Retter bassfingeren mot verdens idioti

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
«Best Hotel in Hell». Bashir Osman driver Peace Group, som eier hoteller og en liten armada av pansrede kjøretøy og soldater.

«Best Hotel in Hell». Bashir Osman driver Peace Group, som eier hoteller og en liten armada av pansrede kjøretøy og soldater.

Roger Waters er farlig nær soft Pink Floyd-tribute på vellydende comebackalbum.

Et av de mest slående øyeblikkene blant veldig mange slående øyeblikk under besøket på den store Pink Floyd-utstillingen «Their Mortal Remains» på Victoria & Albert Museum i London nylig, var synet av et monter der Roger Waters’ svarte Fender Precision-bass sto utstilt. Den virket meget majestetisk, nærmest oversized, svartere enn natten, med en veldig autoritet. En elbass er en elbass, tenker man kanskje. Elgitarer kan ha sjel, og kontrabasser forskjellige kjønn og dyp personlighet, mens elbassen er utbyttbar, mer et grovt verktøy enn et finstilt instrument. Men ikke her. Ved siden av gitarist David Gilmours svarte Stratocaster, er den selve dét sortfarvede instrumentet, ikke bare i bandets visuelle instrumentpark, men av alle instrument der ute i rocken. Og selv om det er de mange ikoniske gitarsoloene og -fargeleggingene som ligger fremst i pannebrasken når man tenker på bandets sound, er Waters’ veldige basspill et meget sentralt element.

Musikalsk høyreisthet

Det er ingen hemmelighet at Waters også ser på seg selv som det sentrale elementet i bandet. Han har vært blant rockens minst populære menn i flere tiår, mest på grunn av at han forlot bandet etter albumet «The Final Cut» i 1983 og så saksøkte de andre for å fortsette å bruke bandnavnet. Paradoksalt nok er hans konseptuelle ambisjonsnivå og musikalske høyreisthet også blitt brukt mot ham, personlige egenskaper foruten hvilke vi ikke ville hatt noe godt Pink Floyd å snakke om. Men også som soloartist har han utrettet mye. Har det vært noe særlig bra, egentlig? Det har vært tilsynelatende endeløse oppsetninger bygget rundt «The Wall», og en opera, men faktisk bare tre ordinære soloalbumutgivelser før han denne helgen er aktuell igjen med albumet «Is This the Life We Really Want?», hele 25 år siden det forrige. En plate der han naturlig nok hytter med neven mot Trump og verdens elendighet, men der han også viser seg i overraskende harmonisk lune, musikalsk sett. Det er en plate det føles godt å lytte til.

Låtbasert

Det store plusset er at det først og fremst handler om et knippe vellydende låter, der man umiddelbart kjenner igjen lyden av Waters, og ikke minst av hans gamle band. Man må ikke brøyte seg vei gjennom en tettflettet historiefortelling for å få fullt utbytte av den, noe som var tilfelle med den noe svevende solodebuten «The Pros and Cons of Hitchhiking» i 1984, den masete og soundmessig temmelig daterte «Radio K.A.O.S» i 1987 og noe underkjente og velspilte «Amused to Death» (1992). Tre konseptalbum som har tatt for seg ting fra midtlivskrise til det neil postmanske mediesamfunnet, mens det i midten er litt vanskeligere å forklare. En lytting til disse albumene i dag avslører materialtretthet, men også mye oppvakt musikalitet gjemt bak overbygningen. Det er mange gode intensjoner og interessante politiske og sosiale problemstillinger som blir tatt opp i tekst og musikk, men det faller litt under egen vekt, og man må nok huke seg av i kategorien «fan» for å lytte innstendig til platene med virkelig lyttergevinst i dag. Så er ikke tilfelle med «Is This the Life We Really Want?». I hvert fall ikke umiddelbart. Den er en plate for folk som liker Pink Floyd. Det er nesten så man tar seg i lure på om det er noe som skurrer, eller at det en metabeskjed av noe slag – så mye ligner det. Man venter hele tiden på å få høre Gilmours patentert lengtende tone inni der, det er så mye annet som passer, men den kommer aldri riktig helt. Jonathan Wilson, som har gjort stor suksess som neo-Crosby/Stills/Young-trubadur, fremskaper et godt og interessant strengeklima her, men Gilmours epikk kommer han sjelden i nærheten av. Det er bra når det mest handler om en «mood», og flere av låtene har dette behagelige «Meddle»-groovet.

Den er en plate for folk som liker Pink Floyd. Det er nesten så man tar seg i lure på om det er noe som skurrer, eller at det en metabeskjed av noe slag – så mye ligner det.

Profesjonelt retropreg

Waters’ bruk av en ekstern, betydelig produsent har nok hatt mye å si for sluttresultatet. En annens person meninger har ikke vært øregodis for Waters i studio de siste fire tiårene. Nigel Godrich, kjent for sitt tette samarbeid med Radiohead, dunker hardt i stempelputen underveis. Bandet han har satt sammen, og de dunkelromantiske strykerarrangementene, gjør også sitt for det profesjonelle retropreget på platen. Hans generasjon har jo basert sitt sound på en ny tolkning av Pink Floyd, en tolkning som nå benyttes på originalen. Og det er et annet instrument enn bassen som dominerer. Joey Waronker er av sin generasjons største og viktigste sessiontrommiser, for veldig mye LA-pop, Beck og Atoms for Peace med Thom Yorke. Hans stil er ikke flashy, det er knapt så du merker at han er til stede i besetningen, likevel gjør han alle låtene bedre. Pussig nok høres bortimot annenhver låt på platen som David Bowies klassiske «Five Years». Den sterke «The Last Refugee» er nærmest en pastisj over Woody Woodmanseys stikkespill på den låten. Småpene «The Most Beautiful Girl» er det kanskje enda mer. Det er rett og slett eiendommelig hvor imøtekommende det låter her og der. «Picture This» er en annen pastisj, men denne gangen er det snarere over Pink Floyd selv, sounden rundt «Dark Side of the Moon», med insisterende bass, krengende gitar og gospelaktig kvinnevokal.

 

Om jeg var Gud

Waters malmfulle røst, som kunne være så dominerende under roping, har fått en mer skjør og folksy karakter, selv om det teatralske består her og der, som i den tverre og bråkete låten «Bird in a Gale». Han har fått en gammelmanns-growl ikke ulik den gripende hulkingen Pete Townshend bedrev på The Whos siste album «Endless Wire». Det er tidvis en påkjenning å lytte til, heldigvis mest på den givende måten. Det messende preget er nedtonet til fordel for en mer personlig indignasjon. «If I had been God, I would’ve rearranged the veins in the face, To make them more resistant to alcohol, And less prone to aging», synger han i det sugende sporet «Deja Vu». Og det høres jo ut som den aldrende rockestjernen og mangemillionærens private klaging over tidens gang, men han går videre, ut av det private og via det personlige over i det politiske. Hva mer kunne ikke vært gjort annerledes i og for verden? Det er ikke egne plager som er omdreiningspunktet, snarere hvordan storpolitikk, økonomiske systemer og menneskets ondskap eller idioti skaper problemer for verden. Og når Waters peker sin lange bassfinger mot noe, dirrer den av intensitet, men også av medfølelse og vemod over livets forgjengelighet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk