Surdeigsbrød servert på korn i striesekk. «Ku, potet og trøffel», söl, nýr og malt. Arakatakas meny er egnet til å spille mattrendbingo, bortsett fra at den mangler vegetariske alternativer. Isteden er den en oppvisning i nynordisk luksus fra kaviar og ku til sjøkreps og skrei – knapt en rimelig fyllråvare er å se.

Hvem skulle trodd? Da Arakataka åpnet bak Torggata bad for 17 år siden, var restauranten en liten revolusjon. I en by der skillet mellom kafé og restaurant var sylskarpt, og gourmetmat kostet skjorta og stive snipper, var Arakatakas matambisjoner høye samtidig som prisene ble holdt på et minimum. Siden den gang har byens restaurantscene blomstret, og Arakataka har strukket seg med den.

Fortsatt uformell

Flere diskrete hamskifter senere er Arakataka fremdeles uformell, men standarden er adskillig høyere. Ingen hvite duker, men et voksent og velkurert vinkart og en særs fristende à la carte.

Og kall nybakt surdeigsbrød med pisket smør en klisjé så mye du vil – det slutter ikke å være godt.

– Jeg må bare ikke spise meg mett på brød, sa Pepper, hvis første ordentlige rett var skrei med gulrot.

Skreikjøttet var så lett varmebehandlet at det nesten var transparent, men likevel perfekt flaket, der det lå dekorert med tynne sirkler av fargerik regnbuegulrot og badet i en kraftsaus med så mye smak av både kjøtt og sjø at det nesten overveldet.

Ved fem eller flere retter koster hver rett 129 kroner. Vi valgte tre hovedretter til «full pris» og rause porsjoner. Tartar på ku ispedd råreke og kuler av agurk med en blomkarsemajones var mer enn bare en munnfullstor meditasjon over kontrasten mellom animalsk, nesten klebrig umami og sprø, grønn kjølighet.

Klassiker

Fargen på veggene endrer seg med jevne mellomrom på Arakataka, for øyeblikket en tidstypisk grågrønn, men Benjamin Bergmans veggmalerier og signaturretten spagetti med løyrom består.

Hjemmelaget spagetti med perfekt tyggemotstand i en smørtung saus toppet med nesten like mye løyrom som spagetti er så udiskutabelt vidunderlig at jeg jaktet ned hver minste rest i bollen mens Pepper vellystig pirket søtlig kjøtt ut av lubne norske krabbeklør kledd i asiatisk peppersaus.

Fast, men saftig piggvar i følge med bakt jordskokk overrislet med syrlig malteddik og en luftig hollandaise med et dryss av malt, holdt akkurat balansen mellom for syrlig og for sødmefullt – mens saftig Holte-kylling med vinterkål i en kremet saus ble i overkant salt.

Lekne urter

Rause porsjoner til tross, det var akkurat plass til dessert. Fet sjokoladekrem i følge med en diskré parfymert bergamottis på geitemelk ble stilt i skyggen av en lek med syrlighet og urter i desserten på sitron, karamell og den rømmeaktige ferskosten nýr som var smakssatt med både kjørvel og fennikel.

Arakataka skaper kanskje ikke mattrender, men de følger dem på eksemplarisk vis, og omgir seg med kompetent service. Vi var spesielt fornøyd med den engasjerte vinveiledningen denne kvelden, som endte med en flaske Chenin Blanc fra Loire der vi selv kanskje ville safet med en riesling. Og det er noe med en restaurant som liksom henslengt har både 40 og 70 år gammel dessertvin på det kondenserte vinkartet, selv om slikt kan være med på å dra et fire retters måltid for to opp mot 3000 kroner.

Arakataka er helt klart blitt voksen, og gid den lenge, lenge leve må.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.