Ikke lenge til. Hos Google er planene klare for den dagen hele verden er oppkoblet. Bildet viser en flyktning fra Sierra Leone i Aten som kommuniserer med slektninger i andre europeiske land. Foto: Orestis Panagiotou/EPA/NTB Scanpix

N å r   a l l e   e r   k o b l e t   p å

S l i k   b l i r   v e r d e n n å r   s m a r t t e l e f o n e n e e r   o v e r a l t

S c r o l l   n e d

– I India er det nå flere mobile enheter enn uthus og dobbelt så mange mobile enheter som tannbørster, sier Jared Cohen.

Google har allerede sett for seg hva som skjer når den teknologiske dekningen er total og alle i hele verden har en smarttelefonen koblet til internett. I år 2000 var 361 millioner på nett. I dag er tallet 4,5 milliarder.

– Vi får flere smarttelefoner enn antall mennesker på Jorden. Da er vi klare for å avslutte det historisk kapittelet som handler om tilgang til teknologi og revolusjonen det medførte, sier Cohen.

– Hva er grensen for Alphabets ekspansjon, er det når hele datasettet er dekket, når hele verden er online, hvor går dere derfra?

– Det er vanskelig å vite, for alle samfunn ser forskjellige ut. Grensen er ikke teknologisk, men regulatorisk.

Innen 2020 vil smarttelefonene være allestedsnærværende, ifølge Googles prognoser. Når det skjer globalt, vil det oppstå en rekke nye trender, ifølge Cohen.

– Innen 2020 kommer tilgangsrevolusjonen til å være komplett, og vi havner i en helt ny situasjon hvor alle er online. Det estimeres at 12 milliarder smarttelefoner vil være i sirkulasjon. Det vil sette Jordens totale befolkning fullstendig i skyggen, sier han.

– Jeg var nettopp i stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan. Der hadde jeg bedre 4G-dekning enn da jeg kom hjem til leiligheten min på Manhattan.

– Hva skjer når alle er oppkoblet?

– Det vil medføre en dataproduksjon i en hastighet uten sidestykke. Da blir spørsmålet: Hva vil maskinene være i stand til å gjøre med alle dataene? Noe av det viktigste vil være det vi kaller oppfinnsom kunstig intelligens. Vi får maskiner som trener på et datasett og lærer seg selv å takle større utfordringer.

I dag forholder vi oss til datamaskiner ved at vi spør dem om noe, og de svarer.

– Datamaskinen er i dag som en assistent. Snart blir datamaskinene våre tankepartnere. Du får et dynamisk forhold til dem. Du kan komme til kontoret en dag, og maskinen din sier «vet du hva, jeg leste saken din på nytt. Her er alle grunnene til at jeg synes du bør skrive den på nytt». Det vil maskinen gjøre, selv om du ikke engang har bedt om det. Maskinene kan dynamisk gi sjefen råd om hvordan økonomiavdelingen bør reorganiseres uten engang å ha blitt spurt om det. Dette vil vi få innen ti år. Det vil si syv år.

– Når du snakker om at teknologien blir allestedsnærværende, må du snakke om data. Men man kan ikke snakke om data uten å snakke om hva maskiner vil være i stand til å gjøre, på måter som aldri har vært mulig tidligere. Mye av det vi trodde særpreget mennesker, kan gjøres av maskiner. Da Eric og jeg skrev bok sammen, skrev vi at mennesker og datamaskiner vil dele oppgaver basert på hva de er best på: Mennesker er best på vurdering og følsomhet, mens maskiner er virkelig gode på nålen i høystakken-problemer. Vi tok grundig feil. I dag vet vi at maskiner er i stand til å løse mye mer komplekse problemer vi tidligere trodde bare mennesker kunne.

Selv om noe er mulig, trenger man ikke å ta det i bruk, sier Cohen, og trekker frem et nærliggende eksempel:

– Jeg har to barn. Men jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil at kunstig intelligens skal ta seg av barneoppdragelsen.