Bjarne Melgaard snakker om kunsten, Edvard Munch, Dødshuset på Ekely og narkotikamisbruket

En satans kink har satt seg i ryggen. En overraskelse venter:

– Jeg er ferdig med penisene, sier Bjarne Melgaard.

For åtte år siden skrev sjefen for Astrup Fearnley-museet at Melgaard maler med penisen sin.

– Nei, jeg gjør jo ikke det. Jeg maler med penslene mine, jeg.

Melgaard knegger silkebløtt og hyggelig.

Og ganske riktig. På de nye maleriene hans er ikke et eneste erigert kjønnsorgan å skue. Melgaard er Norges mest feirede gestalt på den internasjonale kunstscenen etter Edvard Munch. Her hjemme er han like forhatt og fryktet som elsket. Vi skal snart komme til fadermordet på Munch.

Og til den gjenfødte Bjarne Melgaard.

New York, Skillebekk

Den nye, blå kjeledressen av merket Dickies (ja da) har allerede fått et raust tilfang av malingsflekker. Neven han strekker ut, diger som en amerikansk T-bonestek, er også spettet. Blåfargen smitter av når han håndhilser. Jeremy Scott-skoene har en endeløs palett og er oppsiktsvekkende kunstobjekter i seg selv. På gulvet står et dusin kvadratiske lerreter som males frenetisk og nærmest simultant frem mot utstillingen som åpner på Galleri Brandstrup om noen uker. En slagmark av halvt ihjelklemte aluminiumstuber med akrylmaling ligger utover et bord. Den hyperbolske arbeidskapasiteten er en herlig diagnose, muligens utløst av en tidlig kunstbesettelse og den ukjente langtidseffekten av et drabelig konsum av sentralstimulerende midler og steroider.

Her er hans karriere, brutalt kortfattet og helt sikkert utilstrekkelig oppsummert i en 40 sekunders røff encyklopedi: Den mørke prinsen. Enfant terrible. Bad boy. Wunderkind. Kaosets konge. Lystens homoerotiske, sadomachosistiske ridder. Begjærets våpendrager. Penisenes portrettør. Provoserende, pornografisk, pervers. Skaperen av et eget Sodoma og Gomorra. En voldsforherligende villmann. Sjokkerende eksplisitt. En ekte rebell, en selvdestruktiv og kompromissløs frihetsnarkoman. Sprenger alle tålegrenser streket opp av det dannede borgerskapet. En entartete – degenerert – kunstner for vår tid. Politianmeldt. Sensurert. Er etisk en ganske ensom rytter; selverklært antisosial, har ment at driftene har forrang over fornuften. Garderoben er et opprørsk oppkomme av fantasi og en fandenivoldsk dans med moteindustrien. Huset – til å dø i – som han planla på Ekely sammen med Snøhetta og Selvaag, ble altfor sterk kost for naboskapet – og for nasjonen. Selvsagt. Et cetera, et cetera.

– Jeg har jo min moral. Men jeg er ikke moralsk på andres vegne, sier han.

Altså. Det har vært klistret opphissede merkelapper på Bjarne Melgaard og hans kunst – det går ofte ut på det samme, mener noen kritikere – i mange tiår nå. Kunsthistoriker Paul Grøtvedt (f. 1939) hevdet for eksempel i en ellevill nedsabling på document.no i fjor at Melgaards retur til Norge representerer «en kulturforringelse» av norsk kultur- og åndsliv. Han karakteriserte Melgaards kunst som «en svinesti», og påpekte at kunsten – «svineriet» – hører hjemme på «et forbrenningsanlegg for giftig avfall».

Det er ikke vanskelig å finne mennesker som slett ikke kan tåle Melgaards utfordrende kunst.

Men det kan like godt brukes helt andre kategoriseringer. Han er nemlig snill som et lam. Øynene utstråler en overraskende vennlighet, samtidig som de gjemmer på et uvær eller en jotne. Og kanskje også en hudløs sårbarhet. Samtidig er det ingen tvil om at han er blottet for frykt og redsler. Han er uomtvistelig en genuint original tenker, befridd for alle politisk korrekte besvergelser: Nei, jeg liker ikke barn. Nei, jeg er ikke redd for kloden vår, den har jo vært ødelagt mange ganger allerede.

Melgaards bidrag til Whitney-biennalen i New York i 2014 kretset rundt begrepet antropocen, altså den geologiske epoken som innlemmer de store industrielle avtrykkene på kloden. Men han er overhodet ikke en klimakrisekunstner.

Etter nesten et kvart århundre som uteseiler er han altså tilbake i gamle Norge. Kunstnomaden har vendt hjem, etter å ha flakket omkring i verden. Han har hatt adresse på mange kontinenter og et ti år langt opphold i trykkokeren New York. Nå holder han til i en klassisk, besteborgerlig bygård på Skillebekk. Han også har kjøpt et særdeles romslig kjellerareal der han maler bildene sine. Tidligere arbeidet kollega og kollaboratør Sverre Koren Bjærtnes her.

– Naboene mener det lukter maling, sier Melgaard.

Han trekker så vidt opp et megetsigende øyenbryn.

Kenguru

Familien Melgaard emigrerte til Australia på 1960-tallet. Faren var jernbinder og bygget de store skyskraperne i Sydney, som kom opp samtidig med Jørn Utzons magiske operamusling. Moren var hjemmeværende. Bjarne Melgaard ble født down under, men husker absolutt ingenting fra de fire første barneårene i Sydney. Erindringene hans begynner med Thereses gate i Oslo. Han husker bakgården, og hvordan det så ut inne i leiligheten. Den første skolen, som lå i Drøbak.

– Jeg hadde en sterk motvilje mot å gå på skole. Og Drøbak er et forferdelig sted. Et ormebol, for å være helt ærlig.

Melgaard senior skulle bli omreisende bokselger i Norsk Kunstforlag. Han kolporterte oppslagsverk og bøker om dyr og kunst.

– De første kunstimpulsene mine kom fra fars bøker. Hjemmet var stappfullt av bøker. Forholdet til mor og far var godt. De støttet meg. Jo, de er begge med på noen av bildene jeg tidligere har laget.

Han begynte på Oslo tegne- og maleskole da han var 12. Men sier at han ikke var noe vidunderbarn. Likevel ble talentet hans sett og anerkjent. Og han medgir at han «tydeligvis ikke var en helt vanlig 12-åring».

– Jeg malte alt mulig. Akt, stilleben; det var en klassisk tegne- og maleutdannelse. Jeg var opptatt av alt fra barokk til rokokko, franske miniatyrmalere.

– Hadde du en strek som imiterte?

– Nei, jeg tror jeg hadde min egen strek, jeg. En egen, arketypisk strek. Noe jeg valgte å utvikle. For en kunstner er det viktig. Jeg gjorde store formater allerede den gang. Jeg dro ut da jeg var 19 og fikk polsk statsstipendiat. Jeg har jo drevet dette for egen maskin. Du skjønner? Jeg studerte en østeuropeisk kunstbevegelse fra 1920-tallet, Neoplastyczna, og tidlig islandsk konseptkunst fra 70- og 80-tallet.

Som ung mann reiste han tilbake til Australia etter kunststudier i Warszawa, Oslo (han søkte seks ganger før han kom inn på Startens kunstakademi), Maastricht og Amsterdam.

– Det var ikke vonde år, men de var utprøvende og utforskende. Jeg fikk kunststipend fra Oslo og arbeidsledighetstrygd fra Australia. Det holdt meg i live.

Kenguruene har alltid hatt tilhold i kunsten hans.

– Fascinerende dyr. Usedvanlig aggressive og slemme, de er ikke kosedyr. Jeg har hatt nærkontakt. De har lange klør, og de sparker. Og knurrer, hvis det da ikke var noe jeg innbilte meg. Kanskje var det jeg som knurret til dem?

– Det er mye vold i kunsten din. Har du selv vært i slåsskamp?

– Nei, jeg er en ekstremt lite voldelig person. Jeg sloss ikke engang som barn. Jeg leste kunstbøker da jeg var liten. Min kunst sirkler jo også rundt mange andre ting, men jeg synes det er interessant å speile et samfunn som blir mer og mer brutalt.

Jeg er en ekstremt lite voldelig person. Jeg slåss ikke engang som barn. Jeg leste kunstbøker da jeg var liten

– Jeg har sett bilder der suicide er tema. Har du noen gang selv vært på randen av selvmord?

– Nei, jeg ikke vært der. Albert Camus skrev at «det finnes bare ett virkelig alvorlig, filosofisk problem, og det er selvmord». Jeg har alltid tenkt – selv når livet er som mest uutholdelig, det er det ofte – at det ikke er sikkert at du kommer til et bedre sted. Med all respekt for dem som tar livet sitt: Det er en litt naiv tanke. For det er ikke sikkert at det blir så mye bedre. Det kan bli mye verre også! Så da holder jeg heller ut her. Og ser hva som skjer når den tid kommer.

Han debuterte i Galleri Dobloug i Oslo i 1994. Tegninger. Portretter av koalabjørner og Casanova, store og små formater. Åpningsplakaten henger innrammet på Melgaards kjøkken.

En fuck-tagg

Et sted ved Akerselva, omtrent der Sannergata tar over der Waldemar Thranes gate slutter, har noen tagget Fuck Bjarne Melgaard? Spørsmålstegnet indikerer en drøy brukerdose tvil om den kronisk omstridte kunstneren. Skal han fortsatt være fordømt av Den Gode Smak (her er det en gjensidig animositet), utstøtt og forvist, henvist til sine egne bad i rennesteinens og driftenes gørr og grums? Eller skal han tas til nåde, nå som han har vendt tilbake fra sitt langvarige eksil?

Tja. Ingenting tyder på at han akter å stryke noen medhårs. Etter tre samtaler med ham den siste halvannen uken står det tindrende klart: Han kommer aldri til å bli en medgjørlig kunstner. Han vil aldri bli ufarlig, tannløs, uten klør. For tiden utforsker han de psykedeliske galaksene.

– Jeg maler ikke mens noen fotograferer meg, det gjør jeg aldri. Det finnes grenser. Til og med for meg!

Men noe har skjedd med ham. Han humrer. Han overstråler sin mørke, anarkistisk destruktive persona. Han har parkert sin grenseløse utprøvning av alle typer narkotiske substanser under stjernene. Han er nykter som en gjenfødt glassmanet og ser ut til å nyte det.

– Jeg har ikke drukket alkohol på 11 år. Andre rusmidler er jeg helt ferdig med. Jeg har gjort alt det der. Jeg er 51 år, og har brukt LSD, kokain, heroin, crystal meth. Alt. Jeg synes absolutt at den grenseløse galskapen har sine kvaliteter. Men til slutt blir det destruktivt. Jeg ville ikke vært foruten de erfaringene, men det er ikke bare positive fortegn ved dem. Jeg var avhengig av sterke stoffer. Var på avrusning og avvenning. Men først må du ta en bestemmelse, inne i deg selv – om at nå har jeg fått nok. Nå er konsekvensene blitt for store. Jeg tror at jeg ville hatt en helt annen karriere hvis jeg ikke hatt den bagasjen å dra med overalt.

– Har du ødelagt for deg selv?

– Ja, det vil jeg si. Uten de narkotiske stoffene ville jeg hatt mer dynamikk. Fått til mer. Jeg ville brukt de kontaktene jeg fikk på en annen måte. Jeg ville likevel ikke vært uten de erfaringene.

Uten de narkotiske stoffene ville jeg hatt mer dynamikk. Fått til mer. Jeg ville brukt de kontaktene jeg fikk på en annen måte

Bjarne Melgaard

Ansiktet hans, som ofte er blitt avbildet med en eksistensiell tyngde midt mellom draugen og Knausgårds kirkegårdsdystre kontrafei, sprekker opp i lune smilerynker. Det er en forbløffende transfigurasjon. En omvendelse.

Døden på Ekely

Melgaards planer om A House to Die In på Ekely i bydel Ullern i Oslo ble stanset.

– Men huset er ikke dødt i det hele tatt.

– Å, ikke det?

– Utenlandske investorer har meldt seg for å bygge det utenfor Norge. Hvis det skal være så mye bråk, får de dra til helvete. Jeg kan bygge det et annet sted. Hvor mye gnukk og gnål skal jeg måtte høre på, da?

– Rart at de sier nei til det, det vil jo bli en fenomenal attraksjon?

– Det er jo ekstremt smålig, da. Hvilken størrelse skal en kunstner ha i Norge? Han må ikke være for stor, ikke for flink, ikke for ambisiøs. Helst skal han være stille og rolig. Litt minimal går fint. Hvis du bråker og tar stor plass, da er helvete løs. Under sosialdemokratiet, under hele den linjen, der ligger det mye grums. Kunstnerne som har laget mest bråk, har sin koloni midt i Munchs eplehage. Det er ikke en sammenheng mellom Munch og mitt hus i det hele tatt. Tomten på Ekely er slett ikke essensen i prosjektet. Men går det ikke, blir jeg ikke sint. Jeg er ikke en sånn dårlig taper, jeg. De har ikke gruset mitt prosjekt. Jeg kommer ikke til å gi meg før huset er satt opp.

– Du har ikke mistet nattesøvnen over dette?

– På ingen måte. De vil bevare stedet som et friluftsområde (ordet vrir seg ut av Melgaards munn med tydelig vemmelse) i Oslo. Ingen by i verden har mer grøntområder enn Oslo. Ti minutter med trikk, så er du oppe i Nordmarka. Det er bever, bjørn og geparder og jeg vet ikke hva der oppe. Det er helt sykt! Det er ikke rom for nye artikulasjoner av arkitektur, og ikke utopisk arkitektur. Og det lå jo en villa på tomten frem til den ble revet – og det var altså ikke Munchs hus. Det mest sjokkerende i den prosessen var at norsk kunstliv gikk i samarbeid med ytterste høyre fløy – Fremskrittspartiet – for å stanse et kunstverk.

– Er det en sammenheng mellom det påståtte fadermordet du skal ha utført på Munchmuseets utstilling «Melgaard + Munch» og planene om dette huset?

– Nei, nei. Jeg hadde jo ikke tenkt så mye på at mine verk skulle stå i relasjon til Munchs. Og det er jo ikke en fare for at Munch forsvinner med det første. Ingen kunstner i verden har så mye ivaretagelse som Munch. Det største museet i verden dedikert én kunstner i verden bygges nå, den nye Munch-skyskraperen i Oslo.

A House to Die In setter spørsmål ved hva et bygg er og hva arkitektur og kunst kan være.

– Jeg var ikke så opptatt av Munch da jeg var yngre. Det var når jeg reiste ut at jeg for alvor ble opptatt av ham. Munchs kunst er uvurderlig. Han definerte hvordan vi ser på vårt moderne sjelsliv. Men hvor lenge skal man gnåle om Edvard Munch? Er det ingen yngre, norske kunstnere som vil si litt fuck off til Munch?

Men hvor lenge skal man gnåle om Edvard Munch? Er det ingen yngre, norske kunstnere som vil si litt fuck off til Munch?

Melgaard synes fortsatt black metal-musikken er intenst interessant. Han har tenkt at black metal var sin tids «Skrik». Og at Edvard Munch er oldefaren til alle black metal-bandene.

Kunsttrippen

Melgaard arbeider med et virtual reality-prosjekt. Astrup Fearnley-museet er interessert i å vise verket høsten 2019. Det er bestilt av Acute Art i London, som har produsert VR-prosjekter med superstjerner som Christo, Marina Abramović, Jeff Koons, Olafur Eliasson og Anish Kapoor. Kunstnerisk leder for Acute Art er Daniel Birnbaum, den uhyre innflytelsesrike kuratoren som forlater direktørstillingen ved Moderna Museet i Stockholm for å jobbe med VR. Melgaard havner her i et utrolig heftig felt.

– VR er helt på ytterkanten av den nyeste teknologien. Men det kan noen ganger bli litt kjedelig. Jeg vil gjøre det annerledes. Jeg er opptatt av forskning rundt psykedelia; DMT og LSD. DMT – dimetyltryptamin – finnes alle steder i kroppen og er det molekylet som utsondres når du dør. Jeg vil rekonstruere en DMT-trip. Jeg bruker mange av figurene som i flere tiår har dukket opp i kunsten min: Octo, Rudolf Valentino, Kermit, Stig Sæterbakken, The Light Bulb Man, gorillaer, kenguruer – alle arketypene mine.

Arbeidstittelen er «My trip».

– DMT er det sterkeste hallusinogenet. LSD varer i 12 timer; DMT varer i 15–20 minutter.

– Du har forsøkt det selv?

– Ja, både LSD og DMT – som enten er som å dø eller å bli slengt veggimellom. En ut av kroppen-opplevelse. Det har vært sterke tripper. Jeg har fått større forståelse for meg selv og det jeg driver på med. Det er noe helt annet enn vanlig narkotika. LSD-forskningen på 50- og 60-tallet benyttet psilocybin, et stoff som finnes i mange fleinsopper. Det gis blant annet til døende kreftpasienter, slik at de skal slippe å ha den dødsangsten.

Melgaard sier at trippen må ha «en integritet».

– Jeg vil ikke bare rekonstruere noe som har skjedd. Jeg skal laget et eget «språk» i det. VR er en ny måte å erfare visuell informasjon på. Acute Art gjør disse kunstprosjektene tilgjengelig for alle, gjennom apper og utstillinger, uten at det koster noe. Og hva skjer da med de økonomiske strukturene i kunstverdenen?

– Du er ikke redd for ditt eget levebrød?

– Nei, det får jeg ta risken på.

Han ler noen tørre stempelslag.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.