– Seriøst. Dette smaker nesten ingenting, sa Salt etter en munnfull kjedelig pasta omgitt av sjømat der det eneste med litt smak i var en håndfull blåskjell. Hvor var syren? Hvor var den deilige smaken av sjømat? Ikke i kladeisen av linguine, oppdrettsreker og gummiaktige ringer av blekksprut, i hvert fall. Og hvor var saltet? Det sto ikke på bordet en gang.

– Jeg visste ikke at det var mulig å lage en så kjedelig sjømatpasta, sa Salt.

Cargo er første stopp på Sørengas bryggestripe der det eneste som skiller den ene restauranten fra den andre er navnet på døren og menyen. Cargo ser ut til å være bygget opp med et internasjonalt konseptbyggesett for røff italiensk restaurant langs brygge, tilpasset norsk klima ved hjelp av skinnfeller fra Ikea.

Vi kom tidlig og fikk lett plass på den romslige uteserveringen.

Men serveringen var det så som så med; generelt hjelpeløs og dårlig timet. Retter og kopper havnet konsekvent på feil plass og språkproblemene var tydelige. Vi trodde ikke en bestilling på San Pellegrino kunne stå i fare for å forveksles med Pinot Grigio. I dette tilfellet ble feilen avverget, og vi startet måltidet med mineralvann og hver vår mocktail på fersken og grapefrukt som hadde akkurat passe med stram friskhet til å være et godt alternativ til alkohol både midt på dagen og på kveldstid.

Fett og tungt

Verre var det med maten.

– Menyen imponerer ikke, mente Salt. Her har eierne gått for folkelighet fremfor det autentiske, og hovedinntrykket er trygt og tungt, med mye ost og brød.

For eksempel forretten grillet burrata – en mozzarellalignende ost – med pistasjpesto. Hvor var pistasjen? En hel burrata som så vidt hadde svimerker, men likevel var blitt seig og smakløs, svømte i et hav av mørk grønn pesto som smakte mer av basilikum gone bad enn pistasj. To enorme skiver kjedelig focaccia tronet over det hele.

– Dessuten blir jeg sur når det er så mye ruccola på en tallerken, sa Pepper.

Pane pazzo, smakte litt bedre, men var heller ikke noe å rope hurra for. Snarere fikk vi følelsen av at vi var på Egon i urban, italiensk innpakning. Pizzabrødet fylt med smeltet ost, soltørket tomat og oliven var pregløst og kjedelig og ikke særlig innbydende presentert.

Men pizza burde vel en restaurant med steinovn klare? Pizzaen så lekker ut. Raust overstrødd med trøffelsalami var den også. Likevel, å spise den var en relativt gledesløs affære.

Kaffebestillingene ble kludret til, og regningen for to retter, vann, kaffe og alkoholfri cocktail kom på nær 1000 kroner. Vel har Sørenga kveldssol senere på dagen, og det er fint å sitte på bryggekanten, men dette var ikke bra nok til å forsvare prisen på en lunsj som tok over 90 minutter. Det beste vi kunne si om den etterpå var at vi etter en slik dose fett og karbohydrater sparte både tid og penger; vi kunne droppe middag senere på kvelden.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.