Da Joachim Trier ble intervjuet på «Dagsrevyen» i forbindelse med lanseringen av spillefilmen «Reprise» i 2006, ble den gamle Norgesmesteren spurt om skatingen. Drev han på fortsatt?
- Skating er blitt et alternativ til yoga for 30-åringer som prøver å finne seg selv, svarte han avkreftende.
Da New York Times intervjuet ham to år senere - i forbindelse med den samme filmen - fortalte han ifølge journalisten «with evident pride, that he was the national skateboarding champion at 15.»
Hvordan skal ambivalensen tolkes?
- Sannheten er at vi ikke var spesielt kule. Vi var ikke spesielt populære blant damene. Det er viktig at dette ikke blir en ukritisk sak som bygger opp under mytene om de tøffe skateboarderne, sier Trier.
Tilbake til: Skateadelen
Uthulte medaljer. Joachim Trier hadde et par venner i klassen, «sånne kids med konservative foreldre som sa 'du får ikke lov til å skate'». Noen bukket under og turte ikke. Andre begikk sitt store fadermord. Eller «patricide», som Trier velger å kalle det. For regissøren selv hadde det alltid føltes umulig å gjøre opprør. Foreldrene var den type 68-ere, som bare var lettet over at sønnen hørte på punkmusikk, danset breakdance - og skatet. Det var faktisk faren - den gang filmlærer på Dramatiska Institutet i Stockholm - som på eget initiativ kjøpte det første brettet til sin ni år gamle sønn. Det kom imidlertid aldri gjennom tollen. Jacob Trier kranglet så godt han kunne. Til ingen nytte.
Et par år senere kom han hjem med nye brett. Pedagogisk nok med flere av gangen. Ett til Joachim og ett til kameraten. Første året ble brukt på å sparke og stå. Lære seg det grunnleggende. Sommeren etter dro de til Frognerrampen. Og til butikken Hollywood i Oslo, der det ble solgt spesialimporterte hjul og trucker - under etiketten «rulleskøyteutstyr».
- Det at det var forbudt passet godt inn i en slags motkulturpakke, sier Trier.
- Vi var opptatt av undergrunnskultur. Vi hadde ikke internett. For oss var det en livsstilspakke. Vi hørte på Dead Kennedys, gikk litt på Blitz og kjøpte skateboardblader.
Et av Triers sterkeste minner fra denne tiden var å oppleve at skateboard gikk fra undergrunn til mainstreamhype, og at han selv var med på å ri en kommersiell bølge.
- Min egen historie er denne: Jeg startet å skate mens det var forbudt. Plutselig vant jeg Oslomesterskapet og NM. Jeg skatet på betalte demoer i Arendal og Kløfta. Jeg var sponset av Airwalk og hadde ubegrenset med utstyr. Se og Hør sendte Alex Kayiambakis og meg til California for å lage reportasje med skateboardmagasinet sitt. Plutselig ble vi beundret på konkurranser. Plutselig skrev vi autografer. Men konkurransene kunne ikke finne ut hvem som var best. Det var mer en konkurranse i hvem som tålte press best. Jeg husker at medaljene føltes uthulet veldig tidlig. Alt dette lærte meg noe om forholdet mellom kultur og popularitet.
Tilbake til: Skateadelen
Skatens høymodernisme. Det var kanskje bare et spørsmål om tid. Kombinasjonen to foreldre i film- og tv-bransjen, en bestefar som heter Erik Løchen og eget klipperom i kjelleren i huset på Frogner, pekte frem mot noe større. Triers to skatefilmer «Gærralong Gæng» og «Movie This», hvis titler er en selvironisk parodi på norskengelsken som regjerte i skatemiljøet, er klassikere også i dag.
- Jeg ble mer og mer opptatt av å stå bak et kamera. Til slutt klarte jeg ikke å skate like bra som det jeg gjorde på film.
Da Trier begynte på filmskole i Ebeltoft i Danmark i 1995, og senere på National Film & Tv School i London, var skatingen for lengst et avsluttet kapittel.
- Jeg følte jeg kunne si noe ved å lage film, som jeg ikke kunne uttrykke gjennom skating.
Han er uansett takknemlig for å ha fått lov til å være med på å bryte noen lover - i et samfunn som har assimilert alt opprør.
- Men vi var ikke så veldig rebeller, da. Det var mest knærne som fikk lide. Det gikk ikke på sjelen løs.
Alle fallene og fryktløsheten har imidlertid gitt ham noen potensielle fordeler i filmbransjen.
- Som skater utfordret du noe du var redd for hver dag. Først hoppet du ut åtte trappetrinn. Så tolv. Du risikerte noe hele tiden. Jeg hadde et kjempeproblem da jeg sluttet med skating. Jeg hoppet fra femten meter høye klipper ut i vannet. Jeg hoppet foran et tog, bare fordi noen utfordret meg til det. Jeg forsøkte å finne ekvivalenter. Film tilfredsstite noe av det samme kicket for meg. En del folk i skatemiljøet som slet med det samme ble narkomane.
- Var det en sterk konkurransementalitet i miljøet?
- Jeg har tenkt på det etterpå. Var du ikke god nok, så forsvant du bare. Jeg opplevde det ikke som noe press da, men det var de beste skaterne som hang sammen.
- Det er viktig å huske at på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet var skatingen inne i en slags høymodernisme, for å bruke en kunstfaglig term. Paradigmeskiftene for hva du kunne gjøre fra måned til måned - og fra år til år - var ekstrem. Ting vi ikke kunne forestille oss om våren ble gjort til høsten. Hele tiden ble du tvunget til å spørre deg: Hva er min grense?
Til tross for at det finnes en blomsterkasse på Aker Brygge, som den dag i dag bærer navnet «Trier-gapet», blir det aldri aktuelt for Trier å slenge seg ut over betongen på ny.
- For meg var det et tankekors da jeg nylig tok en kikk på mitt siste og eneste skateboard, forteller Trier.
- Alle brett er jo signaturmodeller. Da jeg oppdaget at han fyren jeg skatet på var død, skjønte jeg at en tid var over.
Les også: Alexander Kayiambakis
Les også: Torgny Amdam
Les også: Øystein Greni
Les også: Matias Faldbakken
Tilbake til: Skateadelen (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.