– Hallo?

Døren var åpen og den meksikanske restauranten Agave med inngang Holtegata likeså, men ikke et menneske var å se i det lett slitte lokalet, som neppe har fått mer enn en overflateoppussing siden stedet het Café Olsen. Siden den gang har rommet huset både italiensk nabolagsrestaurant og en filial av cal-mex-kafeen Mucho Mas.

Vi satte oss ned og la ingen demper på samtalen vår, men det tok et par minutter før en servitør oppdaget at vi var der og ga oss hver vår meny.

Variasjoner over et tema

Menyen er i hovedsak variasjoner over samme tema, der forskjellen mellom rettene først og fremst handler om hvordan lefsen er brettet rundt fyllet. Eller om den er myk eller hard. Her er chips med dipp, quesadillas, burritos og tacos som i tillegg til ost, bønner og salsa kan fylles med svinekjøtt, kylling, biff, scampi eller aubergine og sopp. Med andre ord: Et spørsmål om form snarere enn innhold.

Vi startet måltidet med topos, nachochips til å dyppe i rømme, kjøleskapskald salsa, en lun og rund bønnedipp og frisk guacamole, som sto seg best ved å tilsette salt på egen hånd.

En småbarnsfamilie tumlet inn og fikk menyer, men forsvant igjen uten å bestille.

Vi fikk mat, en quesadilla med konfitert svinekjøtt – caritas – til Salt, og en lunsjburrito med biff til Pepper.

Burritoen var liten, men god, med godt integrert innhold.

– Og så er den varm tvers gjennom. Det klarer ikke alle, sa Pepper.

Raust med smeltet ost tøt ut fra Salts quesadilla for hvert knivtak. Innholdet var salt og fett og deilig, men:

Nesten nostalgisk

– Det minner meg også om hvordan meksikansk smakte da taco var nytt i Norge, en gang i forrige årtusen, sa Salt, som mot slutten likevel måtte gi tapt mot en litt overveldende salt svinesmak.

Vi satt fortsatt helt alene i lokalet. Innimellom hørte vi pludder fra kjøkkenet, så det måtte være mer enn én person på jobb, og en av dem burde nok sett til oss med ujevne mellomrom. For eksempel da vi var ferdige og ville betale.

– Hallo? Hallo? Vi måtte hoie et par ganger før vi fikk regningen, som kom på 553 kroner for chips med dipp, hver vår rett og en flaske meksikansk brus.

Måltidet var helt greit, men ikke noe mer. Vi var inn og ut på en knapp time, men når hverken mat, service eller omgivelser er mer enn «helt greie», blir dommen at Agave duger hvis du er skikkelig sulten og ramler innom, men ikke er et sted å dra til i ens ærend.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.