikke har satt like store spor etter seg i kassaapparatenes verdenshistorie. Det britiske bandet The Pretty Things og deres album «S.F. Sorrow» fra 1968 er en slik utgivelse. Det ble spilt inn i samme studio, Abbey Road, grovt sett i samme periode som The Beatles «Sgt. Pepper» og Pink Floyds «The Piper at the Gates of Dawn», med George Martins tekniker Norman Smith som produsent. Alle tre platene ble utgitt av EMI.

The Pretty Things' album er minst like bra som de to andre, det er preget av stor innspillingsteknisk nytenkning paret med sterke melodier, og det har en narrativ linje og musikalsk koherens som var forut for sin tid. Men til liten umiddelbar suksess. Det omtales som den første rockoperaen, og det har alltid versert historier om at Pete Townshend fra The Who og bandets manager Kit Lambert hørte noen opptak fra den uferdige innspillingen (albumet ble sterkt forsinket og nedprioritert av selskapet) og der fikk den nødvendige inspirasjonen til å skrive sin egen rockopera «Tommy», og få den ut i ekspressfart. Og de vant.

Dickens

Selv om ikonografien (og riffene) fra «Tommy» er blitt en del av rockhistorien, er «S.F. Sorrow» en langt mer gripende og interessant historie, meget britisk, kald og tåketung, som en Charles Dickens for psykedeliaepoken. Albumet kan selvfølgelig strømmes, og det er nettopp utgitt en 50-årsjubileumsutgave som er remastret (fortsatt i ekstrem stereo) med fire fantastiske tilleggslåter innspilt i samme periode, deriblant en lang versjon av den vanvittige singelen «Defecting Grey», etter at en acetat ble gjenfunnet på et loft femti år senere.

Den gang nå. Kun vokalist Phil May og gitarist Dick Taylor (i midten) er igjen av originalbesetningen når The Pretty Things spiller på John Dee i Oslo fredag 4. mai. Men det er da mer enn tilstrekkelig.

Den gang nå. Kun vokalist Phil May og gitarist Dick Taylor (i midten) er igjen av originalbesetningen når The Pretty Things spiller på John Dee i Oslo fredag 4. mai. Men det er da mer enn tilstrekkelig.

Men mye av opplevelsen forsvinner uten tilgang på albumheftet. Ikke for å beundre albumkunsten laget av bandet selv (det totale budsjettet for absolutt alt inkludert innspilling var visstnok usle 3000 britiske pund), men for å lese vignettene mellom låtene, der historien drives frem.

Hva handler det om? Tja, litt vanskelig å følge med på er det jo, dette var tross alt et produkt av mannlige britiske bluesbøller som hadde fått forstanden sin åpnet av tidsriktig og forpliktet testing av LSD. Men det følger det triste livet til Sebastian F. Sorrow, fra hans foreldre ankommer en voksende industriby fra det kalde nord. Det følger ham alene på rommet med hans «bracelet of fingers» under dynen, drømmende om månen og om nabojenten, gjennom nedgangstider på elendighetens fabrikker og innrullering i hæren, videre til New Yorks nye fabrikkpiper og en gjenforening med sin kjære som aldri skjer fordi luftballongen hun ankommer i, tar fyr (dette er faktisk meget rørende), til Sebastian låner bort øynene sine til en skikkelse kalt Baron Saturday, som gjennom en trip-aktig seanse lar Sebastian oppleve alle minner fra barndommen og livet om igjen, noe som gjør ham ytterligere deprimert og gal.

Verket avsluttes med den vondvakre «Loneliest Person», Sebastian er gammel og totalt alene i verden. Kanskje ikke den lykkelige forløsning de tusen hjem helst ønsker seg av en historie, og en medvirkende faktor til den manglende suksessen.

Overlegne. The Pretty Things hadde lengre hår og dårligere oppførsel enn de fleste av sine konkurrenter på R&B-scenen i England midt på 60-tallet. Og spilte bedre.

Overlegne. The Pretty Things hadde lengre hår og dårligere oppførsel enn de fleste av sine konkurrenter på R&B-scenen i England midt på 60-tallet. Og spilte bedre.

Gåsehud

Musikken peker frem mot prog, men er fortsatt rotfestet i 60-tallet – den ble tross alt innspilt i 1967. En intens låt som «Balloon Burning» er likevel godt forut for sin tid med sine harde gitarer og spisse kanter. Og hva med «Trust» – da stiger underarmsårene mot himmelen.

Musikkelsker? Les flere saker her

The Pretty Things var allerede på sin tredje besetning da «S.F. Sorrow» ble innspilt, og de har hatt mange siden den gang også. Etter skuffelsen med «S.F. Sorrow» laget de enda et lite mesterverk i den deilig flytende «Parachute» (1970), med mindre kommersielt hell.

Av fans av sekstitallsmusikk blir The Pretty Things gjerne sett på som det beste av dem alle

Selv ikke da de i en tyngre variant ble utgitt på Led Zeppelins selskap Swan Song noen år senere, opplevde de spesielt stor albumsuksess. Men de har siden den gang med jevne mellomrom kommet tilbake som en liveattraksjon, og utgitt enkelte helt akseptable album.

Av fans av 60-tallsmusikk blir The Pretty Things gjerne sett på som det beste av dem alle, og deres tidlige stil midt på 60-tallet har vært meget sentral for utviklingen av de store sixties-retromiljøene som egentlig har rullet og gått siden slutten av 70-tallet. The Pretty Things’ variant av R&B var villere og hardere (hør hitene «Rosalyn» eller «Don’t Bring Me Down»), og de hadde lengre hår enn alle de andre.

Fredag 4. mai spiller de på medium store John Dee i Oslo. Kun vokalist Phil May og gitarist Dick Taylor (som spilte i første utgave av The Rolling Stones) er igjen fra grunnbesetningen, men det er da mer enn nok. Det er siste mulighet til å oppleve noe av det aller beste fra det britiske 60-tallet – det forjettede land.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk